KAMPEN MOT KREFTEN En venn sendte meg en video om falsk sykdom. Videoen er reell nok. Den handler om overdiagnostisering. Men han har allerede mer enn antydet at jeg ikke hadde kreft, men var feildiagnostisert.
En prest syntes jeg snakket for mye om kreften. Han var lei av meg nå. Da jeg spurte om hvorfor, var det nok helst det evinnelige maset mitt om helbredelse og Jesus som var problemet.
En annen prest forklarte at han trodde mer på nevrokirurgene som brukte stereotaktisk gammakniv enn på helbredelse. (Kirurgene har aldri brukt dét på meg, så antydningen var ingen innertier.)
Det jeg imidlertid begynner å skjønne nå, er den konflikten Jesus og apostlene hadde med prester. Jesus helbredet en spedalsk mann og ba ham gå til prestene og vise seg fram. Trudde prestene på ham etterpå? Hva tror du?
Du kan lese bibelteksten her: «Den spedalske mannen» (Luk 5:12-16)
To av apostlene, Peter og Johannes, blei arrestert av religionspolitiet og forhørt av prestene. De fikk streng beskjed om å slutte å snakke om Jesus og helbredelser og sånn. Apostlene nekta, for Gud var større enn prestene.
Du kan lese bibelteksten her: «Peter og Johannes for Rådet» (Apg 4:1-22)
FØR DU GÅR VIDERE — HUSK Å LIKE SIDA VÅR PÅ FACEBOOK (KLIKK HER)
HVA GJØR JEG? Jeg utfordrer noens heller sarte tro. Jeg tråkker på noen tær. Dét er helt tydelig. Jevnt og trutt ber en og annen meg om å holde munn. Troen må for all del ikke deles på DEN måten. Hva med alle de som ikke tror? Hva med alle de som ikke opplever Jesus?
Ja, samme problem hadde nok prestene på Jesu tid også. Syke lå ved Betesda-dammen og ventet på at engelen skulle røre vannet. Førstemann uti blei frisk. Tenk, så urettferdig! Den lamme hadde jo ikke en sjanse, mens den blinde i hvert fall hadde hørsel og føtter som virket.
Jesus gikk forbi Betesda-dammen og helbredet én av de syke. Den lamme! Jesus demonstrerte for alle at Han hadde samme makt som englene. Alle de andre ved dammen rørte Jesus ikke. Tenk, så urettferdig! Dessuten, dette sparker beina grundig under alle herlighetsteologene som forkynner at Jesus alltid helbreder alle. Den gangen. I dag.
Du kan lese bibelteksten her: «Den syke ved Betesda» (Joh 5:1-15)
DET ER UMULIG Å LAGE TEOLOGI av sånt. Derfor ber prestene oss heller la være.
Og midt oppe i dette kommer jeg, frekk og freidig (synes noen) og forteller om helbredelse og en nokså uteologisk, ukomplisert — og svært lite religiøs — tro på Jesus. Jeg bryr meg ikke om teologien. Jeg bare ‘henger’ med Jesus, lissom.
Min venn sendte meg altså en video som forklarte av kreften min ikke var kreft, men overdiagnostisering.
Under kan du se videoen om overdiagnostisering av våre to vanligste lidelser, hjertesykdommer og kreft. Det er ikke en tullevideo, men helt reell. Den gjaldt imidlertid ikke da jeg fikk kreft for fem år siden.
OG HER ER SVARET jeg skrev til min venn da jeg våknet i dag morges.
Falsk sykdom, ja.
Forekomsten øker nok vesentlig hos personer som allerede har hatt en kreftdiagnose — også reell — fordi nå har ikke helsevesenet lenger råd til å ta feil.
Jeg har en alder hvor forstørret, men godartet prostata, slett ikke er uvanlig. Er det kreft? Kanskje ikke, men la oss likevel fjerne den. En faktor som støtter krefthypotesen: Urinretensjon med påfølgende kateterisering. Imidlertid har jeg kateterisert meg i fem år allerede, sånn av og på. Årsaken er at nerven som signaliserer til muskulaturen i blære og urintrakten er skadet. Det skjedde under inngrep i hjernen 6. august 2015, men ble ikke oppdaget før dagen etter at de sendte meg hjem fra sykehuset. I stedet for å trene meg opp til å tisse selv den uka jeg var på sykehus, dro de bare det faste kateteret rett ut. Jeg var nokså uttørret, så det tok en natt å starte produksjonen av urin og fylle blæra igjen. Deretter… ja, det har vært av og på med kateter i fem år. Nerven fra hjernen var også skadet, men de oppdaget det altså ikke med en gang.
På dagtid, på gode dager, går jeg uten kateter. Jeg tømmer kanskje 50 prosent av blæren hvis jeg sitter, og så lever jeg med at det er opptil 200ml igjen. (Jeg har målt dette grundig flere ganger.)
Om natten fungerer ikke dette så godt. Jeg våkner kanskje hver time. Derfor bruker jeg kateter for full tømming, og jeg drikker mindre om kvelden. I natt våknet jeg først 04:35, kateteriserte meg — men så var jeg likevel utsovet og stod nå opp.
Katerisering er irriterende for prostata og blære og bidrar typisk til betennelser. Da stiger PSA, prostaspesifikt antigen. I fjor hadde jeg verdier 8-10 ganger over normalen. Det KAN bety kreft, det kan bety betennelse. Ingen turte ta sjansen. Uansett hadde prostata vokst så mye at operasjon likevel reduserte et ubehag. Prostata tok for mye plass fra urinblære, og den var for trang blitt. Jeg brukte kateter hele døgnet.
Etter operasjonen brukte jeg kateter lite, de første ukene ikke, for såret måtte få gro. Etter et par måneder begynte problemet med manglende tømming før nattesøvn å melde seg. Jeg begynte å kateterisere meg mer. Over ett år senere har prostata igjen vokst. Jeg trodde den var fjernet, men jeg har sikkert ikke forstått hva kirurgen den gangen forklarte. Han fjernet innsiden av prostata, kun den. Så har resten fått vokse det siste året.
Trenger jeg kirurgi nå? Neppe. Jeg kan nok vente, for ubehaget er ikke stort.
Tør legene vente? Neppe. Kreft skal tas med en gang. Derfor har vi pakkeforløp mot kreft i Norge.
Hva så med tykktarmen?
Min umiddelbare respons var, ‘forstoppelse’!
Onkologen var litt overrasket, men hørte på historien min. Medisinene jeg nå får for å hjelpe meg med kroppsfunksjoner og dagligliv etter at hjernen ble skadet av kreft og kirurgi—og legene gjorde sitt beste, dødsdommene tatt i betraktning—medisinene gir meg treg mage. Tidligere sykehus og tidligere fastlege har forklart meg at sånt måtte jeg bare leve med, så fem år senere levde jeg ennå med det. Antagelig har jeg en forsteinet masse i deler av tarmen.
Onkologen skrev ut lakserende, og etter 48 timer begynte magen å fungere normalt. Etter et par uker har jeg gått ned tre kilo og stabilisert vekta på nytt.
Tør legene å la meg gå uten mer oppfølging? Nei. Jeg har allerede hatt kreft. Nå må de undersøke, kanskje fjerne en del av tarmen. Mandag, altså i morgen, skal jeg endoskoperes. Jeg går allerede på diett for å forberede meg.
I Norge er ikke økonomien noe vesentlig problem. Vår offentlige helseforsikring betaler for alt, selv om jeg også behandles privat. Fordi jeg har ledig tid, har jeg heller ikke noe problem. Det går ikke ut over jobben jeg ikke har, familien jeg ikke har.
Kunne jeg avventet med disse mindre tiltakene, som bruk av lakserende? Antagelig. Men helsevesenet tør ikke. Hvis det likevel var kreft, får legene en skrape.
Jeg sier til legen at jeg ikke har kreft, og jeg tror dét. Jeg har bedt, og jeg er trygg. Legen må likevel gjøre jobben sin og følge opp. Sånn er systemet.
Først reagerte jeg altså automatisk hos kreftlegen.
— Nei! Ingen kreft, i Jesu navn.
Det var det jeg trodde, impulsivt, der og da.
Så ba jeg. To dager senere snakket jeg med min pastorvenn. Han sykesalvet meg, og jeg er ennå trygg.
Du kan lese bibelteksten som forklarer hvorfor jeg tror på sykesalving her: «Forbønn og omsorg» (Jak 5:13-20)
I morgen skal jeg sjekkes ut. Jeg er ennå trygg. Dette er ikke kreft, men falsk alarm.
Så får vi se, da.
Det er på ett vis et veddemål med Jesus (altså, min tro) på den ene sida, og kreften på den andre.
Er jeg litt cocky nå? Nei. Et par prester jeg jobbet med før har likevel ment det. De synes jeg utfordrer Gud. Hva om jeg tar feil? Hva med alle som ikke blir helbredet?
Ja, hva med dem? Skal jeg derfor holde munn?
Bibelen viser oss, igjen og igjen, eksempler på mennesker som ble helbredet. En mann ble helbredet og fikk beskjed om å gå og vise seg for prestene. Peter og Johannes fikk beskjed av de samme prestene om å holde munn, men svarte at Gud var større enn dem, så de kunne ikke la være å fortelle om det de hadde sett og hørt.
Løper jeg en risiko? Kanskje.
Likevel er dette utøvelse av tro i praksis.
Jeg har en Ånd inni meg som snakker til meg. Bibelen har gitt Ham navnet Den hellige ånd.
Burde jeg holdt munn nå fordi noen mener det? Eller burde jeg dele min tro når Den hellige ånd dulter til meg?
JEG HAR IKKE FASITEN ennå. Jeg har tro.
De siste par ukene har jeg igjen blogget og skrevet noen tekster om kreftens utfordring. Jeg har delt min tro. Her finner du noen av tekstene:
LES OGSÅ:
16.09.20: “Dystre nyheter”
25.09.20: “Falsk alarm og mye mas”
Hele serien om min kamp mot kreften
Det er søndag morgen ennå. Jeg har spist mitt siste måltid på to døgn. Lett frokost, ostesmørbrød på fint brød, fra 06:35 til 07:00. Neste måltid er først på tirsdag.
Om en ukes tid forventer jeg svar på om de fant kreft, om de mistenker noe ugreie eller om jeg blir friskmeldt. Finner de kreft, eller mener det, blir jeg operert. Så sendes prøver til patologi før jeg får svar en ukes tid etter det.
Er det en falsk kreft-diagnose?
Eller har jeg fått en god porsjon Jesus-overdose?
Jeg vet hva jeg foretrekker. Så får du heller tåle å leve med meg en stund til.
Jeg har hele tida trodd at jeg ikke har kreft. Dette er falsk alarm. Så får vi se, da.
God søndag.
Les mer om KAMPEN MOT KREFTEN, og ikke glem…
«Kreftfri etter tur til Jerusalem»
Victor Skimmeland tok teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. Copyright 2020 © Victor Skimmeland er Preacher.no. Alle rettigheter reservert. Tekstene er ment til allmenn nytte og glede. Ikke-kommersiell bruk er OK om du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør meg.
LIK og KOMMENTÉR >> Denne saken kan du like, dele og diskutere videre på Facebook. Klikk her.
Faktisk en ganske sterk fortelling om egen tro. Jeg tror deg !
Og jeg er enig i at ikke alle dem som hadde Jesus i nærheten ble helbredet. Han viste med tydelighet at han bestemte selv hvem han ville gjøre hele igjen. Der ligger noe av helbredelsestroens mysterium for meg. Men det gir meg ingen grunn til å avslutte min tro på at JESUS helbreder idag også Han både fjernhelbreder…hva nå enn det er, og ha bruker oss mennesker til å be for dem som trenger forbønn. Da er vi lydige, og den lydigheten ser det ut til at Han av og til benytter seg av på helt forunderlig vis. Fortsatt.
Jeg bare kom på at fire venner trodde for en som var syk. De ødela et helt hustak for at vennen deres skulle møte Jesus. Sjansespill? JA, men med historisk beskrevet resultat!
Jeg er faktisk enig med deg, Ingar. Du berører dette som synes å være de bekravedes problem. Enten vender de tommelen ned for helbredelse, eller så blir absolutt alle helbredet. (Bare de har tro nok, og manglende tro er selvsagt ikke predikantens feil.)
Gud helbreder som han vil. Heldigvis kan vi alle spørre om nettopp helbredelse.
Guds rike er ikke av denne verden uannsett. Prisen ‘og straffen’ for syndefallet må vi alle bære. Tanken som slår meg er at helbredelse kun tjener målet om budskapet, og eksemplene på helbredelse er for å vitne om Gud. Han ved dammen er et godt eksempel. ‘Alle’ kjente han, og han vitnet. Om han hadde gjemt seg, og holdt seg taus ville helbredelsen hatt null verdi i den sammenheng. En kan ikke gjøre seg fortjent til helbredelse.
Det du skriver her er så viktig og riktig, Eric! Han som går og gjemmer seg med helbredelsen, hjelper aldri noen andre til å se og tro. Min erfaring er likevel at Gud hjelper mange, men så holder de munn. Tenk hvor mange flere som kunne kommet til tro, opplevd mirakler og sett helbredelse — om de bare fikk tro gjennom eksemplene fra andre.
Men Jesus sier det jo selv; av ti som fikk en gave, kom bare én tilbake og takket.
Jeg har sett det samme. Folk har blitt helbredet, og i neste omgang har de bortforklart det. Noen tør ikke engang å si ordet, navnet Jesus høyt. Det er for flaut.