En kritisk ånd, eller sunt bondevett?

PROFETI Du vet at ’profetene’ er på bærtur når alle ’profeterer’ i forskjellige retninger. Du vet at de er helt på vidda når ikke én har vært i nærheten, selv ikke over tjue år etter. Hvordan håndterer vi slike ’profeter’?

NB! DENNE ER FOR KRISTNE.

Er du ikke kristen, eller er du kristen og ukjent med nådegaver, så kan du velge å slutte å lese her. Fortsetter du å lese, så gjør det med respekt for de som bruker eller søker nådegaver. Du kan velge å se på din egen lesning som et sosialantropologisk prosjekt. Du observerer, men du dømmer ikke.

Bildetekst:
KONFERANSE. Vår nye pastor inviterte meg med på en såkalt profetisk konferanse i Oslo. Det var mer enn en invitasjon, det var en sterk oppfordring. Illustrasjonsfoto.

PREACHER.no har laget ukeplan. Dette er (praktisk) teologi på TORSDAG.

HUSK >> LIK og FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK

JEG HADDE VÆRT KRISTEN i femten år. Jeg hadde hatt flere oppgaver som leder, og jeg hadde hatt større oppgaver i menighetens og trossamfunnets media-arbeid. Allerede som nyfrelst blei jeg ‘lånt ut’ til en søstermenighet mens jeg var i siviltjeneste og i årene etterpå. Fram til nylig hadde jeg også vært ‘lånt ut’ i tre år til en menighetsplanting som skjedde ut fra en annen menighet i trossamfunnet. Nå var jeg løselig knyttet til styret i min egen menighet som en del av det ulne begrepet ‘lederskapet’. Ikke var jeg styrebror, heller ikke eldstebror—men jeg var plassert midt i sentrum av mange begivenheter.

Menigheten vår hadde fått ny pastor. Han var svært opptatt av nådegaver, men han savnet dem selv. Jeg var hans rake motsetning: Jeg hadde jeg fått flere nådegaver allerede som nyfrelst, og jeg opplevde dem mer til plage enn velsignelse. Flere var misunnelige, noen mente jeg bare hevdet meg selv med dem. Men det er en annen historie.

Jeg var ferdig med grunnfag på det teologiske seminaret jeg hadde fulgt på deltid, og jeg holdt nå på med mellomfag. Jeg hadde fått et personlig kall til misjonstjeneste, og jeg hadde snakket med trossamfunnets ledelse. Ingenting var avgjort. Akkurat da inviterte pastoren min meg med på en såkalt profetisk konferanse i Oslo. Ja, det var mer enn en invitasjon, det var en sterk oppfordring. En tredje mann fra menigheten var også invitert. Vi reiste til Oslo, tre nokså unge menn under trettifem.

I LØPET AV KONFERANSEN, hvor en amerikaner jeg har glemt navnet på, talte, skulle deltakerne øve på og finne—samt bruke—sin profetiske nådegave. De skulle altså profetere over andre. Jeg skjønte at det var klokt å holde en lav profil, for min profetiske nådegave hadde jeg brukt siden 1985. Når Ånden ville, ikke når jeg selv kunne ha ønsket det. Aldri hadde jeg sagt noe som jeg ikke kjente meg sterkt nødet til. Jeg ville ha klare ord og klar beskjed. Hvis ikke Ånden talte tydelig, fikk Han snakke til andre. Jeg følte på at folk så på meg som en særing, og ikke sjelden talte Ånden budskap som var langt fra behagelige å formidle. Jeg ble ikke populær. Budskapene var tidvis avslørende.

På et tidspunkt ble vi delt i grupper på tre og tre for å øve. Vi skulle først be sammen. Det var fint (fine). Så skulle vi be Gud åpenbare ting over livene til de andre, mennesker vi ikke kjente. Det var rart (funny). Så skulle vi tale ut det vi så med profetisk myndighet (authority). Det ble bare tull (foolish). Jeg måtte til sist si at jeg ikke så noen ting. Konklusjonen ble at jeg ikke hadde profetisk nådegave.

Jeg holdt munn.

Senere i konferansen kalte predikanten opp fem personer fra gruppene som mente de hadde opplevd en sterk profetisk nådegave. Så kalte han fram meg. De fem fikk i oppgave å profetere over livet mitt.

HVORFOR BLE AKKURAT JEG VALGT? Jeg satt på en av de fremste stolradene, så det var kanskje enkelt å plukke ut meg. Jeg er dessuten gjerne en aktiv lytter, så jeg så kanskje interessert ut. Og, ikke minst, hadde noen kanskje pekt meg ut som den som ikke hadde nådegaven til å profetere. Jeg vet ikke.

De fem ba, før de profeterte i mikrofonen. De prøvde seg på engelsk, for konferansen var på engelsk. Selv om den ble tolket til norsk. De stotret litt, naturlig nok. Det er slitsomt å stå foran mange folk og prøve på noe helt nytt. Jeg lyttet. Alle profeterte i forskjellige retninger, og et par stilte meg spørsmål på om jeg kunne bekrefte det de hadde sett. En hadde sett en vegg av gule murstein i min framtid. Joda, det hadde jeg kanskje sett. Stortinget er laget av gul murstein, så kanskje jeg skulle få jobb i Oslo snart. Til slutt grep predikanten inn og profeterte. Han roste alle for innsatsen og forklarte at de hadde sett fasetter av min framtid, om ikke det hele bildet, så alle kunne ha noe rett. Så kom han selv med fasiten. Jeg husker ikke hva han sa, men det var mye fint. Det var bare et lite problem. Ingen av de seks var i nærheten av å treffe blink. Jeg kunne heller ikke si noe om kallet mitt, for det var ennå ikke bekreftet. Å snakke høyt om et misjonskall kunne koste meg jobben jeg da hadde.

Misjonskallet kostet meg faktisk jobben. Da jeg offentliggjorde kallet etter at det var blitt bekreftet, fikk jeg sparken. Firmaet hadde ikke bruk for en IT-mann som likevel skulle flytte om et halvt år. Senere gikk firmaet med over tretti ansatte dundrende konkurs. Det kan ha vært tilfeldig, men jeg hadde en nøkkelrolle. Jeg hadde programmert alle driftssystemene, og de trengte omfattende vedlikehold. Firmaet klarte ikke å fylle oppgaven fort nok etter at jeg forsvant, og han som tok over, insisterte på å gjøre alt på nytt. Mens gresset grodde, døde altså kua.

DET SKULLE GÅ et par måneder etter den profetiske konferansen. Da hadde kona fått kall til misjon også. Trossamfunnet vårt hadde bekreftet oss, og våren etter var vi ansatt på full tid, begge to. Først til forberedelser, og så flyttet vi først i juni 1999 til Colombia. I tjue år har jeg ikke sett meg tilbake. Jeg har jobbet i misjon, kirke og diakonal bistand. Nå er jeg frilansende predikant. Jeg er PREACHER.

Ingen av profetene så det som skulle komme. Verken kamper, nederlag eller seire. Jeg kunne heller ikke fortelle dem at de kom til å ta feil uten å avsløre kallet jeg hadde fått, men som ikke var blitt bekreftet på hjemmebane. Heller ikke misjonen hadde godkjent oss. Ånden ba meg holde munn. Det var nok klokt.

FALSK PROFET, kaller Bibelen en profet som ikke har snøring. Han taler av seg selv. Vi skal ikke være redd for ham, sier Bibelen.

²¹ Det kan hende at du sier i ditt hjerte: «Hvordan vet vi at et ord ikke kommer fra Herren?» ²² Hvis profeten taler i Herrens navn, men det han forkynner, ikke skjer og ordet ikke går i oppfyllelse, da er dette et ord som ikke kommer fra Herren. Profeten har talt det egenrådig. Du skal ikke være redd for ham! ^{(5Mos 18:21-22)}

Tegnet på at profeten talte rett, er at det går i oppfyllelse, det han sier. For ofte skjer ikke det. Hvilken unnskyldning har da profeten?

Min erfaring er at han gjerne snakker om noe annet, så det han profeterte blir glemt. Hvis det skal gå litt tid, kan det være smart å flytte fokus til neste profeti. De som jager etter profeter og ikke Jesus, er ofte lete å lede. Bort.

Jeg har mer enn en gang hørt bortforklaringer når profetien likevel ikke gikk i oppfyllelse. «Det skjedde ikke det Herren hadde sagt, fordi dere ba,» forklarerer profeten. Det kan jo ha noe for seg, akkurat dette. Vi har flere eksempler i Bibelen på at Gud ombestemmer seg. Profetien til dom hadde en dypere hensikt, nemlig omvendelse. Profeten Jona kjente Gud godt nok, men visste også med seg selv hvor svak han var, så han prøvde å rømme da Gud kalte ham til å profetere mot byen Ninive. Hvis folket ville omvende seg, ville ikke Gud dømme. ^{(Jona 4:1-2)} Selv i Det gamle testamentet var dette alltid Guds dypeste hensikt: Omvendelse og tilgivelse, ikke dom og straff.

Noen ganger er profetiene så runde og uklare at det er umulig å få noe som helst ut av dem. De går gjerne i forskjellige retninger også. En setning sier noe, bare for å bli motsagt i neste setninger. Det er heller ingen profeti. Selv ikke om ‘profeten’ avslutter med et ‘så sier Herren.’

JEG SKRIVER NED PROFETIENE hvis jeg har mulighet til det. Det er ikke av mistillit til den som mener seg å kunne profetere. Det er mer fordi jeg vil sjekke om det stemmer, det som blir sagt. Joda, jeg har blitt beskyldt for å ha en kritisk ånd, men jeg kan min Bibel. Menigheten i Berøa fikk ros av apostlene for å gjøre nettopp sånn, reise hjem og sjekke i Bibelen om det var sånn som predikanten hadde sagt. ^{(Apg 17:10-11)} Jeg skriver ned bønnene jeg ber også. Noen ganger får jeg en åpenbaring om noe jeg skal be om, og da liker jeg å ha alt skrevet ned. Jeg stoler ikke på hukommelsen, men det jeg skrev ned, kan jeg finne igjen senere. Jeg skrev ned bønnen mine og svarene jeg fikk allerede som nyfrelst. Jeg holdt på med det til jeg fikk beskjed om at sånn var lovisk, så det måtte jeg slutte med. I de senere årene har jeg tatt det opp igjen. Nå ber jeg systematisk for de som står på lista mi, om og Gud viser meg noe spesielt, kan jeg notere det ned. Gud takler revisjon helt fint. Det er min erfaring. Uærlige mennesker, derimot, liker ikke revisorer.

Det er et problem at vi kristne lar oss lokke med i spekulasjoner. Vi framstår som nokså lite begavede, ja, rett ut dumme. Vi burde vite bedre. Og vi vet bedre.

Taler profeten fra Gud, går profetien i oppfyllelse. Taler profeten med en betingelse, en advarsel, kan Gud bestemme seg for å gjøre noe annet. Det kjenner vi fra Bibelen. Men målet er da omvendelse og frelse, ikke dom og straff.

I dag hører vi ikke profetier like ofte som før. Det kan være en grunn til det. I dag gjør vi opptak av mye mer. Det blir husket for ettertiden. Det er bra.

For noen år siden dekket jeg et sommerstevne for avisa Dagen. Predikanten profeterte frimodig om den arabiske våren. Alt skulle nå bli fred og forsoning i Midt-Østen. Historien har vist oss at et ikke skjedde. Altså var profetien feil.

LES DAGEN >> – Nå griper Gud inn i Midtøsten

For en del år siden fikk jeg også et profetisk ord idet jeg flyttet hjem fra Colombia. «De vil forsøke å viske ut minnet om deg, sier Herren. Men jeg vil huske deg.» Det var tunge ord å høre. Jeg hadde jobbet livet av meg. Jeg hadde satt spor etter meg. Så skjedde akkurat det jeg fikk høre. Det rare er at profetordene nå ble en oppmuntring for meg. Riktignok var mennesker oss mennesker verst, så minnet om meg ble fort visket ut blant mange. Men jeg var forberedt på det. Jeg tok det ikke så tungt likevel. Og så husket jeg det neste: Gud ville huske meg.

IKKE JAG ETTER PROFETER. Når profetene kommer din vei, så kan du høre på dem. Notér gjerne det de sier. La Gud vise deg om det de sa, stemmer. Du trenger heller ikke å handle på profetens ord med en gang, for Gud er sterkere enn det. Bare unntaksvis krever Gud blind lydighet—det er det helst predikanter som gjør. Gud møter deg med den tro du har. Gud møter deg med tålmodighet. Og skal de ha penger, så gi det du likevel hadde tenkt å gi. Ikke mer. Gud har tålmodighet med deg, og ‘profeten’ vil med tida avsløre seg selv: Taler han ikke Guds ord, ja, så tar han feil, da. Da skal du ikke være redd for ham. Du skal heller ikke høre mer på ham.

Det er et problem for oss kristne når vi begår åpenbare feil. Verre er det når vi etterpå ikke vil innrømme feilene. Vi begynner bare å snakke om noe annet. Dette hysteriet bidrar til at vi mister troverdighet. Bibelen har fra de tidligste tider hatt klare ord til sånne falske profeter, og nå rammer ordene altså oss selv:

²¹ Det kan hende at du sier i ditt hjerte: «Hvordan vet vi at et ord ikke kommer fra Herren?» ²² Hvis profeten taler i Herrens navn, men det han forkynner, ikke skjer og ordet ikke går i oppfyllelse, da er dette et ord som ikke kommer fra Herren. Profeten har talt det egenrådig. Du skal ikke være redd for ham! ^{(5Mos 18:21-22)}

Det kan av og til være greit med litt sunt bondevett.

LES MER >> om profetier på PREACHER.no

Følg oss på Facebook? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på sida du får opp!

Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2019 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.