KAMPEN MOT KREFTEN «Legene har den fordelen at solen skinner over deres helbredelser, mens deres feiltrinn skjules av tre favner jord,» sa den greske filosofen Sokrates.
Litt av den samme utfordringen har vi kreftpasienter også. Alle snakker gjerne om suksess, men døde blir fort glemt.
| Bloggen setter ned tempoet i sommer. Litt. Ikke glem oss, da. FØLG og LIK på Facebook. DEL med venner. Og meld deg på vårt gratis, reklamefrie NYHETSBREV. |
(Denne saken ble først lagt ut på Føflekkreftforeningens lukkede Facebook-gruppe for pasienter og pårørende i forrige uke (13.07.). Fordi saken fikk god mottagelse og mange likes der, og har allmenn gyldighet — kan hende er DU en medvandrer! — gjengir jeg den på bloggen også.)
For noen av oss blir troen viktigere i møte med døden. Enkelte vi kanskje ikke tenkte på, overrasker og vil snakke om tro nå. Andre kan ha gjemt troen hele livet og snakker nå. Noen av oss var engasjerte lenge før vi ble syke. Vi blir ikke mindre troende av sykdom, og vi er vant til å være ‘medvandrere’ som det oftere kalles på våre kanter.
Selv fikk jeg føflekkreft (stadium 4c) for tre år siden. To dødsdommer senere — og likevel frisk — overrasket det meg at det var mer åpenhet for å snakke om tro på sykehusene enn blant aktive og ledere i en del foreninger, både i Norge og utenlands. For de som ønsker å snakke om tiden etter livet er tilbudene få. Det er langt mellom sykehusprestene, og de har alltid flere de må snakke med. De syke blant oss finner kanskje ingen likepersoner heller til å snakke om troen sin med.
ETT TIPS TIL DEG DET IKKE GJELDER. Har du sterke meninger om (eller mot) tro, kan du dele tankene dine med andre enn de sykeste blant oss og deres familie. De trenger kanskje noe annet enn din filosofi. De av oss som lever med troen velger også våre egne kanaler til å dele opp- og nedturer i. Oppdager du oss der vi er, er du selvfølgelig velkommen til å observere selv om du måtte mene at tro er humbug, men da kan du velge å være en god sosialantropolog. Han observerer, men dømmer ikke.
ETT TIPS TIL DEG DET KANSKJE GJELDER. Har du selv en tro, trenger du ikke noe flertallsvedtak for å bruke den. Alle medvandrere går alene med én eller noen få om gangen. Det er all den tilliten vi trenger. En medvandrer er ikke likeperson.
EN OPPMUNTRING til den som snart skal møte døden kan være nok til at en vanskelig dag blir litt bedre. Andre ganger er en lengre samtale, en bønn, eller et besøk nødvendig. Du kan være en medvandrer også om du ikke selv er syk. Det er heller ikke nødvendig å ha samme sykdom som oss. Du har imidlertid vandret med syke allerede, så du kjenner oss.
En mann jeg besøker jevnlig har størst glede av å sammenlikne arr, bivirkninger og diskutere medisiner. Så skryter vi av smertene som to gamle krigsveteraner. Plutselig trenger han å høre et Gudsord. Alvoret traff ham. I den situasjonen trengs vi medvandrere.
MEDVANDRERE—FORÉN DERE! Jeg kom dessverre aldri på noe likepersonkurs, men jeg har vært medvandrer for flere de siste par årene. I dag opplever jeg den underlige situasjonen at jeg er så kjent på mitt eget sykehus at personalet kan spørre meg der. Jeg har vært ung ‘pensjonist’ i snart to år, og jeg har nok tid. I dag. I morgen. Evigheten bekymrer jeg meg ikke for. Den får min Gud ta seg av.
Kjenner du noen? Trenger du noen?
Jeg tok kontakt med daværende leder i foreningen da jeg i sin tid meldte meg inn. Roald Nystad er riktignok ute av den daglige driften, men han har fremdeles oversikten. Du—eller den du kjenner—kan være til nytte. Noen trenger en medvandrer.
(P.S. Det er alltid lurt å bruke PM eller telefon hvis du vil dele nyttig informasjon.)
DU KAN GJERNE KOMMENTERE DENNE SAKEN PÅ VÅR FACEBOOK-SIDE.
Vil du være venn med oss? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på Facebook-sida du får opp!
Ha ha. Så var det et morsomklump som sendte meg denne på PM. Jeg nevner ikke navn. Vel, medvandrere går med alle typer mennesker.
Noen dager etter at jeg la ut min tekst på Føflekkreftforeningens lukkede gruppe (13.07.), dukket en interessant artikkel opp på NRK fra Sandefjord. Det var selvfølgelig tilfeldig.
Tre av personene i artikkelen er mine tidligere kolleger. Vincent Hagerup var sokneprest i Sandar i Sandefjord, det første stedet jeg jobbet som kateket i Den norske kirke. Anita Nilo har flere år bak seg i menighetsråd. Åse Fredrikke Ree Aadland (NRK’s journalist) var trosopplærer i Sandefjord.
Gode tanker tenkes av flere. Samtidig.
Copyright © 2018 Victor Skimmeland.