Forsoning i München? Spøker du? Det var her konflikten mellom israelere og palestinere for alvor flyttet ut av Midt-Østen.
MANDAKT | preacher.no | Victor Skimmeland | 16. oktober 2017
Jeg har vært i München i Tyskland de siste dagene. Jeg har lært mer om kreft og hvordan vi kommuniserer pasienters behov. Jeg har delt med en del mennesker hva troens dimensjon kan bety for helbredet til et sykt menneske. Det er tidvis vanskelig å finne forsoning mellom Gud og vitenskap. Det er synd. Jeg sier nemlig ja, takk til begge deler.
[read more=”Les hele MANDAKTen fra München” less=”Les mindre”]
Det var ikke det jeg ville dele i denne MANDAKTEN. Jeg har altså vært i München og kunne ikke la muligheten for å se åstedene for OL-terroren for 35 år siden gå fra meg. Jeg var bare en liten guttunge, men det var det første OL jeg kan huske. Siden har jeg sett alle.
Lisa Kotschi, leder for et av pasientnettverkene i Tyskland, insisterte på å guide meg rundt i München. Vi fant Olympiaparken. Den var vakker. Vi fant deltagerlandsbyen. Her var åstedet for attentatet som vasket bort. Ingen spor som vi kunne finne. Flyplassen, hvor terroren ble fullført og samtlige gjenlevende gisler drept, finnes heller ikke lenger. Er så terroren glemt?
Slett ikke, for igjen å bruke Paulus’ egne ord.
Tyskland glemte kanskje München og slettet etter hvert sporene, men landet rustet opp krigen mot terror. De hadde nok å styre med innenlands. Toppen ble nådd på 70-tallet. Selv de siste årenes terror er liten sammenliknet med 70- og 80-tallet.
Forsoning?
Israel innførte blodhevn som prinsipp. For hver av de elleve drepte utøverne arrangerte Israel attentat mot et tilsvarende antall ledere i PLO. Det siste skjedde på Lillehammer da Israel bommet på målet. De tok livet av en nordafrikansk kelner. Det var en feiltagelse.
Forsoning?
Palestina feirer attentatene i München. Senest ved 30-årsjubileet (!) i 2012 kom selvstyremyndigheten med en erklæring om at det ville være rasisme å minnes de israelske ofrene. Kun de palestinske heltene (!) skulle feires.
Forsoning?
Jeg vet at jeg står i fare for å pådra meg reaksjoner fra omtrent alle kanter nå, men jeg prøver meg likevel.
- Tyskland vil glemme det. Glemsel er ikke forsoning.
- Israel vil hevne det. Hevn er ikke forsoning.
- Palestina vil feire det. Jubel er ikke forsoning.
Jeg har bare sett forsoning på ett sted i de drøye femti årene jeg har levd. Forsoningen når folk kommer til tro på Jesus og etterpå slutter fred. Ekte tro. Ekte vilje til fred.
Kan vi noen gang klare å forsone oss uten Jesus? Selv Paulus antydet at tvungen forsoning ikke ville føre noe sted. Den måtte skje frivillig. Den måtte skje med Jesus. Du kan lese historien om forsoningen mellom Filemon og Onesimus i Paulus brev til Filemon 1:8-21.
Jeg skal nøye meg med å sitere innledningen til fortellingen: «I Kristus kunne jeg nå med full rett pålegge deg å gjøre din plikt, men for kjærlighetens skyld vil jeg heller rette en bønn til deg.»
Her starter forsoningen. Frivillig.
Neste mandag skal jeg avslutte MANDAKTEN med et tredje stykke om forsoning.
I dag avslutter jeg og velsigner deg: «Velsignet være deg som kommer i Herrens navn og stifter fred!»
Amen.
Jeg har egentlig lovt å ikke skrive på søndager. Et skikkelig lovisk løfte, ikke sant? Sannheten er at etter mange år i kirkelig tjeneste, synes jeg søndagsfri er sååå deilig. Når skulle jeg så få skrivi andaktene mine? Det måtte jo bli på mandag. Så fant jeg på MANDAKTen. Det er vignetten jeg bruker på andaktene mine. Finni på helt av meg sjæl. (Du kan godt få låne ideen, men ikke glem at det er min, da. Krediter meg, please.)
Copyright © 2017 Victor Skimmeland. Alt materiale på preacher.no som ikke er merket med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskyttet. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene krever særskilt tillatelse. Ikke-kommersiell bruk tillates herved så lenge fullstendig kildehenvisning oppgis.
[/read]