TIENDE Presten prøvde å overtale meg til å sponse ham med penger. Han solgte lodd. Jeg er ikke noe glad i lodd og ville heller gi penger. Skattefri gave, derimot, visste han ikke noe særlig om.
Den norske kirke har mulighet for å ta imot gaver som gir skattefritak, men svært få ansatte i kirken må samle inn penger til lønna si. Derfor bryr de seg heller ikke så mye om å samle inn penger. Soknepresten som ville selge meg lodd – noe jeg kan styre min begeistring for – skjønte først ikke hva skattefri gave var.
Da skrev jeg brev til ham. Jeg turte likevel ikke å sende det, så i stedet får DU lese brevet. Her.
NB: IKKE SÅ MYE FOR HEDNINGER!
HUSK >> LIK og FØLG PREACHER.no på Facebook
Kjære presten.
Dette er grunnen til at jeg—eller vi—er opptatt av skattefradrag for gaver.
Fradragsberettiget i gaver er 40.000 pr. person. To personer utgjør 80.000. Skattefradraget er i år 23 prosent, dvs. 18.400. Summér gavebeløpet med hva staten returnerer, og vi får et budsjett på 98.400 kroner vi kan gi bort til gode formål. Vil det ikke være uansvarlig å la kommunen få pengene hvis vi med Statens velsignelse kan gi mer velsignelse andre steder? Du er sikkert enig med meg i at nesten 100.000 kroner er mer enn åtti tusen.
FOR Å GJØRE TEOLOGIEN ENKEL: Det er Guds vilje at vi gir av det vi har fått. Jødenes pakt omfattet forskjellige tiender til diverse formål, noe til tempeltjeneste, mer til å bygge staten. Som om det var særlig forskjell på de to i et teokrati. Jødene gav heller ikke sine tiender av alt, men av jordbrukets første innhøstning—førstegrøden.
Hva så med den nye pakt? Hebreerbrevet (7:19) sier at den er bedre enn den gamle, og det gjelder også tienden (7:2-6). Paulus foreskriver at vi legger til side det vi kan etter evne (1Kor 16:2), men krever ikke at vi ofrer mer. Vi skal også klare oss selv. Den første menighet var et sosialistisk paradis for en tid, de delte alt. Så ble det tomt. Jesus krevde ikke mye av noen, med et par spesielle unntak.
HOVEDSAKEN >> Gi skattefrie gaver før nyttår.
SÅ HVA GJØR DA VI? Vi lager en pakt med Gud. Fordi Han har gitt oss først, gir vi nå tilbake. Vi har aldri manglet noen ting. Derfor vil vi heller ikke være gjerrige.
Sånn er vi ekstremister i denne siste tid. Her fikk du mitt rasjonale. Når du som prest møter noen som er modne for en utfordring — nådegaven til å gi er en av mange nådegaver (Rom 12:8) — bruker du gjerne vår fortelling anonymt.
Så har det hendt at vi er blitt utfordret på mer enn bare tiende. Vi brukte alt av sparepenger i Colombia på å bygge kirker. Vi bygget tre av dem. En gang tok vi utfordringen og gav bort en bil, riktignok brukt, til en nylig hitflyttet familie. Min yngste bror har gått lengre og gitt to biler. Min mellomste bror er ikke kristen, men følger samme praksis.
Dette er altså grunnen, prest: Vi har fått mye, og nå vil vi forvalte det vi har til å gi enda mer. Jeg synes du skal gjøre det samme. Folk trenger en utfordring, og det er ingen synd å oppmuntre folk til å få igjen noen kroner på skatten også.
Hilsen Victor.
LES ALT >> om givertjeneste på PREACHER.no.
VIKTIG! Jeg skriver om «tiende». Dette er en frivillig ordning, selv om enkelte predikanter prøver seg på at den er obligatorisk.
Jeg er ikke imot å gi full tiende – eller mer – når det skjer av egen, fri vilje og som en god samvittighetspakt med Gud. Jeg er imot at gavmilde mennesker blir slavebundet av griske predikanter som beriker seg selv uten å bygge Guds rike. Dette er ikke noe annet enn avlatshandelen som startet reformasjonen mot Den katolske kirke for fem hundre år siden.
Jesus forkynte frivillig givertjeneste og barmhjertighet for de som trengte hjelp—i motsetning til den skatten oldtidens Israel helt legitimt krevde inn i form av forskjellige tiender.
Du kan lese mer om temaet i serien min om TIENDE.
Familien min har praktisert tiende, offergaver og barmhjertighet i alle år. Frivillig! Det gir oss retten til å skrive om dette temaet. Og MOT overtrampene.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2018 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.
Da fikk forslaget til skatteoppgjør på våren i år, viste det seg at menigheten ikke hadde meldt inn min skattefrie gave. Kanskje ikke så viktig å melde inn et lite, firesifret beløp, mener noen. Men, menigheten hadde ikke rapportert inn gavene til en eneste av giverne. Det var altså mange givere som ikke fikk skattefradrag.
Presten sjokkerte meg imidlertid med en annen nyhet også. Fellesrådet hadde ikke gitt menigheten noen av gavene. Pengene var gått i det store sluket. Nå takket presten meg for tilbakemelding. Han skulle etterlyse pengene. Om han noen gang fikk dem, vet jeg ikke.
Jeg fikk beskjed om å kontakte fellesrådet. Fellesrådet var tydelig på at det var for seint å rapportere. Presten ville likevel gjøre et forsøk. Han skulle presse på. Det hjalp ikke. Da jeg fikk skatteoppgjøret i slutten av juni, hadde jeg ikke fått fradrag på skatten for denne gaven.
Noe senere snakket jeg med en annen prest i samme fellesråd. Han forklarte meg at det var vanskelig, for de hadde hat store utskiftninger i staben. Da svarte jeg ham at det var det tredje året jeg ikke hadde fått godkjent skattefradrag på gaver i dette fellesrådet.
Er det bare jeg som er pirkete som ønsker skatefradrag når loven gir meg rett til det, og dermed gir meg mulighet til å gi mer? Burde jeg vise til mer tilgivelse til de som ikke rapporterer inn skattefrie gaver?
Vi er kommet til november. I år ser jeg at gavene mine er fordelt mellom Bibelselskapet, Kirkens Nødhjelp, ytremisjon og andre menigheter. Jeg gir mer fordi jeg får skattefradrag på gavene mine.
Jeg anbefaler deg å gjøre det samme: Gi til de som forvalter gavene godt, for da er du tryggere både på at de blir brukt riktig og kommer dit de skal.