Slik misbruker de tienden – del I av III

av

Det finnes menighetsmiljøer i Norge som misbruker givergleden din, men slapp av. De misbruker Guds Ord også. Her får du vite hvordan du kan stå imot argumentene deres.

TI OM TIENDE | preacher.no | Victor Skimmeland | 11. mai 2018

Når spørsmålet om tiende og gaver blir noe pastoren får lov til å diktere, kan det være du ligger tynt an. Men ta det med ro. Her får du noe å svare ham med. Denne artikkelen er lang, så jeg deler den i tre. Neste del får du her med en gang, og siste del kommer i morgen, lørdag.

NB: MEST FOR KRISTNE! LANGLESNING!

Hvorfor?

Slik misbruker de tienden: Del 1 | Del 2 | Del 3

IMPORTANT NOTE: I’m not against tithing when done as a choice of your own free will. I’m against enslaving generous people for the benefit of any particular preacher. Jesus preached giving and good deeds to the needy as apposed to a taxing tithe applied to all and only the inhabitants of the ancient indepedent state of Israel. You may read up on the topic in my currently developing series TEN ON TITHING. In Norwegian only, unfortunately. You may treat yourself with Google Tranlate, however. Keep me posted on the translations if you do.

Nylig kom jeg over en artikkel om tiende og gaver på nettsida til en liten, men profilert norsk menighet. Menigheten hadde “lånt” teksten fra en amerikansk pastor som mange nordmenn hører flittig på. Så søkte jeg litt, og jeg fant faktisk en god del menigheter ute i frikirke-Norge som brukte de samme argumentene.

Jeg vil ikke avsløre hvilken norsk menighet det er, for jeg tror på å diskutere sak, ikke personer eller pastorer. Jeg vil heller ikke sitere menigheten direkte, for selv om den faktisk “lånte” teksten fra andre, har den dessverre også ry på seg for å saksøke folk som “låner” av dem igjen. De ville sikkert tapt en sak hvor jeg bare siterte menigheten, men det er altså for mye bryderi å ta kampen, synes jeg.

I stedet går jeg direkte til originalen, og så legger jeg på kommentarer fra Bibelen. Bill Johnsons ti punkter om tiende finner du her: (lenke | PDF).

(Skulle du ramle borti menigheten, regner jeg med at du gjenkjenner den og kan klare å passe på pengene dine til du skal gi dem til det formålet du egentlig hadde tenkt. Gi dit Gud ber deg, og ikke dit maktmennesker vil.)

Hva er tiende?

Du fikk en definisjon av meg i forgårs i denne artikkelen, men det skader ikke å gjenta:

Tiende er en ti-del. Altså ti prosent. I Bibelen finner du beskrevet hvordan man kan gi tiende og andre gaver av inntekt. Med unntak av én liten bisetning fra Jesus hvor han kritiserer fariseerne for å gi tiende av alt, men ikke vise kjærlighet, står alt som gjelder tiende i Det gamle testamentet (GT), eller er parafrasert fra GT i Det nye testamentet (NT).

Hvis Jesus ikke snakket om det, hvorfor pastorene?

Det blir argumentert med at fraværet av klar tiendeforkynnelse i NT ene og alene skyldes det faktum at prinsippet var så innarbeidet at det ikke var nødvendig å snakke om det. Men fraværet av argumenter er ikke noe argument til støtte for én lære. Tvert imot snakker både Jesus og Paulus om en annen måte å gi på. Den skal du få i en senere artikkel.

Det bygges store tankebygninger rundt lite bibelstoff, og da er det viktig å spørre seg: Hvorfor det? Kan motiv og behov ha noe med saken å gjøre?

Du kan like gjerne lære deg et gammelt, retorisk triks med en gang:

Jo svakere argument, desto høyere roper man.

Kanskje er dét grunnen til at kollektprekener av og til tar av i meste laget.

Frihet fra tiende er ikke frihet til gjerrighet

Det nye testamentet snakker ellers mye om å gi, men tekstene er samstemte om at det handler om frivillighet. Noen tekster kan til og med tolkes dithen at kristne bør gi MER enn de gjorde i GT. Altså MER enn jødene.

Uansett gjelder verken Loven eller loviskheten i NT. Jesus oppfylte Loven (Rom 10:4). Paulus tok oppgjøret med loviskheten, særlig i Galaterbrevet. Hebreerbrevet, det eneste brevet som skriver om tiende, er skrevet til de jødekristne, ikke hedningekristne. Brevet er selvfølgelig fint å lese for oss hedninger også, men det står altså ikke først på leselista vår.

For øvrig har alle de såkalte skriftreligionene prinsipper for gaver. I islam er almisser den tredje av de fem søylene i troen. Muslimenes gaveprinsipp baseres imidlertid på formue, ikke inntekt. Typisk er 2,5 prosent av all formue. Hvert år. En slags formuesskatt, altså, i stedet for tiende, som er en slags inntektsskatt.

Bill Johnson og de nye apostlene

Bill Johnsons ti prinsipper for tiende og gaver kom i 2012. Johnson har tittel av apostel i megakirken Bethel i Redding, California. Han taler altså med tyngde. I egen forsamling.

Bruken av begrepet apostel er snedig. Vi finner det stadig oftere i en liten del av den ny-karismatiske kristenheten. Vi har fått noen av dem i Norge også. Faren ved å lytte for mye til en «apostel», er den særskilte stilling og autoritet apostlene hadde. De ledet den første menighet som øyenvitner, og de forfattet eller dikterte samtlige av Det nye testamentets bøker. Det er flere enn tolv apostler i den første menighet. Paulus snakket til og med om «med-apostler», medarbeidere i troen (Rom 16:7).

Mens kirkene ganske tidlig etablerte kollektive lederskap, står de moderne «apostlene» ofte alene og over alle andre. De ser på Paulus’ oversikt over tjenestegaver i Efeserbrevet (4:11) som et hierarki, slik:

  1. Apostler
  2. Profeter
  3. Evangelister
  4. Pastor (hyrde)
  5. Lærer

De er Guds «salvede», og det kan ikke stilles spørsmål ved dem. Kun i enkelte ny-karismatiske retninger blir de nå overgått – av patriarkene – som i likhet med patriarkene i Det gamle testamentet også kan ha flere koner.

Men temaet om de nye apostlene og patriarkene er for omfattende. Det må jeg heller behandle i senere artikler.

Jeg skal likevel gi de nye apostlene ett poeng: Hva de kaller seg som leder for egen menighet, får være opp til dem.

Problemet er at «apostlene» ikke stopper i egen menighet eller eget trossamfunn. De venter heller ikke på invitasjon eller anerkjennelse. De tar seg til rette og gjør seg til apostel også der de ikke er invitert. Akkurat det å ta seg til rette hos andre, har jeg imidlertid ikke sett at Bill Johnson gjør.

Like fullt blir han frimodig brukt. Misbrukt?

Apostelen i Det nye testamentet

For at du skal kunne ha noe å sammenligne den “moderne” apostel med, kan det være nyttig å se raskt på hvilke kjennetegn som var typiske for en apostel i den første menighets tid.

Noen moderne apostler hevder at nådegavelistene i 1. Kor. 12 støtter et syn hvor apostler er overordnet alle andre tjenester (embeter) og nådegaver. V. 28 lyder nemlig slik: «I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere.» (Legg merke til at pastorene og evangelistene er utelatt i denne lista. Dette er de to vanligste tjenestene, eller embetene, i frikirkene i vår tid.)

Til denne påstanden er det bare å si at de nye, ofte selvoppnevnte «apostlene», igjen leser Bibelen svært selektivt for å finne støtte for et syn de nok allerede hadde bestemt seg for. Kapittel 12 handler i sin helhet om nådegavene og hvordan de samhandler med hverandre innenfor menigheten. Det er «forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme», v. 4. «Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange», v. 12, og at formålet med nådegavene er at det «ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre», v. 25.

Videre er ikke apostelen engang nevnt i det pinsevenner kaller de «overordentlige nådegaver», eller de overordnede nådegaver, altså de ni viktigste nådegavene sett med pinsekarismatiske øyne, v. 8-10. Dette er den første nådegavelisten i kapitlet. Så kommer, nærmest som et tillegg, et supplement i slutten av kapitlet, hvor flere av nådegavene omtales på nytt, men nå supplert med en ikke uttømmende liste med tre av embetene i menigheten.

Apostel som nådegave og embete i vår tid er ganske nytt og inngår gjerne i begrepet “den ny-apostoliske reformasjon”. Tatt i betraktning Pauli egne ord om at flere av nådegavene skulle ta slutt (13:8), er gjenoppstandelsen av et nytt apostolat uten kjennetegnene fra den første menighet derfor noe merkverdig. Nådegavene og embetene hører sammen og fungerer i en kollektiv kirke, ikke med tjenester og gaver hvor noen er overordnet alle andre.

De nye «apostlene» kjennetegnes gjerne av å være opphøyede pastorer med særskilt autoritet i både lærespørsmål og praktisk styre over lokalmenigheten, og deres rolle kan ikke utfordres. Likeså bygger de nettverk på det personlige plan med andre apostler, men fri fra tilsyn i og med menighetene. Dette står i sterk kontrast til den funksjon apostlene i den første kirke hadde, hvor de på tross av sin autoritet som øyenvitner, slett ikke var hevet over debatt. Apostelmøtet i Jerusalem (Apg. 15,7) viser at apostlene fungerte som kollegium og diskuterte seg fram til enighet.

I tillegg til å være læremessige autoriteter fram til NT var nedtegnet i skrift, var apostlene også misjonærer, eller utsendinger i klassisk, romersk forstand. Begrepet apostel var ikke hentet fra løse lufta, men fant sin romerske parallell i keiserens utsending som hadde både diplomatisk, kulturelt og dannende, samt styrende oppdrag i de nye provinser romerne hadde underlagt seg.

Men det er en annen historie som vi skal skrive om senere.

Sånn. Da var apostlene tilstrekkelig berørt her. Klikk deg videre til andre del om den “nyapostoliske” læren om tienden.

Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. Alle rettigheter reservert. © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.