KAMPEN MOT KREFTEN Lørdag er det fire år siden legene fant kreft i hodet mitt! Jeg skulle dø i løpet av kort tid, men fire år seinere lever jeg. Det er et mirakel. Hvordan dokumenterer jeg et mirakel? Det enkleste er kanskje å sette opp ei tidslinje.
Lørdag intervjuer tidligere NRK-journalist Håkon Haugsbø meg og flere under Vestfrontmøtet på Olavsfestdagene i Trondheim. Spørsmålet han stiller, er: «Finnes det mirakler?» Det er ikke noe lurespørsmål.
Om få timer setter jeg meg i elbilen og kjører nordover fra Sandefjord. (Joda, jeg veit jeg burde kjent på ‘bilskam’ og tatt tog, men toget er innstilt på Vestfoldbanen. Toget fra Oslo til Trondheim er dessuten utsolgt, ifølge appen til Vy.) Til natta skal jeg sove på Dovre, og i morgen får jeg god tid som turist i Trondheim. Lørdag sitter jeg i panelet sammen med Gunnhild Røthe, Arne Berggren, Charlotte Rørth og Jan-Olav Henriksen.
«Finnes det mirakler?»
Ja.
KREFTEN KOM OVERRASKENDE. Fastlegen var sikker på at jeg hadde krystallsyke, men 3. august 2015 mistet jeg bevisstheten. Jeg ble kjørt til legevakta i Sandefjord. Legevakta sendte meg videre i ambulanse til CT på sykehuset i Tønsberg. Der fant legene en svulst i lillehjernen som sperret utløpet for hjernespinalvæsken. I praksis hadde jeg fått vannhode. Mindre enn en måned senere kom så beskjeden om at jeg aldri ville bli frisk. I stedet fikk jeg en prognose på en til to måneder å leve, og jeg burde skrive testamente.
Jeg har tatt mange notater i de fire årene som har gått. Bittelitt har jeg delt på Facebook og bloggen min, men det aller meste er gjemt i ‘skyen’. I høst vil jeg skrive mer om mitt mirakel. Her får du imidlertid en kort versjon.
MIRAKLET SKJEDDE I TO ETAPPER — en gang høsten 2015, og så igjen i juli 2016. At jeg brukte mye lengre tid på å skjønne at jeg hadde opplevd et mirakel, kan du se om du følger KAMPEN MOT KREFTEN på bloggen min.
Samtidig med at en nevrolog og teamet hans gav meg en til to måneder å leve, hadde jeg bedt en pastor jeg stolte på om å komme og be. Han tok med seg flere. Jeg fulgte en oppskrift som står beskrevet i Det nye testamentet. Jakob, som mange teologer mener er broren til Jesus, skriver dette:
Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. (Jak 5:14-15)
Jeg tok det veldig bokstavelig. Jeg bekjente mine synder (!). Jeg erklærte disse pastorene som mine eldste. Så la de hendene på meg, salvet meg med helt vanlig matolje og ba. Ikke noe mystisk, bare en bokstavtro lesning av Bibelen.
Den norske kirke, min kirke, slutta i praksis å tilby ’sykebønn’ på midten av åttitallet. Hensynet til de som ikke ble helbredet, veide tyngre, ble det argumentert. Noen prester ber fortsatt for syke, men de fleste tilbyr ikke lenger slik forbønn. Jeg valgte meg derfor en frikirkelig pastor som jeg visste praktiserte sykebønn. Hvor mye han personlig trodde, vet jeg ikke. At han var lydig mot det Bibelen påbyr pastorer og prester å gjøre, var viktigst. Tro måles ikke i følelser, men i handling. Tro er lydighet.
KREFTEN FIKK IKKE OVERTAKET. Selv om kreften i starten spredte seg veldig raskt—flere svulster i hjernen, skjelettet, lymfekjertlene og lungene, levde jeg. Noen leger begynte etter hvert å kjempe for meg, selv om jeg hadde fått dødsdommen. Jeg tror at pastorteamet som ba, gjorde nok til at kreften ble holdt tilbake. I stedet for å dø i løpet av de nærmeste månedene, levde jeg i nesten ett år.
Det første halvåret blei jeg operert ti ganger. Det neste halvåret fikk jeg en kreftmedisin som fagfolkene senere omtalte som ‘brannslokking’. Den kunne virke én gang, den ville ikke virke evig, men jeg kunne være heldig og få et pusterom mens legene lette etter nye gjennombrudd i medisinen. Denne medisinen var i beste fall bare livsforlengende—en utsettelse på det unngåelige.
NRK lagde en reportasje om meg. Den kan du lese og se her.
4. juli 2016 fikk jeg en ny, nedslående nyhet. Onkologen (kreftlegen) fortalte at medisinene hadde sluttet å virke. Siden immunterapi allerede ikke virket på meg, hadde sykehuset ikke noe mer å tilby. Kreften var tilbake. Hun pekte på to punkter i ryggen hvor jeg hadde fått nokså store svulster. De satt i lungene.
Igjen skulle jeg dø!
JEG TRENGTE ET STORT MIRAKEL! En gang tidligere hadde jeg stått foran restene av templet i Jerusalem og bedt Gud om et mirakel. Det fikk jeg. Nå husket jeg igjen hva kong Salomo hadde sagt da han innviet templet han bygget:
41 Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. 42 For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber, vendt mot dette huset, 43 da må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne, og de skal frykte deg slik ditt folk Israel gjør, og vite at navnet ditt er nevnt over dette huset som jeg har bygd. (1Kong 8:41-43)
Stemte dette for meg?
- Jeg var ‘en fremmed som ikke tilhørte Israel’, tross en vandrehistorie i slekta om at vi var av jødisk blod.
(En nokså nylig DNA-test — tatt av helt andre grunner, dokumenterte at jeg er av nøyaktig null komma null prosent jødisk avstamming. Mora mi var grundig tilbakevist.)
- Jeg var fra et land langt borte — Norge.
- Jeg stod og ba mot ‘dette huset’ — restene av templet.
- Senere fikk jeg kall til misjon og ’slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne’.
Etter sytten års barnløst ekteskap hadde jeg blitt far for første og eneste gang. Den historien skal du få om ikke så lenge. Eller, du kan lese historien om min datter Andrea her.
Nå ville jeg prøve igjen.
Jeg forsøkte å få med meg kona, for jeg var veldig syk. Hun lot seg ikke overtale. Hun var redd for å gå i veien og hindre meg, svarte hun. Kort sagt, frykten for å gjøre noe galt stoppet henne. Jeg valgte å reise alene, og jeg tok inn på et hotell i Øst-Jerusalem hvor jeg hadde bodd to år tidligere på reise med Kirkens Nødhjelp til Israel og Palestina.
Etter ei uke dro jeg hjem. Ikke noe hadde skjedd som jeg hadde merket. Ikke annet enn at jeg hadde vært ved templet og bedt hver morgen, hver middag og hver kveld, og jeg var fryktelig sliten nå.
KREFTEN FORSVANT! Jeg kom hjem til Norge og fikk først beskjed om jeg hadde fått innvilget sykehusbytte. Hvis lokalsykehuset ikke ville gi meg mer behandling, ville jeg prøve et annet sykehus. Vi har fritt sykehusvalg i Norge, og noen ganger kan nok dét være en fordel. Et nytt sykehus sender hele regningen til lokalsykehuset, så kanskje det også hjelper litt på vilje og motivasjon?
I august ble det tatt nye bilder. Sykehuset i Skien tok ny CT av kroppen. Sykehuset i Tønsberg tok ny CT av hodet. I tillegg tok sykehuset utvidete blodprøver og EKG. Siste dagen i august satt kona og jeg på kontoret hos min nye onkolog.
Sykehuset fant ingen spor av kreft! Ikke noe sted!
Året etter intervjua avisa Dagen meg, og de ringte også kreftlegen. Hun mente at medisinene som ikke hadde virket, måtte ha virket likevel. Det var hennes eneste forklaring på at både nye svulster og spor av alle de gamle plutselig var vekk. Det tok imidlertid tid før jeg skjønte at jeg hadde opplevd et mirakel.
>> Les hele historien i Dagen: «Kreftfri etter tur til Jerusalem»
Kreftlegen gav meg lov til å ta med dattera mi og ett av fosterbarna våre til Colombia. Skolen sa også at det var greit—jeg kalte det språkreise. Begge jentene hadde spansk på skolen, med rektor som spansklærer. På to uker opplevde vi Colombias feiring av fredsavtalen, en folkeavstemning som veltet hele avtalen med syltynn margin, og så Nobels fredspris til landets president. Stemningen i landet var elektrisk, og vi levde historie mens den ble skrevet.
Første oktober, mens jentene og jeg fremdeles var i Colombia, blei jeg formelt uføretrygda. Sykehuset hadde kommunisert med fastlegen på vårparten, og hun hadde igjen sendt søknad til nav i god tid før sykemeldingen min var ute. Jeg skulle jo snart dø. Det var ingen vits i å plage meg. (Men nå jobber jeg igjen likevel — så mye som jeg klarer.)
25. oktober, nesten fire måneder etter at jeg fikk min andre dødsdom, og nesten to måneder etter at jeg var erklært kreftfri, startet jeg på immunterapi. Det nye sykehuset mente det var lurt. (Nevnte jeg at de sendte fakturaen videre til mitt egen lokalsykehus? To års kur ville koste fire millioner kroner!)
Jeg så ingen grunn til å tvile på sykehusets vurdering. I nesten to år fikk jeg behandling hver tredje uke. Bortsett fra en mengde bivirkninger av behandlingen blei jeg hverken friskere eller sykere.
Det er nå tre år siden kreften forsvant, og det er ett år siden jeg sluttet med immunterapi også. Kreften har ikke kommet tilbake. Rett før sommeren hadde jeg siste CT, og i oktober skal jeg i en PET-skanner for å sjekke ekstra grundig.
Kan jeg kalle det for et mirakel hvis jeg likevel fikk behandling etterpå?
Jeg vil heller stille spørsmålet annerledes: Skal jeg si nei til en ny og anbefalt behandling selv om jeg tror på mirakler?
Jeg sier ja, takk, begge deler. Som Ole Brumm.
Det er ingen skam i det. At noen har fortalt meg det motsatte, sier ikke så mye om meg. Det sier imidlertid alt om hvor hjerteløse enkelte prinsippryttere kan være.
NOEN GANGER kommer mirakler som lyn fra klar himmel. Noen ganger virker det som om Gud og leger utfyller hverandre. Noen ganger har sykehuset gjort hele jobben. Og noen ganger hjelper ingenting. Til sist skal vi uansett dø — det er bare et spørsmål om tid. Så tror jeg på oppstandelsen, og da er døden bare en etappe på veien til evig liv.
Mitt mirakel skjedde da ny kreft hadde dukket opp og sykehuset ikke hadde mer behandling å tilby. Jeg dro på pilegrimsreise til Jerusalem og ba. Da jeg kom hjem, var alle spor av kreft borte. Slik har det vært siden, behandling eller ikke.
Det er mirakel godt nok.
Jeg tror Jesus gjorde det han sa han skulle gjøre da han kom til meg i en drøm på operasjonsbordet. 6. august er det fire år siden han snakket med meg. Det kan du lese om her.
Det var alt.
>> HUSK: LIK og FØLG meg på FACEBOOK
>> Vil du heller snakke med meg? Bruk Facebook Messenger
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no og er på Facebook med sida Victor Skimmeland er preacher.no. © 2019 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.