Colombia: Tålmodighetens land

COLOMBIA Onsdag. I dag er dagen min tålmodighet skal settes på alvorlig prøve.

Det er min sjuende dag i Colombia under dette oppholdet. Det siste halvannet året har jeg reist til Colombia fem ganger. Nå er vi i ferd med å etablere base.

I GÅR kom jeg hjem fra La Vega, et godt stykke ute på landet på veien til Medellin. Jeg dro nedover mandag morgen for å hente en underskrift og en bekreftelse fra den lokale notaren. Han hadde selvfølgelig stengt da jeg kom, så jeg måtte bli over til tirsdag. Mañana.

Tirsdag kveld fikk jeg beskjed av min landlady at ettersom jeg nå var siste gjest på gjestehuset… unnskyld, ikke for å være uvennlig, altså, men… kunne jeg være så snill å flytte ut noen dager? Hun ønsket seg noen dager fri. Det var likevel for dyrt å holde ansatte på jobb med bare én gjest.

Jeg sa selvfølgelig ja, for det nytter ikke å krangle. Ikke alle kamper er verdt prisen. Så tjente hun ikke nok penger på bare én gjest. Jeg spurte henne ikke hvor mye det ville koste henne å tape en gjest som har bodd hos henne siden 2019 bare i fjor rundet 120 døgn. I stedet ringte jeg en familie her i Fontibón og spurte om de kunne lagre tingene mine noen dager. Deretter ringte jeg min partner og spurte om vi skulle ta noen dager fri. Det er likevel påske, og fra skjærtorsdag til påskedag er det meste stengt. Men hotell fikk vi.

SÅ KOM ONSDAG. Allerede klokka åtte hamret det på døra til rommet mitt. La empleada, hjelpen, lurte på om jeg var klar til å sjekke ut. De skulle stenge ned for påsken.

Jeg trodde jeg hadde fått OK til å sjekke ut til vanlig tid, selv om vertinnen ikke lot meg delta på mitt zoom-møte fra elleve til ett. Nå måtte jeg visst dra likevel.

– Skal jeg hjelpe deg med å pakke, spurte la empleada.

Jeg klarte å pakke selv, men kjente stresset.

Innen klokka ni var jeg ute. En taxi tok all bagasjen til mine venner i nærheten. Han ville ha ti tusen (24 kroner), men jeg gav ham mer fordi han hjalp meg å bære.

UNDER MØTET PÅ ZOOM med mine misjonær-kolleger fra hele verden, fikk jeg melding fra Don Eduardo. Han var mellommannen som skulle fikse bolig og kontor til oss. I flere uker hade han sendt teamet mitt på leiting etter dokumENter han måtte ha for å kunne gå med på utleie for sin klient. Men gradvis hadde det blitt klart at han slett ikke ville gi oss noen kontrakt uten en betydlig tilleggspremie. Han ville ha ett års forskudd på leie. Ja, sa vi, under tvil, hvi han ville gi rabatt. Han kunne strekke seg til to prosent. Men underveis hadde han kommet på at vi måtte tegne en “forsikring”.

Eduardo var så heldig at han hadde en venne som drev med slik, og nå kunne vi få leieavtalen i bok med bare seksti prosents påslag. Fra nesten femti tusen kroner for ett år skulle vi altså få kontrakten om vi ville betale tretti tusen til.

Jeg sa nei. Dermed sendte han meg ut på jakt etter kausjonist. Nå fikk jeg svar. Kausjonisten ble ikke godkjent. Takk for alt, skrev Eduardo.

Jeg freste innvendig. Eduardo visste hva vi driver med, men han ville ha sin bit av kaka. Provisjonen fra utleier var ikke nok. Vel, slikt kommer fram i lyset en dag, og vi skal nok hjelpe til med akkurat dét. Uansett muligheter så fødes intet godt fra korrupsjon.

ETTER ZOOMdro jeg til neste tålmodighetsprøve. Dagens tredje.

Søndag hadde jeg prøvd å ta ut to millioner (4.800 kroner) i en lokal minibank. Jeg ble avvist. Teknisk feil. Tirsdag kveld var likevel kontoen min i Norge belastet. Jeg skrev straks til Danske Bank, men hadde ikke fått noe svar innen onsdagen er omme i Norge. Jeg dro til den lokale banken i stedet.

Etter halvannen time var det klart. Banken kunne ikke hjelpe meg. Dette var et forhold mellom bankene. Hverken kunden eller lokalbanken kunne gjøre noe. Kunne jeg være så vennlig å skrive til min egen bank i Norge?

SÅ SKULLE JEG HENTE FØDSELSATTESTEN. Vår advokat hadde fått en internasjonal fødselsattest med apostille fra Norge. Den var på fem språk, inkludert spansk. Hun insisterte likevel på at kun en lokalt oversatt fødselsattest ville bli godkjent.

Jeg sendte oversetteren en melding om at jeg var på vei. Etter en stund svarte han. Han var ikke på kontoret i dag, men han hadde lagt igjen papirene. Hadde jeg med meg pengene?

Jeg kom fram til kontoradressen som stod både på visittkortet og på Google Maps. Der fantes ingen oversetter. Jeg tekstet febrilsk. Til slutt svarte oversetteren. Å, jeg hadde visst feil adresse. Så synd for meg.

Jeg trippet innvendig og spurte, så rolig jeg kunne: Hvilken adresse er det da? Det var like i nærheten.

Jeg ringte på fire ganger. Ingen svarte. Igjen tekstet jeg oversetteren. Å, han skulle straks ringe til sin kompanjong og be ham åpne.

Nå freste jeg innvendig. Men jeg betalte, smilte og fikk papirene. Jeg så straks av oversettelsen ikke var helt patent, men den hadde riktig stempel. Den kom til å bli godkjent.

DAGEN ER IKKE OVER, men her stopper jeg. For nå.

Følg med videre.

Jeg har bevilget meg pause fra blogging og Facebook det siste halvannet året. Dét skal jeg skrive mer om seinere. Men ikke i dag.

God påske.

COLOMBIA Copyright © 2023 Victor Skimmeland er PREACHER.no og forfatteren.