Det er nå ett år siden jeg søkte meg bort fra mitt forrige sykehus. Denne uka starter jeg altså med en bitteliten markering.
Jeg var på konsultasjon hos onkologen, den nokså tause Birgitte, den 4. juli 2016, og jeg fikk to alvorlige meldinger. “Birgitte” hadde oppdaget to svulster midt i ryggen. En i hver lungesekk. Dessuten hadde “Birgitte” ikke flere medisiner å tilby når de jeg brukte snart ble for giftige. Det var altså slutt.
Så gikk det noen dager. Jeg diskuterte sjokkmeldingen med kona og med Gud (bønn, altså). Etter noen dager fulgte jeg rådene fra min kreftsyke venn og kampfelle, John Arne, og fra min sjef i Kirkens Nødhjelp, Siv. Jeg byttet sykehus.
(Digresjon: J.A. har dessverre gått bort siden. Sykehuset gjorde alt det kunne for ham, men etter mange års kamp var det ikke lenger nok. Men han reiste likevel hjem. I siste øyeblikk, som mannen som hang på korset ved siden av Jesus. (Les gjerne Lukas 23:39-43 hvis du lurer på hvordan det skjedde.))
Papirmølla gikk seint. Byttet var nok ingen prioritert oppgave på mitt lokalsykehus. I mellomtida reiste jeg på #pilgrimsferd til #Jerusalem (les hvorfor i 1. Kongebok 8:41-43, hvis du er nysgjerrig).
I september snakket jeg med min nye onkolog. Hun hadde sørget for nye bilder, for lokalsykehuset “glemte” å sende mappa mi. Onkologen fikk bare en epikrise på to sider.
#Kreft i lungene fant hun ikke. Min nye onkolog sa det ikke rett ut, men jeg skjønte at hun var uenig. Svært uenig. Hadde lokalsykehuset bommet så totalt med sin splitter nye PET-CT-scanner? Eller hadde noe uforklarlig skjedd på min pilgrimsreise? Ved restene av Salomos tempel.
I alle fall har jeg blitt stadig friskere det siste året. I oktober i fjor, etter en tur til #Colombia med jentene, startet sykehuset meg opp med immunterapi for å hindre tilbakefall. Senest fredag ble hjernen friskmeldt etter en ny runde med #EEG. Sykehuset anbefaler at fastlegen opphever kjøreforbudet. Akkurat nå sitter jeg på venteværelset hennes. Så kan jeg dra til Biltilsynet og ta lappen!
Det er altså ett år siden jeg fikk beskjed om at livet var slutt. For andre gang. Nå skal jeg fortsette å feire sommeren med årets store utskeielse: #Helskjegg! Det har sluttet å klø nå og er bare deilig.
Så tenker jeg tiden er kommet for å slutte å skrive om kreft og død. Det har blitt mindre av det de siste månedene, og hvis Gud vil (som noen av mine venner sier), blir det fokus på livet framover.
Skjegget skal trimmes i august. Så får vi se om jeg blir hipster. Kanskje jeg allerede er det? Jeg er i hvert fall sær nok på enkelte områder. Til og med jeg innser akkurat det.
God sommer til alle venner med og uten skjegg!
- Saken ble opprinnelig publisert på min Facebook 10. juli 2017.