KAMPEN MOT KREFTEN I dag er det nøyaktig tre år siden jeg fikk beskjed om at jeg skulle dø av kreften. Jeg hadde en eller to måneder igjen, men sykehuset skulle gi meg all mulig lindring.
| Blogg-ferien er over. Ikke gå glipp av viktige nyheter. FØLG og LIK oss på Facebook. DEL med dine venner. Og meld deg på vårt gratis, reklamefrie NYHETSBREV. |
Det er gått tre år siden dødsdommen ble felt over meg. Sykehuset trodde på den. Etter to hjerneoperasjoner som ikke hadde gått etter planen, satt kreften fremdeles igjen inne i hodet mitt.
Kona hadde fått brevet hjem til oss. Hun hadde åpnet det. Jeg var kalt inn til møte på sykehuset med behandlende lege og stab, og jeg burde helst ta med meg pårørende.
DEN SISTE MÅNEDEN hadde jeg ligget nesten sammenhengende på sykehus, og nå lå jeg igjen på lokalsykehuset. Kona dro tidlig fra jobb og kom på besøk. Det varte ikke lenge før en sykepleier hentet oss på fellesrommet jeg bodde på. Vi ble geleidet inn på et møterom uten vinduer. Snart kom dr. I.
Jeg hadde gjennomgått to operasjoner allerede, og Rikshospitalet hadde ikke lyktes med fjerningen av svulsten, sa dr. I. Dessuten var svulsten ondartet, viste det seg, og den satt slik til at de ikke ville klare det. Det hadde han lest i rapporten som fulgte meg fra Rikshospitalet. Sykehuset skulle likevel gjøre alt det kunne for meg, og jeg skulle få god smertelindring i avslutningen av livet.
Legen anbefalte oss også å ordne alle nødvendige anliggender nå ved slutten av livet, så jeg ringte en venn som var advokat for å få hjelp til å skrive testamentet. Min kone måtte få alt. Min datter kunne vente til hun ble eldre.
SÅ GIKK DET ET PAR DAGER, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle opereres for tredje gang på Rikshospitalet. Det er en annen historie. Legen som gav meg dødsbudskapet møtte jeg aldri igjen, selv om jeg lå mer enn seksti døgn på lokalsykehuset i 2015. Dødsdommen hang ved meg også i det kommende året. Sykehuset anbefalte uføretrygd, selv om jeg skulle leve litt lenger enn tenkt. Jeg fikk også tilbud om sosionom og prest. Jeg syntes det var fantastisk. Mer krevde jeg ikke, og jeg skrøt av sykehuset ved alle anledninger.
Underveis i behandlingen fikk jeg alt for lite informasjon, men jeg tok opp kampen for å få vite så mye som mulig. Først da jeg traff min gamle venn og kollega John Arne, begynte jeg å skjønne hva kampen bestod i. Han tok meg med i Føflekkreftforeningen. (Den hadde ikke sykehuset hørt om, sa de.)
4. JULI 2016 BLE JEG OG PÅRØRENDE igjen kalt inn til møte. Kona var i Syden med eldstejenta. De to yngste besøkte sine familier. Denne gangen var det dr. S. som fortalte at behandlingen dessverre ikke virket. Jeg hadde ikke flere muligheter siden immunterapi allerede var prøvd — uten virkning. Da ba jeg om å bli flyttet til et annet sykehus.
Det tok nesten to måneder, og da jeg møtte min nye lege, dr. D. sammen med kona, visste hun ikke hva hun kunne gjøre for meg. Jeg hadde ikke kreft lenger.
- Hadde medisinene virket likevel? (Det mente min nye lege.)
- Hadde jeg opplevd et mirakel? (Det mente presten min.)
- Hadde sykehuset rett og slett tatt feil. (Det trodde en venn som er mer enn gjennomsnittlig opphengt i konspirasjonsteorier.)
Jeg hadde ikke lenger kreft. Det er en annen fortelling (som du kan lese her).
Det er tre år siden jeg fikk dødsdom. Jeg lever ennå!
VED SIDEN AV Å BEHANDLE MEG, ønsker jeg at sykehuset skal informere meg. Og om mulig – gi meg håp.
Det er tre år siden jeg fikk dødsdommen. I dag er jeg for alle praktiske formål frisk fra kreften, men jeg lever med skader fra hele ti operasjoner. De var nødvendige, men de kostet.
Jeg lever og blir sterkere hver dag. De siste dagene har jeg vært på hytta. Snekret, forskallet, støpt, malt, gjort den i stand for vinteren. Ingen hadde trodd jeg skulle klare det. Så gjorde jeg det.
Jeg lever ennå!
Vil du være venn med oss? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på Facebook-sida du får opp!
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2018 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.