LIVSMESTRING Noen ganger kommer sannheten krypende ubedt, og den er alt annet enn behagelig. Da er det bare å lide seg gjennom det jeg likevel må gjennom, sørge meg ferdig og så reise meg og børste støvet av i den andre enden.
Kan du holde på en hemmelighet? Det kan jeg også.
Jeg har én jeg snakker om mine mørkeste sider med. Ikke mange.
Jeg har én jeg diskuterer menighet og tjeneste med. Ikke mange.
Jeg har én jeg bekjenner mine synder for. Ikke mange.
Det jeg snakker om, er ikke hemmeligheter. Det trenger du ikke en gang å tro. Beveger du deg inn på et område jeg ikke kan dele med deg, har jeg vanligvis en av tre strategier.
(Denne saken lukkes om fjorten dager og blir etter det tilgjengelig kun for partnere. Det er en del av vårt nye partner-program SE, BE, SPRE som gir merverdi til trofaste følgere. Info om partner-programmet kommer i juni.)
Er du en voksen person som reagerer som en voksen, forteller jeg deg helt enkelt at dét kan jeg ikke dele. Så respekterer du det, akkurat som du respekterer meg.
Er du en voksen person som ikke takler grensesetting, slutter jeg bare å snakke med deg. Det heter taushetsplikt av en grunn. Nå praktiserer jeg den. Vend deg til det.
Er du en voksen person med totalt grenseløs atferd og noe svekkede sjelsevner (ikke IQ, du kan være kjempesmart og likevel være dum), så begynner jeg å snakke om noe annet. Du veit, sånn som politikerne gjør. Jeg gidder ikke å forklare deg noe mer, for jeg har allerede funnet ut at du ikke respekterer taushetsplikt, eller til at jeg faktisk viser deg taushetsplikt i praksis. Så jeg skifter bare tema.
En person oppdaget hva jeg gjorde en gang. Da kalte hun meg en løgner. Neida, det var selvfølgelig ikke kona, men en pastorfrue. Hun mente hun hadde rett til å vite, så bagateller som taushetsplikt skulle ikke få hindre henne. Hun tilhørte ekstremvarianten av den tredje kategorien, den typen som ville argumentert med at sannhet betyr å si alt, alltid. Sånn som politiet også forhørte oss som skulle i siviltjeneste og ville vite om vi hadde sittet stille og sett på at nazister skjøt hele familien vår fordi vi var pasifister. Altså, oppkonstruerte problemstillinger. Men det var ikke det jeg skulle skrive om.
Nå er spørsmålet: Hvem av disse tre er du?
Er du en voksen person som reagerer som en voksen?
Er du en voksen person som ikke takler grensesetting?
Er du en voksen person med totalt grenseløs atferd?
Det er enkelt. Kjenn etter hvordan du reagerte på det jeg skrev.
Tenkte du at selvfølgelig er det greit at jeg ikke deler videre privat om meg selv eller andre, så er du en voksen som oppfører deg slik også.
Syntes du godt jeg kunne delt det med akkurat deg likevel, for du deler det jo ikke videre, så er du en voksen som ikke takler at grenser gjelder for deg.
Og dersom du kjenner dypest der inne at nysgjerrigheten din tar overhånd og krever fullt innsyn i hver minste detalj, trenger jeg ikke å si mer.
Min erfaring med frimenighetene, som jeg brukte mye av voksenlivet mitt i, er at de noen ganger er verre enn Se og Hør. Sorry for den, alle sammen, men dere veit at det er sant. Dere liker bare ikke å høre det.
Hva gjør vi i dag?
Fra og med i dag blir vi enige om at vi er voksne som oppfører oss som voksne. Reagerer som voksne. Handler som voksne.
“Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige,” skrev Paulus. (1Kor 13:11)
La oss være voksne.
Å dele hemmeligheter, å bryte taushetsplikten — det er det samme som baktaling. Og som du vet, kommer ikke baktalere til himmelen. (1Kor 6:9-10)
Bli med i samtalen: Denne saken kan LIKE, KOMMENTERE og DELE på Facebook. Klikk her.
Victor Skimmeland tok teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. Copyright 2020 © Victor Skimmeland er Preacher.no. Alle rettigheter reservert. Tekstene er ment til allmenn nytte og glede. Ikke-kommersiell bruk er OK om du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør meg.