VEIEN VIDERE Jeg kom hjem fra Colombia sist lørdag kveld, og postkassa var full. Det sank i hjertet da jeg så et par av avsenderne. Så tenkte jeg det verste. Denne gangen varte det imidlertid ikke så lenge.
Jeg har vært kjent som en optimist gjennom livet. Det meste av livet har jeg også vært en tøffing og tatt motgang på strak arm. Jeg har vært positiv selv i vanskelige situasjoner.
Det har vært to unntak. Jeg slet meg ut de årene jeg jobbet i Colombia, men krabbet fort tilbake igjen. Nedturen var kort, og jeg kom meg kjapt opp i form da jeg nektet å la mine kritikere få plass.
Så gikk det mange år. Jeg fikk kreft.
Kreften gjorde mye med meg. Det tyngste var hvordan kreften påvirket psyken. En ting var det at kreften også rammet hjernen. Jeg merket hvordan min intellektuelle kapasitet og kognitive evner falt. Mye jeg hadde husket før, ble borte. Hørsel, syn og hukommelse var nå merkbart svekket, og det påvirket evnen til å forstå omgivelsene. Det påvirket humøret mitt. Det hjalp ikke med fattigmanns trøst fra omgivelsene som ønsket meg ‘velkommen til de normales klubb.’
Aller mest ble jeg mismodig. Kampen kjempet jeg dessuten alene. Det var nok ikke lett for andre å forstå hvordan jeg hadde det, for jeg greide ikke å forklare det.
SELV OM jeg ba om hjelp, klarte jeg ikke å forklare hva jeg mente med ‘hjelp.’ Alle fortalte meg jo hvor strålende flott det gikk med meg, tross dødsdommene. Hva kunne da være galt?
Noe var selvfølgelig galt. Testamentet var allerede skrevet. Helsepersonellet snakket med mine pårørende inntil jeg bestemte meg for å ta møtene alene. Økonomien min ble fullt ut overtatt av andre. Selv kommunens kreftkoordinator snakket med pårørende og ikke med meg da hun fant ut at jeg var frisk nok til ikke å trenge hennes bistand.
Jeg hadde fire store og fire små inngrep i hjernen for å fjerne kreft og fikse problemer. Alle inngrepene gjorde at sykt vev ble fjernet og friskt vev ble skadet. Mange synapser ble kuttet over. Hukommelsen var svekket. Jeg fikk i tillegg epilepsi.
Da jeg våknet opp etter den siste operasjonen, snakket jeg tysk til pleieren. Joda, jeg studerte tysk i Tyskland som ung, så det var ikke noe mirakel i seg selv. Til min datters overraskelse bablet jeg også i vei på tysk da vi sammen var på ferie i nettopp Tyskland i sommer. Men jeg hadde jeg fått et problem. Den siste svulsten satt i språksenteret, og jeg fikk problemer med å uttrykke meg presist. Mange ord var borte. I praksis hadde jeg en mild afasi, og jeg klarte ikke engang å forklare det til omgivelsene.
Min nærmeste konkluderte med at jeg var kognitivt svekket, og det var nok riktig. Men ville svekkelsen være varig?
Sykdom og påfølgende skade gikk ut over humøret. Jeg blei deprimert. Om jeg hadde depresjon, er mer usikkert, men jeg hadde lett for å se mørkt på mange situasjoner.
DA JEG KOM HJEM fra Colombia i helgen, merket jeg tydelig forandring.
Selvsagt gjør Colombia meg godt! Det er der hjertet mitt har ligget i over tjue år. Det skulle bare mangle at ikke seks uker i Colombia gjorde meg godt. Noe var likevel annerledes nå.
Jeg skjønte det egentlig allerede mens jeg var i Colombia. Samme dagen som jeg reiste nedover, tekstet en pastor meg. Etter å ha tenkt seg om, måtte han be om at jeg likevel ikke kom og prekte i kirken hans da jeg kom hjem. Uten det oppdraget kunne jeg blitt enda et par uker i Colombia, men nå var det for seint å booke om hjemreisen. Jeg tok det pent og svarte at jeg forstod. Selv om oppdraget dessuten var booket etter at min skilsmisse var kjent.
På turen fløy jeg med urinpose på leggen. Operasjon av prostata noen uker tidligere gjorde at jeg lakk. Og blødde. Etter ett døgn på colombiansk jord var jeg frisk. Full kontroll over blæra. Ingen blødninger. Ingen smerter.
Mens jeg var i Colombia orket jeg mye mer enn jeg hadde gjort i Norge. Dagene var lange. Jeg besøkte flere, prekte mer, underviste mye.
HJEMME IGJEN kunne alt likevel vært som før. Irritasjonen over konvoluttene i posten kunne vart i dager før jeg turte å åpne dem. Nå ‘tok jeg grep,’ som min nav-veiledende kone ville sagt. Jeg sprettet konvoluttene, identifiserte problemene og løste dem kjapt. Allerede mandag ettermiddag tenkte jeg ikke mer over dem. Joda, et hyttesalg hvor megleren ennå ikke har avsluttet alle de affærer han tok grovt betalt for, er selvsagt irriterende. Seks måneder etter salget er han fremdeles like ubrukelig. Men nå løste jeg problemet selv. Forhåpentlig det siste av dem.
At bilen hadde fått en skade mens jeg var borte påvirket heller ikke humøret. Jeg løste problemet søndag kveld og mandag formiddag uten irritasjon – hverken over meg selv eller andre.
Det har gått lang tid å komme hit. Den veien har jeg gått alene.
HVA VIL JEG FRAM TIL? Da jeg ble syk, begynte jeg å be mer systematisk. Snart lå fokuset i mine bønner mer hos andre og stadig mindre hos meg selv. Jeg besøkte etter hvert andre som var sykere enn meg selv. Noen fulgte jeg opp jevnlig over lang tid.
Jovisst, jeg hadde store smerter lenge. Jeg var sliten. Jeg var utålmodig. Hjemme trakk jeg meg unna potensielle konflikter. Jeg isolerte meg på rommet i kjelleren. Så lenge jeg ikke klarte å forklare, var det heller ikke så lett å rettferdiggjøre at jeg ikke lenger presterte. Det ville ta tid å bli bedre. Det tok lang tid å bli bedre.
Helbredelsen kom som et mirakel. Plutselig var kreften borte. Jeg måtte likevel kjempe mot skadene.
LES GJERNE:
“Kreftfri etter tur til Jerusalem”
Da jeg kom hjem fra Colombia, merket jeg forskjellen. Humøret var bedre, selv i motgang. Kampviljen var tilbake. Jeg løste problemet kjappere.
Og så kan jeg selvsagt legge til at de fleste bekymringer blir aldri virkelighet likevel. Men det er en luksus kun de friske og optimistiske kan unne seg å si. Vi som har vært syke, vet at det er mørkt på bunnen.
Nå er jeg heldigvis ikke på bunnen lenger.
>> Klikk her for å LIKE og FØLGE Preacher.no på Facebook, så får du mer aktuelt stoff i feeden din.
>> KLIKK HER FOR Å LESE MER om KAMPEN MOT KREFTEN på PREACHER.no
VEIEN VIDERE Copyright © 2019 Victor Skimmeland er preacher.no.
Dette gjør inntrykk å lese. Jeg fikk også med meg mange av oppdateringene dine fra Colombia, og ble imponert over energien og engasjementet du tydeligvis har, som rekker over så mye! Samtidig som du sliter med senvirkinger av kreft/kreftbehandling. At ting kan bli så mye bedre, er oppmuntrende å høre om. Og det at du ble helt frisk, virker definitivt som et mirakel – hurra!! Selv holder jeg på å komme meg etter behandling for aggressiv lymfekreft, og har nok med de helt vanlige hverdagene uten for mange krav. En annen ting jeg vil kommentere i innlegget ditt: Selv om jeg ikke kjenner deg og din kone, er det leit å høre at dere ble skilt. Det er et tungt valg å ta, og det endrer på mye. Men at du ble “utestengt” fra et prekeoppdrag fordi pastoren har “kommet på andre tanker” (og det underliggende var at du er skilt?), det er oppsiktsvekkende. Jeg trodde ikke det var sånn i våre dager. Forhåpentligvis vil du få andre preken-invitasjoner, og måtte Guds velsignelse følge deg videre i liv og arbeid! Og lykke til på mandag. (Du får vel ikke vite noe da, men det skal bli spennende å høre når du får svar.)
Takk, Kirsti,
det er egentlig ikke synd på meg, for jeg fikk livet i gave. Omstendigheten ble som de ble, og da må jeg gjøre det beste jeg kan ut av det. Jeg følger deg og din historie når du orker å skrive, og jeg er blant de som ber for deg. Fortsett å dele.
Alt vel.
Victor