BEGREPER Nei, dette er ikke cowboy og indianer. Det er bønn, men ikke bønn for lathanser. Hvorfor vil egentlig Gud at vi skal be?
Hvis Gud virkelig har all makt — hvis Han virkelig kan gjøre hva som helst — hvorfor skal vi da be? Kan han ikke klare dette sjæl? Trenger Han å blande oss inn i elendigheten? Ja, for elendighet er det nok av. Det skal gudene… unnskyld, Gud vite.
Jeg skrev i forgårs at jeg ber. Selvfølgelig er det flott når Gud svarer bønn slik jeg ønsker meg det. Likevel blir det ikke alltid som jeg vil. Noen ganger er det tvert om.
Her skal du få vite HVORFOR, HVORDAN og om HVA du skal be. Så enkelt at ikke en gang den religiøse naboen kan stanse deg. eller ateisten over gata.
FØR DU LESER VIDERE — TA DEG GJERNE TID TIL Å LIKE SIDA VÅR PÅ FACEBOOK (KLIKK HER)
DENNE TEKSTEN TAR DEG CA. 11 MINUTTER Å LESE. HAR DU IKKE TID NÅ, SÅ KOM TILBAKE!
ER DET I DET HELE TATT NOEN VITS i å be, da? Jeg har i perioder slitt med tanken. Det skal jeg innrømme. Perioder i livet da menighet slett ikke var fellesskap, men utenforskap. Perioder i livet da døden var nærmere enn livet — fordi jeg var så syk. Bare sånn for å nevne et par helt greie unnskyldninger.
Jo da, jeg overlevde kreft. Mot alle odds. Det er heller ikke for sterkt å bruke ordet helbredelse.
I neste omgang gikk jeg så bort og rotet det til i ekteskapet mitt. Nei, da, jeg ‘syndet’ ikke — kreften fjernet siste rest av sånne evner. Jeg blei impotent, som det heter, og sexologen kunne ikke love noen bedring. Mens jeg kjempet mot kreften opplevde tvert om kona at jeg ikke forstod noe — eller noen — lenger. Til slutt orket hun ikke mer. Dét kan jeg forstå.
Dette skal ikke handle om det som var, og som nå ikke lenger er.
Dette skal handle om bønn. Om hva som egentlig er vitsen.
HELBREDELSE ER IKKE GRUNNEN til at jeg ber. Først og fremst ber jeg fordi det gjør noe med mitt indre liv. Bønn er ikke meditasjon. Bønn er mye mer enn det.
Bønn er en stadig forsikring om at jeg har kontakt med Gud. Ikke en Gud jeg kan kontrollere, men en Gud som er på lag med meg. Selv når jeg ikke alltid klarer å være på lag med Ham.
Bønn står i en lang og god tradisjon. De fleste jeg kjenner som ikke kaller seg kristne, har innrømmet at de ber når de er i krise. Det er ikke en innrømmelse som kommer lett over en kopp kaffe, men den dukker av og til opp i en mørk nattetime. Jeg drikker min Cola mens mine venner drikker sin vin. Eller whiskey. Det er greit, det. Også Jesus hadde ærlige samtaler i de mørke nattetimer. Bibelens mest berømte vers, den lille Bibel, kom etter en lang natt, og antagelig litt mye vin. Presten og fariseeren Nikodemus var på jakt etter noe ekte. Når ingen andre så ham, kom han snikende om natten. Da fortalte Jesus ham hvorfor Han egentlig var her på jorda.
«Du Nikodemus, du skjønner det at Gud elsket verden så mye at han sendte meg, sin eneste sønn, for at alle som tror på meg, ikke skal gå tapt, men få evig liv. Gud sendte meg nemlig ikke til verden for å dømme den, men for at alle skulle bli frelst.»
Nikodemus skjønte det. Vi møter ham igjen seinere i Bibelen. Han tror. Han blei frelst.
Du kan lese om «Jesus og Nikodemus» i Johannesevangeliet (Joh 2:23-3:21)
Glem ikke de siste ukenes krefthistorie, om du skulle være litt nysgjerrig. Du leser innleggene her:
Les alt om KAMPEN MOT KREFTEN, og ikke glem…
16.09.20: “Dystre nyheter”
25.09.20: “Falsk alarm og mye mas”
27.09.20: “Falske diagnoser og Jesus-overdoser”
28.09.20: “Kreften var borte”
13.10.20: “Ingen kreft: Falsk alarm nummer fem var… også falsk“
DET STØRSTE BØNNEMØTET vi finner i Bibelen, er antagelig den gangen to millioner israelitter stod foran en sikker utryddelse. Bare nazistenes masseutryddelse, holocaust, har vært større.
Det var litt av et bønnemøte, kan jeg love deg.
Etter å ha sluppet fri fra Egypt, etter å ha rømt fra mer enn 400 års slaveri, og altså etter over 400 års bønn til en Gud som må ha virket litt tunghørt — så står folket bokstavelig talt ved avgrunnen. Foran dem ligger havet. Bak dem kommer Egypts samlede hær. Det er den sikre død som venter Israel.
Så dukker Gud opp. Israelittene rømmer helskinnet gjennom havet, og den egyptiske hæren drukner.
Men det er ikke miraklet som gjør at jeg ser hvor viktig bønnen er.
Du kan lese mer om «Sivsjø-underet» i 2. Mosebok (2Mos 14)
AMALEKITTENE VAR ET FOLK som plaget Israel mens de var på flukt. I 2. Mosebok 17 leser vi at amalekittene kom overraskende på Israel. Folket var ikke forberedt. Ikke soldatene heller. Selv om Josva ledet soldatene i kamp, gikk det dårlig. Ikke før Moses løftet hendene i bønn, snudde krigslykken. Hver gang Moses ble sliten og senket hendene, kom amalekittene tilbake.
Så fikk Moses hjelp. Broren Aron og vennen Hur holdt armene til Moses oppe, og til slutt vant Israel slaget.
Du kan lese mer om «Seier over amalekittene» i 2. Mosebok (2Mos 17:8-16)
Heller ikke her er det miraklet jeg tenker på.
Foran havet var det ikke miraklet som var viktig, men det faktum at folket ba. De ba til en Gud de kjente. Folket hadde bedt i generasjon etter generasjon, og da katastrofen lå både foran og bak, sluttet de ikke å be.
Folket visste hva bønn var. Der og da ba folket.
I krigen mot amalekittene var det ikke de dyktige soldatene som vant kampen. Det var bønnen som avgjorde slaget. Så lenge Moses klarte å løfte hendene — ja da, detter er også en metafor for bønn — så vant israelittene.
NOEN SKEPTIKERE, også blant mine med-teologer og prester, vil si at disse historiene bare er eventyr. De glemmer imidlertid den store fortellingen. Den virkelige sannheten.
Jeg tror at disse historiene er sanne, selv om de tydelig mangler noen detaljer. Det viktigste er likevel den dypere historien. Den som handler om bønn. Bønnen som virker. Om en Gud som hører bønnen.
Historiene handler også om brannøvelser.
???
Ja, nettopp. Brannøvelser!
Har du mulighet til å øve mens det ikke er krise, er sannsynligheten større for at du klarer deg under krise. Gjennomfører du brannøvelser, er sannsynligheten større for at du klarer deg ut av en virkelig brann.
Sånn er det med bønn.
Ber du når det meste er rolig og greit rundt deg, gjør det likevel noe med sinnet ditt. Du venner deg til å be. Du lærer det som trenges så du kan være rolig — også i krise. Da kan du be når situasjonen er desperat.
FÅR DU ALLTID SVARET du ønsker deg? Antagelig ikke. Så godt kjenner du neppe Guds vilje. Så lite egoist er du neppe at du aldri tenker først på deg selv.
Men du får alltid et resultat. Bønnen virker på deg. Bønnen virker for deg.
Og kanskje ikke bare hører Gud bønnen din — for det gjør Han alltid — kanskje svarer Han også slik du ber om.
Men du må be!
HVORFOR TRENGER DU Å BE? Det er den samme innvendingen som en del ateister kommer med i dag. Hvis Gud er allmektig, trenger Han da vel ikke din bønn?
Kanskje handler det ikke om Gud. Kanskje handler det mer om deg. Om meg.
Kanskje handler bønn mest om at vi skal gjøre oss klare til å ta imot.
Enten det gjelder helbredelse. Eller tilgivelse.
BØNN ER VANSKELIG. Vi har imidlertid en tendens til å gjøre det vanskeligere. Enda vanskeligere enn det faktisk er.
Vi har unnskyldninger. Vi spør oss om Gud egentlig trenger bønnen vår? Både ateister, religiøse og super-kristne spør sånn. Jeg har hørt dem, alle sammen.
Vi blir trøtte, slitne og motløse. Moses klarte ikke å holde armene oppe, men fortellingen du leste, handlet dypest sett om å få hjelp! Også til bønn.
Da jeg hadde kreft og var døden nær, kontaktet jeg folk som kunne be for meg. Sykesalve meg. Jeg klarte det ikke selv.
Bønn er vanskelig. Du løfter egentlig hendene dine opp mot Guds trone og ber om hjelp. Hvis du virkelig hadde tenkt over det, hadde det vært som å søke kongen om audiens. Det er ikke noe du gjør hver dag. Likevel er det akkurat dét Gud ber deg om å gjøre.
Be!
Men nettopp fordi det er så vanskelig å be, synes selv mange super-kristne at det er lettere å springe rundt og stresse, slik Josva svingte sverdet mot amalekittene.
Det er viktig å stå på for å oppnå resultater. Men det er også viktig å be. Seier vinnes med bønn. Og ikke så reint sjelden må hode, hender og føtter i arbeid også.
Både Moses og Josva er nødvendige.
Men det er bønn jeg skriver om nå. Om Moses. Josva får vente.
BRUK KREFTENE DINE PÅ BØNN. Mens du ennå har krefter, er bønn egentlig enkelt. Det handler bare om å gjøre det. Å be.
Bønn gjør noe med sinnet ditt. Med tankene dine. Med holdningene dine.
Når du har lært å be, er det lettere å be når du står midt i krisa. Da husker du brannøvelsen du har vært gjennom noen ganger.
HER SKAL DU FÅ NOEN KONKRETE TIPS: I mange kirker og menigheter er bønn nærmest fraværende. Da er det kanskje ikke så rart at veksten uteblir. At kirkefolket drar på hytta i stedet. At de som tror at de tror bare søker sykehus og sjamaner, men ikke tenker på Jesus. Og at presten slett ikke er hun de forbinder med bønn.
Da har jeg gode nyheter til deg.
Du trenger ikke vente på presten. Hun har nok å gjøre likevel.
Du trenger ikke vente på pastoren. Han er mer enn opptatt allerede.
Begynn å be selv!
Be om det du er opptatt av. Be om de du er opptatt av. Be med dem du bryr deg om.
Er du gift, så be med ektefellen din. Det gjorde ikke jeg da jeg var gift. Dessverre. Men jeg vet veldig godt at bønn med andre virker. Det forandrer meg. Det forandrer den jeg ber med. Og det skjer til og med mirakler!
Ta deg gjerne tid til å be rett etter frokosten. Stresser du for mye gjennom uka, så be i hvert fall i helgene. Jeg ber sammen med folk som kommer til mat. Uten unntak. Hos meg er det gjerne til middag på fredag. Og alltid når Andrea er hjemme.
Foreslå bønn for de vennene du er trygg på. Bare som et eksperiment. Du kan foreslå det når dere får dårlige nyheter. Sykdom. En ulykke. Dere trenger ikke vente på presten eller pastoren.
Og framfor alt: Be på norsk. Altså, norsk dagligtale. Glem liturgier. Glem fine formuleringer. Be sånn som tankene kommer. Etter hvert får du flyt i bønnen din.
Og skulle det bli vanskelig å få fram ordene, kan du jo bare gjøre som Jesus gjorde: Be Fader Vår.
Det er bare å begynne.
Øvelse gjør mester.
Du kan enkelt be «Fader Vår» fra Matteus (Matt 6:9-13)
FØR DU FORSVINNER — HUSK Å LIKE SIDA VÅR PÅ FACEBOOK (KLIKK HER)
Les mer om KAMPEN MOT KREFTEN, og ikke glem…
«Kreftfri etter tur til Jerusalem»
Victor Skimmeland tok teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. Copyright 2020 © Victor Skimmeland er Preacher.no. Alle rettigheter reservert. Tekstene er ment til allmenn nytte og glede. Ikke-kommersiell bruk er OK om du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør meg.
LIK og KOMMENTÉR >> Denne saken kan du like, dele og diskutere videre på Facebook. Klikk her.
Dette var saftige saker, Victor. Da mener jeg innholdsrikt, riktig og oppbyggende !
Jeg tror at innholdet kan passe å sende til en rekke menighetsråd, eldsteråd og forsamlingsledelse…. men det vil nok av noen oppfattes som en provokasjon, dessverre.
Selv om du kjenner på at du har en gjerning til ufrelste som pri 1, så opplever jeg din klare tale som profetisk i den forstand at den er advarende, tilskyndende og på klart leselig språk.
Jeg tror at DHÅ kan komme til å drive deg til noe mer, dersom du fortsatt ber om å få leve i et like ydmykt avhengighets forhold som det du antyder gjennom stykket. Vær velsignet i Jesu navn!