LIVSMESTRING Stadig færre par ber og leser Bibelen sammen. Selv i ekteskapet er åndslivet blitt privatisert. Det åpner døra for åndelig utroskap, som igjen kan ødelegge hele ekteskapet.
Utroskap i ekteskapet forbindes gjerne med sex. Men for kristne par snakkes det alt for lite om et større problem, nemlig åndelig utroskap.
NB. BARE FOR KRISTNE!
EDIT kl. 14.30: HVA GJORDE JEG SELV FOR Å UNNGÅ DETTE? På bunnen av denne saken har jeg nå skrevet et nytt, ekstra avsnitt. Den som leter, vil finne. Og én fant der det ikke var noe. Jeg forklarer altså nederst.
Jeg er selv skilt, bare så du veit det. Etter en lang og tøff kamp mot kreften klarte vi ikke lenger å holde ut med hverandre. Det er ikke noe jeg er stolt av, men slik gikk det. Trettifem års ekteskap tok slutt med et brev fra Fylkesmannen.
Vi hadde ikke bygget opp noen åndelige ‘fettreserver’ – om jeg kan si det sånn – så vi hadde ikke noe å tære på da livet, og samlivet, blei vanskelig. Vi hadde nemlig aldri åndelig fellesskap med hverandre.
Skal jeg nå skrive om mitt eget ekteskap? Nei, da. Eller, slett ikke, som Paulus liker å si. Noen fellestrekk med mitt eget, havarerte ekteskap vil du nok kunne finne, for den som leter, skal som kjent finne. (Matt 7:7) Du som liker å se etter mønstre og finne sammenhenger, vil alltid finne det du leter etter, men det jeg skriver, er på generell basis. Æresord!
JEG HAR GITT RÅD TIL MANGE som misjonær og kirkelig medarbeider på heltid i mer enn tjue år. Jeg har veiledet folk med problemer i samlivet. Jeg har forsøkt å bidra når folk ba meg om det. Jeg har også hjulpet folk å finne sammen. Og sammen igjen. I Colombia viet jeg til og med noen av mine soknebarn.
Noen hadde det moro med at jeg var en slags mannlig Frøken Giftekniv, som de kalte meg. Du vet, den typen som alltid finner feil der andre ser noe bra. Men de bryr vi oss ikke om i dag.
Her er noen av tingene jeg har lært. De er sirlig oppsummert i sju punkter, slik det skal være i enhver selvhjelpsartikkel.
(Denne siste setningen håper jeg du skjønte var en spøk.)
1. DET ER OFTE JENTA som ønsker seg en kristen mann. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det ser ut til at det er flere jenter enn gutter i menighetene. Særlig i frimenighetene. Det finnes selvfølgelig en del unntak, men det er jentene som oftere blir alene. Så må de velge, da.
Skal de slå seg til ro med en ikke-troende mann? Eller skal de jobbe for å ’frelse’ mannen? Eller kanskje skal de gifte seg med en kjekkas og håpe på at han blir frelst etter hvert?
Er jenta så heldig at hun klarer å ’frelse’ en mann som så vil ha henne, så er alt klart. Ikke sant?
Nei!
Mannen er som et lam på vei til slaktebenken hvis ikke kona vokter over ham og passer ham for ulvene i menighetsflokken. For ulv i fåreklær finnes. Selv Jesus snakket om dem.
«Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full,» sier Jesus i fortellingen om de to tjenerne. Som er et bilde på to menighetsledere. (Luk 12:45)
Presten Edin Løvås skrev om «Maktmennesker i menigheten». Han hadde virket hele sitt voksenliv innenfor det trossamfunnet jeg kom til som nyfrelst, og han visste dessverre hva han snakket om.
Mannen skal forholde seg til en ny kultur med mange uskrevne regler. Det kan være like fremmedartet å komme inn i en menighet som å gifte seg med ei jente fra en annen verdensdel. Konas foreldre, søsken, venner og den bredere omgangskretsen har en annen kultur og et annet språk. De tenker ikke en gang på det når de setter i gang med sin lokale variant av Kana’an-språket.
2. PARET STARTER IKKE PÅ NYTT. Mannen må arve det kona allerede har. Kona har med seg en kulturell brudekiste, og den rikker hun ikke på. I det store og hele er det mannen som må tilpasse seg. Av og til – i ett og alt.
Dette er feil!
Hvis du vil følge med meg i en tankerekke, skal du få vite hvorfor.
Om mannen kommer fra utsida av menighetslivet, er det nemlig ikke bare kona han gifter seg med. Han gifter seg med en storfamilie, ja, egentlig en hel landsby. Selvfølgelig blir forholdet asymmetrisk. Ulikt. Han har ikke en sjanse når de to skal diskutere viktige spørsmål hvis kona søker støtte hos familie, slekt og menighet.
Men her kommer jeg til poenget. Gud forutså nemlig dette.
«Fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem som mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to; de er én kropp.» (Matt 19:5-8)
Egentlig litt underlig at Gud brukte de samme ordene til de første menneskene Han skapte. Bare se:
«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.» (1Mos 2:24)
Tar du den?
Nettopp. Hverken Adam eller Eva hadde foreldre eller barn, men likevel ber Gud Adam forlate sine foreldre for å flytte sammen med Eva.
Men dette sa altså Gud da han skapte Eva, og dette gjentok Jesus da fariseerne ville utfordre ham på enda et teologisk stridspunkt.
Og jeg vil driste meg til å bruke uttrykket mann generisk, altså som et fellesord for menneske. Kvinnen kan ikke skjule seg bak at det gjelder bare for mannen. Begge har godt av å flytte bort fra foreldre, familie og menighet og starte et nytt liv sammen. Da begynner de på like fot.
3. (EKTE)SKAPT FOR KONFLIKT? Jern skal slipe jern, skrev presten i hilsenen til brudeparet. Han siterte en eldre oversettelse av Solomos Ordspråk (Ordsp 27:17)
Den korte samtalen paret hadde med presten noen dager før vielsen handlet bare om at det kunne bli konflikt, men det var ikke så farlig. Jern skal slipe jern, og gå forresten til Gud med problemene.
Akkurat dette tenkte presten på.
Men så enkelt er det ikke. For det er nemlig ikke jern mot jern i et asymmetrisk forhold. Kanskje er det herdet, rustfritt stål mot en myk vannmelon, om vi skal bruke slike bilder. Eller en varm kniv i nykjernet smør.
Og la du merke til en ting til? Ikke ett ord med veiledning. Ikke noe ekteskapskurs. Ingen samlivsrådgivning.
4. DE STARTER IKKE MED GODE VANER. Jenta har vært kristen hele livet. Hun tenker ikke på det, og mannen vet ikke at de bør starte samlivet med samtaler, bønn og bibel. Kanskje også med nattverd. (Jeg beklager, alle ordinerte prester, jeg veit at dere har tatt monopol på nattverden. Men i frikirkene er det ikke alltid sånn.)
Bare de to, altså. En par er én familie. Et par er den minste størrelsen en familie kan ha. Men et par er også en menighet. Den minste størrelsen en menighet kan ha. Da bør ikke paret glemme at de kan, at de bør, gjøre som man gjør i en menighet.
Allerede i den første kirken hadde de noen enkle regler som organiserte menighetslivet.
«De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene,» skriver Lukas. (Apg 2:42)
Menigheten var menighet også hjemme. I familien.
Apostlenes lære var Bibelen. Ordet fellesskap skjønner du, men for et par generasjoner kalte de kristne det for Brodersamfundet (det måtte enda en B til, vet du). Brødsbrytelse er nattverd. Og så ba de sammen: Bønn.
Hvorfor starter ikke paret med de samme, gode vanene som de hadde i hjemmene allerede i den første menigheten? Hadde ikke presten fortalt dem at dét var lurt?
I stedet fortsetter kanskje jenta i bibelgruppa hun var med i lenge før hun traff mannen. Mannen, derimot, får ingenting. Han forblir et åndelig barn, eller han ‘faller fra’, som de sier i frikirkeligheten. Han går lei, som vi sier på norsk.
Dette var visst ikke noe for ham likevel.
5. DE TAR IKKE TID TIL SEG SELV. Menigheten er avhengig av sine frivillige. Den ivrige pastoren passer nå på å preke litt oftere om hvor viktig det er å ikke glemme menigheten. Oppgavene. Tjenesten. Gud!
Et nytt ekteskap må ikke komme i veien for menigheten. Unnskyld… ikke komme i veien for Gud, var det visst pastoren mente.
Alt for mange har blitt ‘liggende etter på veien’ når de har glemt Gud fordi de bare dyrket seg selv, synes den ivrige pastoren. Han har en menighet bygge, og da trenger han ’mennesker i tjeneste’.
6. ÅNDELIG UTROSKAP. Jeg var så vidt innom det i punkt 4, men det fortjener et eget punkt. Resultatet av å holde det åndelige fellesskapet utenfor ekteskapet, er at man havner i feil ’skap’. Man får et mer intimt forhold til andre enn mannen, unnskyld, ektefellen sin. Bønn kan være en veldig intim handling. Er man oppriktig i bønn, deler man de dypeste betroelser. Og man deler det med andre enn sin ektefelle.
Jeg vil våge en sterk påstand, men jeg gjør det fordi jeg har sett det litt for mange ganger. Jeg har sett kristne som begår åndelig utroskap med andre enn sin ektefelle. I noen tilfeller har det ført til en åndelig og mental avstand mellom ektefellene. De har vokst fra hverandre, som vi av og til sier det med en forslitt floskel.
Jeg har til og med sett at forholdet mellom to som ikke er gift over tid har blitt så intimt at utroskapen har utviklet seg i fysisk retning også. Det er ikke vakkert, og ofte er det ikke noe igjen å redde etterpå.
Hvem hadde skylda?
Jeg bryr meg ikke om de åndelige bortforklaringene, slike som en del menighetsfolk kan være så flinke med. Skylda har den som burde visst bedre. Skylda har den som hadde erfaring. Og skylda – den har menigheten og presten som vet bedre, men likevel ikke veileder.
7. BORTFORKLARINGER. Så faller mannen fra. Kona investerte aldri nok i den åndelige delen av ekteskapet. Skal de skille seg nå?
Den menigheten som ikke investerte i oppstarten eller gjennomføringen for dette paret, vil neppe investere i separasjonen. I stedet for å forklare, vil den bortforklare. For alt i verden må ikke menigheten nå få skylda.
Her er noen unnskyldninger jeg har hørt blitt brukt.
«Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket?» (2Kor 6:14)
Her misbrukes Paulus på det groveste. Det er en uvane noen kristne har. De river løs ett, eller kanskje et halvt, bibelvers og later som det taler til situasjonen. Det blir et rhema-ord. Men dette bibelverset handlet ikke om ekteskapet som gikk i stykker. Ekteskapet diskuterte Paulus med menigheten i Korint i Første Korinterbrev. (1Kor 7:1-40) Den teksten er så gjennomarbeidet at vi ikke bør tro at Paulus går seg bort og ikke vet hva han snakker om seinere.
Å trekke i ulikt spann handler om samarbeid mellom frelste og ufrelste. Kristne og ikke-kristne. Det fungerer ikke like godt med nyfrelste og gammelkristne, eller mellom den som klarte å holde seg fast, og den som sklei ut fordi hverken menighet eller den mer erfarne partneren gjorde som de skulle.
Paulus skriver også om ektepar hvor den ene kommer til tro, men den andre ikke. Han anbefaler likevel at de forblir gift, hvis det er mulig. Du kan lete selv.
Med litt vrang lesning har jeg til og med hørt at folk tar Jesus til inntekt for skilsmisse (les Matteus 19:3-12). Men Jesus sier faktisk det motsatte!
SAVNER DU ÅNDELIG FELLESSKAP? Jesus sendte ut disiplene to og to. (Luk 10:1) Hvorfor det, tro du?
Fordi fellesskap gir trygghet, men også mulighet for korreksjon, når det er nødvendig. Dessuten gir fellesskapet resultater. Jesus lovet bønnesvar når to ber sammen:
Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt 18:19-20)
HAR DU FLERE ERFARINGER med menighet og ekteskap? Del gjerne med oss i kommentarfeltet på Facebook (klikk her), i kommentarfeltet under denne saken (det lukkes dessverre etter fjorten dager), eller send en melding til meg privat på Messenger (klikk her). Kanskje vi etter hvert kan skrive en oppfølger til denne saken?
EDIT kl. 14.30: HVA GJORDE JEG SELV FOR Å UNNGÅ DETTE? Så var det altså en kar som likevel mente at dette var en beskrivelse av mitt ekteskap og ba meg slette alt. Han aksepterte rett og slett ikke at jeg kunne ha lært noe av andre. Heldigvis skrev han privat.
Jeg hadde ikke noen god opplevelse i menigheten jeg giftet meg inn i, men jeg tok noen andre grep. Ikke lenge etter at jeg giftet meg, måtte jeg i siviltjeneste. Det var ikke lenge før jeg fikk siviltjeneste i en menighet i nabokommunen. Der hjalp jeg i tillegg til i to år til. Jeg prekte når de ba meg, jeg hjalp til med forefallende og snekring. Jeg besøkte eldre og syke. Jeg startet søndagsskole. For å nevne noe. Dette var på åttitallet.
I overgangen mellom åtti- og nittitallet deltok jeg i felleskirkelig arbeid. Blant annet i regionalt komitearbeid, og i arbeid sammen med avhoppere fra Jehovas Vitner. Det siste var lett. Jeg hadde møtt mange av dem da jeg var ny kristen, og jeg opplevde at de trengte hjelp.
På nittitallet var jeg med på en menighetsplanting i nabokommunen fra 1995. Etter tre år var jeg for fullt tilbake i min egen menighet. Det varte ikke så lenge.
I 1999 reiste kona og jeg til Colombia som misjonærer. Vi kom hjem i 2003, men jeg reiste litt på pendel og sluttet å jobbe i misjonen først i 2004. Samtidig som jeg sluttet, ble kona og jeg ‘invitert’ til å slutte i menigheten vi tilhørte. Den hadde vært i konflikt allerede et par år før vi kom hjem fra Colombia. Jeg ønsket ikke å krige. Men det er en annen historie.
Så tilhørte vi en pinsemenighet, men allerede i 2006 begynte jeg å jobbe i Den norske kirke. I et annet fylke.
Likevel ble jeg skilt. Det er ikke noe jeg er stolt av. Men det er altså ikke menigheten jeg startet i jeg skriver om. Jeg skriver at det er kreften som gjorde utslaget. Det mener jeg. Men menigheten jeg tilhørte først har sine historier den neppe er stolt av, så jeg skjønner at mannen reagerte.
Som jeg skrev innledningsvis: ’Skal jeg nå skrive om mitt eget ekteskap? Nei, da. Eller, slett ikke, som Paulus liker å si. Noen fellestrekk med mitt eget, havarerte ekteskap vil du nok kunne finne, for den som leter, skal som kjent finne. Du som liker å se etter mønstre og finne sammenhenger, vil alltid finne det du leter etter, men det jeg skriver, er på generell basis. Æresord!’
Det var én som likevel fant!
OG, DU: GLEM IKKE Å LIKE OSS PÅ FACEBOOK OGSÅ (KLIKK HER)
Victor Skimmeland tok teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. Copyright 2020 © Victor Skimmeland er Preacher.no. Alle rettigheter reservert. Tekstene er ment til allmenn nytte og glede. Ikke-kommersiell bruk er OK om du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør meg.
LIK og KOMMENTÉR >> Denne saken kan du like, dele og diskutere videre på Facebook. Klikk her.
Det er faktisk mulig å føle seg veldig ensom i et ekteskap. Mer ensom en at man faktisk var alene. Der den ene ektefellen sitter med bibelen foran seg men har absolutt ingen hensikt til å invitere motparten inn i det åndelige fellesskapet. De tilhører begge menigheten og er aktive der. Men det åndelige blir aldri snakket om. Det strekker seg til å kommentere at det var et fint møte i dag.Bønnfellesskap er totalt fraværende hjemme. Barna får aldri se mor og far i bønn sammen.
Det er så inderlig vondt å bli holdt utenfor av sin nærmeste.
Og etter flerfoldige forsøk gjennom årene på å få til fellesskap så går rett og slett den ene parten tom.
Ingen gehør for forbønn og null kommunikasjon. Ekteskapet besto alltid av minst to og var aldri forent åndelig . Pastor og eldsterådet bestemte, også innenfor medlemmene sine hjem.
Til slutt ender det med skilsmisse. Den parten som ønsket fellesskap blir frosset ut av menigheten. Du er fordømt, og alt som ble etterspurt var å ha ett fellesskap og et levende kristen hjem.
Utrolig trist, Irene. Jeg kjenner flere slik historier, også fra menigheter jeg har tilhørt. Og du understreker et viktig poeng, nemlig at dette også rammer jenter.
Jeg har vært så “heldig” at jeg ikke har inngående personlig erfaring med slike problemstillinger. Men i flere frikirkelige sammenhenger er manglende opplæring i verdien av bønn i ekteskapet en av årsakene til at det gale inntreffer.
Et annet vesentlig element er manglende syndserkjennelse, rettere sagt ÆRLIGHET, oppriktighet i et kjærlig tonefall. De aller fleste “kristne” menn har så lenge det er liv, muligheten til å gå i seg selv og erkjenne synd som man blir minnet på. De kan skape nye muligheter i ekteskap som skranter. DEN SOM BER OM TILGIVELSE, bør få akkurat det!
OG HUSK, BØNN ER SAMTALE TIL/MED GUD ELLER MENNESKER. Vi skal ikke glemme at kvinnene skal være delaktige, på lik linje, for å oppnå balanse i forholdet.
Nettopp fraværet av bønn i ekteskapet er en medvirkende årsak til at det gikk galt for meg. Jeg er på ingen måte stolt over det. Nå lever jeg alene.
Jeg tenker at bønnefelleskap med andre enn ektefellen ikke er åndelig utroskap. Da ville ikke Den Hellige Ånd velsignet det med sitt nærvær.
Hei, Jan Tore,
Det går kanskje ikke tydelig nok fram av teksten i dag, men jeg vurderer altså ikke fraværet av åndelig fellesskap som åndelig utroskap i seg selv. Heller ikke ser jeg det som åndelig fellesskap å ha fellesskap med flere med flere samtidig. Derimot, åndelig fellesskap med andre, men ikke med ektefellen, har blitt et problem for flere.
Når vi vet at stadig flere kristne par ikke lenger ber med hverandre hjemme, er dét alene et problem. Når også flere begynner å ha fellesskap med andre enn den ektefellen man ikke lenger har fellesskap med, øker problemene.
For noen år siden betjente jeg en tid i en menighet hvor utroskap ble et problem. Åndelig fellesskap skled over i fysiske fellesskap, for å si det sånn. Dét ødela utrolig mye. Familier gikk i oppløsning.
Dette var kanskje svar på mer enn det spurte om, men da ser du mitt fokus.
Alt vel.
Victor