Nytt år. Nye årsmøter. Som nordmenn flest, er jeg medlem i flere foreninger.
AKTUELT | preacher.no | Victor Skimmeland | 30. januar 2018
En av foreningene jeg er medlem i hadde nylig årsmøte. Som passivt medlem, men likevel ansvarsbevisst nok til å stille opp på årsmøtet, satte jeg meg langt bort fra foreningens ledelse. Snart fikk jeg besøk av ei dame jeg nok ikke hadde sett siden forrige årsmøte. Hun slang seg ned i stolen ved siden av.
— Nei, men se, er det deg? Hvordan går det med deg? Du ser godt ut. Er du kvitt kreften?
Joda, jeg var kvitt kreften.
— Hva slags medisiner fikk du? De har virket godt, da?
Joda, jeg forklarte litt om medisinene jeg fikk. Straks kunne hun fortelle meg at dagens medisiner var så gode, og vi måtte bare takke for at velferds-Norge fungerte så bra.
Jo, jeg var jo enig i det også.
Men dama ville vite mer. Hun virket oppriktig interessert.
Jeg begynte å forklare at det nok var litt usikkert hvilke medisiner som hadde gjort meg frisk. Tvert imot hadde det skjedd noe rart mellom to sykehusopphold.
Det ene sykehuset hadde erklært at jeg igjen var kommet til veis ende. Når medisinene snart sluttet å virke , hadde de ikke mer å tilby. Dessuten var kreften kommet tilbake.
Det tok sykehuset et par måneder å samle sammen de to sidene med tekst som skulle til for å overføre meg til et annet sykehus. Det neste sykehuset måtte selv sørge for å få tatt nye bilder. CT av kroppen, MR av hodet.
Mens jeg ventet på å dø, eller i hvert fall regnet med at det “uunngåelige” i høyden kunne utsettes på et nytt sykehus, reiste jeg på pilgrimsreise til Jerusalem. Jeg ville be.
Les fortellingen om turen min til Jerusalem her.
Da jeg møtte min nye onkolog — kreftlege — for første gang, var hun usikker på hva hun kunne gjøre for meg. Hun fant ingen spor etter kreft.
— Å, hva var det som skjedde? utbrøt sidevenninnen min forundret.
Det var ikke stedet for å sette inngang noe kraftig vitnemøte — dette var på ingen måte en kristelig forening. Forhandlingene var dessuten allerede i gang, og jeg skjønte at vi forstyrret. Jeg nøyde meg med en forsiktig forklaring denne gangen.
— Ja, du kan spørre. Slik jeg ser det, skjedde det et mirakel. Kreftsyk og med dårlige utsikter før pilegrimsreisen, fri for kreft og på bedringens vei etterpå.
Jeg rakk egentlig ikke å fullføre før min venninne utbrøt kontant:
— Du, nå er ikke jeg noen sånn som tror på mirakler, jeg!
Nei vel, tenkte jeg, og skulle til å spørre henne hva hun trodde. Det slapp jeg.
— Det er utrolig hva kroppens egne energier kan få til. Kanskje var det dine egne krefter som satte i gang immunsystemet og gjorde deg frisk, foreslo damen.
Jaha, tenkte jeg.
Hun fortsatte å forklare.
Snart skjønte jeg at damen ikke snakket helt sant. Hun trodde så absolutt på mirakler. Hun trodde bare ikke på noen Gud. Eller gud. Kosmiske krefter, upersonlige krefter, menneskets indre styrke. Det var forklaringen.
Etter hvert ble vi hysjet på. Damen var nok litt ivrig, så det ble for vanskelig å viske.
Jeg vet hva jeg tror på.
Jeg tror at leger i hvite frakker kan gjøre sitt beste for å hjelpe oss. Jeg tror på Gud som griper inn når mennesker ikke klarer det. Det jeg ikke tror på, er ideen om at mennesket selv skal kunne tappe ut kosmiske krefter og styre omgivelsene på egen hånd.
Da årsmøtet var ferdig, forsvant alle til hver vår kant. Det var allerede seint, og jeg hadde ei datter alene hjemme. På tide å skjekke leksene hennes og få henne i gang med kveldsrutinen.
Så slo det meg:
Mennesket har alltid prøvd å være sin egen gud. Når det ikke går så bra, skylder vi gjerne på at Gud umulig kan finnes, for det står jo ikke så bra til med verden.
Noen kaller det til og med for det ondes problem. Jeg ville nok heller sagt DE ondes problem.
Jo, da, jeg tror på mennesket på sitt beste. Jeg tror enda mer på Gud.
Også når jeg ikke har fasiten — patentsvaret — klart for alle spørsmål fra mennesker som “ikke tror på mirakler.”
Rettelse. Som ikke tror på mirakler som Gud står bak.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no.
Copyright © 2018 Victor Skimmeland. Alt materiale som ikke er merka med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskytta. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene må ha særskilt tillatelse. Spør meg. Ikke-kommersiell bruk er greit uten at du spør først. Hvis du oppgir full kildehenvisning.