Min venninne Solvei hadde samme sykdom som jeg. I dag morges døde hun.
AKTUELT | preacher.no | Victor Skimmeland | 1. februar 2018
Det er aldri hyggelig å skrive om folk som dør. På denne bloggen har jeg delt dødsbudskapet to ganger før. Først min venn, så min onkel, nå min venninne.
Jeg besøkte Solvei for ikke så lenge siden. Fremdeles hadde hun håp om å leve ennå en stund. Jeg intervjuet henne til bloggen. Mange delte intervjuet. Selv i dødsskyggens dal bar hun på håpet. Det er noe vi kan lære av.
Etter hvert skjønte hun at hun likevel skulle reise hjem. Hennes tid var kommet.
Alle vi som tror, vet at når livet avsluttes, reiser vi hjem til Jesus. Det ligger en trygghet i denne vissheten. Selv om vi ofte synes det er for tidlig. Det er få av oss som er gamle og mette av dage, som generasjonene før oss av og til formulerte seg.
Familien – mannen og barna – skrev dette på Solveis side:
«Vår kjære Solvei sovnet inn på morgenkvisten i troen på sin frelser. Vi vet hun var trygg i troen på sin Jesus og ønsket å dra videre nå. Vi nærmeste var ved hennes side og holdt hånda hennes helt til slutten. Hun var omsluttet av kjærlighet og det er godt at å vite at nå kan hun endelig hvile.»
Jeg har fulgt mennesker til graven både mens jeg jobbet i kirken og etter at kreften gjorde meg ufør. Jeg synes aldri det bli lettere.
Jeg kan bare slutte meg til familien og stemme i med dere ord:
«Hvil i fred, vakre Solvei.»
Nå er hun hjemme. Nå skal hun leve evig.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no.
Copyright © 2018 Victor Skimmeland. Alt materiale som ikke er merka med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskytta. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene må ha særskilt tillatelse. Spør meg. Ikke-kommersiell bruk er greit uten at du spør først. Hvis du oppgir full kildehenvisning.