En tidligere kollega fra Den norske kirke, Dag Øyvind Vincent Østereng (bildet), skrev tidligere i dag en vurdering av Trumps visepresidentkandidat JD Vance som menneske. Som ventet fikk han en del motbør fra andre nordmenn, mens jeg syntes analysen hans var god. Annerledes og god.
Dag Øyvind var i sin tid leder for Carissimi, en gruppering av prester og øvrige tilsette i Den norske kirke som stod på en tradisjonell skriftforståelse mht. samlivsetikk og andre verdispørsmål. Det var her jeg ble kjent med ham. Carissimi ba om å få tilsyn av en biskop som stod for det tradisjonelle bibelsynet, men slik ble det ikke. Kirkens ledelse sa nei og beordret Carissimi lydighet. I årene som fulgte har mange i Carissimi forlatt kirken, og grupperingen finnes ikke lenger. Også Østereng forlot Den norske kirke og valgte senere Den katolske kirke, som han konverterte til.
Jeg jobber ikke lenger i Den norske kirke heller, og jeg har nå selv flyttet til et katolsk land. Både min tidlige oppvekst nær Den katolske kirken i Porsgrunn og med min far som lege på St. Josephs hospital i samme by, samt min senere botid i Colombia—og etter hjemkomst fra første opphold—et betydelig tverrkirkelig samarbeid med katolikkene i Sandefjord, har ført meg nærmere denne kirken. Jeg er dog fremdeles en evangelisk kristen.
Jeg tillater meg her å gjengi Østerengs analyse, med min egen kommentar umiddelbart etter. Dag Øyvind har selv en lukket Facebook-profil, så du finner ikke den opprinnelige teksten med mindre du er en av hans venner på nettopp Facebook.
“USA – JD Vance
I et demokrati handler valg ideelt sett om valg mellom ulik politikk og folkets innflytelse over beslutningstakernes prioriteringer gjennom stemmeseddelen. Hva gjelder valget i USA har, i hvert fall i norsk presse, politikken kommet i skyggen av personene som skal velges. I USA har det i stor grad vært et spørsmål om disse personenes respektive egnethet. Her på berget er det relativt bred konsensus om at USA nå står mellom to kandidater som begge er uegnet, ikke på grunn av politikken, men på grunn av personlighet eller helsemessige forutsetninger. Jeg deler den brede norske oppfatningen om begge kandidatenes uegnethet, i så måte.
Men dette er ikke et innlegg om Biden eller Trump, men om J. D. Vance, den nylig utpekte visepresidenten til Trump. Til spørsmålet om egnethet, tenker jeg USA her har fått en gave. Hans politiske synspunkter kjenner jeg mindre til. Men nettopp fordi vi speider etter personligheter vi kan stole på, og feste lit til med tanke på stabilitet og sindighet, og ikke ytterligere politisk polarisering, tror jeg Vance er en mann som er til det gode.
J. D. Vance er det vi kan kalle ‘a man of dignity’, en karakter som fremmer gode verdier og dyder inn i den politiske debatten. Det er noe USA trenger sårt, men også resten av verden.
Jeg har merket meg er at han ikke er fremmedfiendtlig, men tvert om har et inkluderende språk overfor kulturelt og religiøst mangfold. Han er ikke ekstrem i noen retninger, selv om hans politiske ambisjoner i stor grad er nasjonale (ikke lest som nasjonalistiske). Jeg tror ikke vi noen gang vil se at han setter grupper opp mot hverandre. Han virker å være saklig og politisk engasjert i sin argumentasjon, uten antydninger av den uvennlige og udannede retorikken som Trump er kjent for.
Jeg hadde ikke hørt om han før han ble utpekt som kommende visepresident, og ble klar over at hans selvbiografiske bok “Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis” også var filmatisert og lå ute på Netflix. Jeg tok meg tiden til å se den filmen. Den anbefales som et innblikk inn i de forhold som har formet han som nå med all sannsynlighet skal bekle embetet som USAs neste visepresident. Han kommer fra svært vanskelige oppvekstsvilkår, preget av vold, alvorlig rusproblematikk, utenforskap og rotløshet i egen familie. At han er der han er i dag er en historie mot alle odds. Og at han er den karakteren han er, er også mot alle odds.
Kilder jeg har lest, og intervjuer jeg har sett med ham, bringer fram en mann som har latt seg forme til en helstøpt skikkelse. I 2019 ble han tatt opp i Den katolske kirke, og han valgte St. Augustin til sin skytshelgen. Det sier også mye om han.
Jeg sitter likevel igjen med spørsmålet; er det mulig å være helstøpt og gå i tospann med Trump? – Til det vet jeg ikke svaret. Men J. D. Vance ser i alle fall ut som et svært lovende utgangspunkt.”
Mitt tilsvar:
“Vi nordmenn har lagt oss for vane å mene mangt og mye, gjerne negativt, om amerikanske politikere. Amerikansk politikk ligger en del hakk til høyre for den norske, og stilen er ganske annerledes. Det synes som om det norske kommentariatet her mangler en del interkulturell forståelse, eller i det minste vilje.
Derfor setter jeg pris på analysen din, Dag Øyvind. At du nå får såkalt dokumentasjon fra folk som ikke liker Vance, og som “dokumenterer” med artikler fra “the establishment” i USA, hadde jeg ikke tatt så tungt. Du gjør nemlig noe annet enn disse—en vurdering av hans menneskelige karakter utfra et katolsk perspektiv.
Vi kommer ikke til å få mange analyser som dine. Nettopp derfor trenger vi denne.
Morgenens andaktslesning var hentet fra 1Tim 2:2-3: “2 Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt. 3 Dette er rett og godt for Gud, vår frelser”
Jeg tenker dette setter vår oppgave i et litt annet perspektiv. Her nede hvor jeg bor, i Colombia, har særlig evangelikale kristne og konservative katolikker lagt presidenten for hat. Han er kommunist, må vite. (Det er han ikke.) Som utlending har det blitt en av mine underlige oppgaver å fortelle om kirken under de første keisere, og med det framholde at Paulus kanskje manet oss til noe annet enn å heie på den “konge” vi selv liker best.”