De siste månedene har #synet blitt merkbart #verre. Plagsomt verre. I tillegg til at hodepinen har dratt seg til, har bekymringen sneket seg innpå. Er det #kreft i huet igjen? Altså, sykehuset forteller meg jo at alt er bra for tida, men #tankevirus er lumske greier.
For et par uker siden snakka jeg med optikeren min. Som den kloke mann han er, ville han ikke utelukke noe og sendte meg til en spesialist.
Jo visst, synet mitt var dårlig, sa spesialisten. Jo visst, vi kunne nok prøve de hybridlinsene jeg brukte en kort stund for noen år siden. Men ville det ikke være lurt å ta en ordentlig undersøkelse først? Selv om det ikke var så veldig lenge siden sist?
Spesialisten brukte nesten halvannen time på meg. Utelukket ny kreft. (“Min” kreft er synlig på øyet.) Utelukket andre sykdommer. Så at det helt minimale snevet av #gråstær på et øye fremdeles var minimalt. Og stabilt. Så sjekket han arrene etter tidligere operasjoner, og arrvevet var fremdeles minimalt. Begge implantatene i øynene satt som et skudd. Han måtte til og med få vite hvilken kirurg som hadde gjort jobben.
Så kom spesialisten til poenget: Du ser faktisk #bedre! Ganske mye bedre!
Etter enda litt testing byttet han linsene mine. Den høyre falt fra -5 til -2,25. Venstre bare fra -10 til -9, men i tillegg korrigerte han kraftig for skjevhet.
Det var som om skruestikka som var festet til hodet slapp taket. Plutselig hadde jeg ikke vondt.
Sykehuset har flere ganger fortalt meg at jeg er på bedringens vei, men smertene har ikke sluppet. Nå slapp de. Momentant! Fordi synet ble korrigert.
Jeg har ikke gjort noe. Fremdeles trenger jeg #lesebriller, gamle mannen. Altså helt normalt.
Med ett unntak: Hvem har fiksa meg? Eller, hvem er det som har bedt? Ut med språket nå! Dette skal jeg til bunns i.