PÅSKE/MANDAKT SPESIAL Jesus havnet ikke på søpla, men ble lagt i en lånt grav. I dag, på sabbaten var alt stille. Prestene fikk likevel ikke ro. Tenk om noen stjal liket og påstod han hadde stått opp? Judas hadde jo ombestemt seg da Jesus ble dømt for blasfemi.
Årets påskevandring gjør du med Victor Skimmeland er Preacher.no. Du finner meg på Internett med podcast, blogg og egen side på Facebook.
Bloggen på www.PREACHER.no;
Facebook-sida ligger på Facebook.com/Preacher.no — LIK og FØLG; og
Podcasten ligger på Skimmeland.PODBEAN.com.
Følg meg i ti dager gjennom påska i denne MANDAKTen spesial: Påskevandring.
Α Ω
Vil du bare høre dagens sending, klikker du deg inn i podcasten (se rett over). Det følgende er teksten til påskevandringen i dag. Ønsker du å kommentere dagens vandring, finner du en lenke i bunnen av denne saken. Lenka tar deg til riktig post på Facebook. Husk: Hvis du liker, kommenterer og deler på Facebook, vil flere også få saken opp i sin feed. Og, du – glem ikke å like og følger Victor Skimmeland er Preacher.no på Facebook.
Α Ω
DØDE FANGER som var dømt for forbrytelser mot den romerske staten, hadde ingen rett til begravelse. Normalt ville de tre som ble korsfestet i går ha blitt kastet på søppeldynga. Der ville åtseletere tatt hånd om resten.
Veien var kort fra retterstedet – som gikk under navnet Golgata, eller Hodeskallen – og bort til avfallsplassen i Gehenna. Søpla ble på folkemunne kalt for Helvete.
JESUS BLE LIKEVEL GRAVLAGT like før sola gikk ned og prestene forkynte sabbat med ordene chag pesach sameach.
Josef, rådsherren i Sanhedrin fra Arimatea, ble aldri innkalt til rettssaken mot Jesus hos Kaifas, men han hadde gått til Pilatus straks Jesus ble naglet til korset. Også fariseeren Nikodemus var med Josef.
Siden Pilatus egentlig ikke ville henrette Jesus, men bare fulgte folkeropet – folket hadde prestene hisset opp – så var han ikke vanskelig å be. Det ville irritere Kaifas mer enn noe at Jesus fikk en rådsherres grav. Og siden Jesus slett ikke var noen opprører kunne han da saktens gravlegges.
Fritt etter «Jesus blir gravlagt» (Matt 27:57-61, Mark 15:42-47, Luk 23:50-56 og Joh 19:38-42)
NÅ VAR DET IGJEN MORGEN, og fordi det var sabbat, kunne ingen jøde gå særlig langt. Noen av prestene som var hos Kaifas, var imidlertid bekymret for at disse skitne Jesus-følgerne ikke var så nøye med Loven. Kanskje de likevel ville bryte sabbatsbudet og reise opp til gravplassen. Tenk om de stjal liket og gjemte det. Da kunne de påstå at bløffmakeren hadde stått opp likevel.
Kaifas var enig med dem og sendte både prester og fariseere over til Antoniaborgen, hvor Pilatus var i gang med dagens audienser for romerne i byen. Prestene fikk også tilgivelse på forhånd om de skulle komme til å bryte noen av sabbatsbudene.
Var det ingenting som tilfredsstilte disse jødene, tenkte Pilatus da oppbudet kom inn i hallen.
Han lot det stå til. I går hadde Pilatus latt snekkeren fra Nasaret korsfeste. Så hadde en annen prest som tydelig ikke var enig med Kaifas’ bedt om å få legge liket i sin egen gravhule. Pilatus hadde hatt sansen for dét lille peket mot Kaifas, så han sa ja.
Og nå ville enda flere prester ha romerske vakter ved graven. Kunne de ikke sende sine egne vakter?
Pilatus tenkte seg om en stund.
Han hadde nylig fått tildelt en avdeling pretorianere som hadde tjenestegjort for keiseren selv, men som falt i unåde over en eller annen bagatell. Tiberius hadde normalt orden på tingene i Roma, men hvem vet. Kanskje adoptivsønnen Caligula hadde visket keiseren noen ord i øret. Pilatus hatet tanken på at den villstyringen kanskje en gang skulle bli keiser selv.
Nå var altså en hel centurie pretorianere stasjonert i Jerusalem, og selv om det var deres straff, var Pilatus likevel fornøyd. Disse mennene var hans beste mannskaper. Pilatus ville ikke ha noen opptøyer nå som byen var full av tilreisende jøder. Prestene fikk de mennene de ville ha.
Fritt etter «Vakt ved graven» (Matt 27:62-66)
PETER HADDE LØPT TILBAKE til vertshuset etter at han ble gjenkjent på gårdsplassen foran huset til Kaifas. Rommet og taket var leid for hele påsken, for verten ville det sånn. Ingen reiste likevel inn og ut av Jerusalem når påsken først var i gang. Peter gjemte seg på taket etter at verten slapp ham inn. Ingen så at Peter gikk inn.
Nå kunne Peter ikke gå ut. Det hadde nesten vært opprør da folket krevde Jesus korsfestet. På sabbaten før jødenes påskehøytid voktet både tempelvaktene og Pilatus’ soldater alle gatehjørner. Peter hadde bare selskap av vinen, brødet og tankene sine.
Jeg fornektet ham, tenkte Peter. Jeg fornektet ham. Jeg fornektet ham. Hva skal jeg gjøre?
Peter sørget fordi han tre ganger hadde nektet på at han kjente den vennen han elsket mer enn noen. Sviket natten før var mer enn han kunne bære.
Og først hadde Peter hugget øret av en tempelvakt. Selv om Jesus helbredet vakten – han satte øret på igjen og gjorde det helt med en håndbevegelse – så kom vaktene ikke til å glemme at Peter hadde trukket våpen. Kunne Peter være trygg noe sted?
I det mørket seg på og sabbaten var over, hørte Peter at det banket på døra på vertshuset. Kom de for å arrestere ham?
Fritt etter «Peter fornekter Jesus» (Mark 14:66-72) og «Jesus og Peter» (Joh 21:15-23)
LUCIUS OG PAULUS SNAKKET SAMMEN igjen, mens den romerske vakten Paulus var lenket til tok seg en lur i skyggen her på havna. Han forstod likevel ikke gresk, og papyrusen Lucius brettet utover var ikke noe som fenget ham. Oppdraget hans var enkelt: Hindre fangen i å rømme. Men aldri hadde en fange vært så medgjørlig.
– Jeg har ikke helt oversikt over hva Judas gjorde da Jesus døde ennå, sa Lucius.
– Få høre hva du har notert, da, svarte Paulus.
– Jeg snakket med tolleren, og han fortalte at Judas angret da han så hva prestene gjorde med Jesus. Han sprang tilbake til templet og prøvde å gjøre om på handelen. Prestene bare lo av ham, for nå hadde de slått kloa i Jesus. Da kastet Judas sølvpengene inn i templet.
– Det var kraftige saker, utbrøt Paulus og satte seg opp. Selv om det var mange år siden han var fariseer selv, reagerte han på refleks. Blodpenger i templet var helligbrøde, nesten verre enn noe annet.
– Var det da Judas døde, ville Paulus vite.
– Nei, ifølge Matteus gikk Judas bort og hengte seg like etterpå. Han må ha løpt fra prestene uten at vaktene rakk å komme etter. Men det er noe jeg ikke får til å stemme. Matteus sier at prestene kjøpte et jordstykke til å gravlegge Judas på, men andre vitner sier at Judas hadde brukt pengene på å kjøpe seg en åker selv, og de sier at han hengte seg der. Men så røk tauet, og i stedet for å bli kvalt, falt Judas utfor en skrent og slo seg i hjel.
– Hvor troverdig er dette, spurte Paulus.
– Det eneste jeg kan bekrefte, er det Peter nevnte i talen på pinsedag.
– Begge deler kan jo være riktig, sa Paulus.
– Om Judas hadde kjøpt åkeren, men ikke betalt for den enda, kan jo prestene ha brukt blodpengene til å betale etterpå. De kunne ikke brukes til noe annet i templet, nettopp fordi det var blodpenger. Du skal kanskje ikke nevne Judas når du skriver til Teofilus, mente Paulus.
– Peter talte jo om dette lenge etter at Jesus hadde kommet til himmelen, sa Paulus og la seg bakover på putene igjen.
– Jeg har lovt Teofilus å skrive enda en historie om Den hellige ånds gjerninger, ikke bare om Jesu gjerninger. Jeg kan ta det med da. Men Den hellige ånd er ennå ikke ferdige med oss, så det får vente, bemerket Lucius.
Fritt etter «Judas angrer og tar sitt liv» (Matt 27:3-10) og «En ny apostel» (Apg 1:16-20)
– Vet du noe mer om Thomas, Paulus, spurte Lucius mens han bladde i notatene.
– Ikke mer enn jeg hørte på apostelmøtet i Jerusalem for noen år siden. Tomas rømte fra byen med en gang da soldatene fanget Simon fra Kyrene og tvang ham til å bære korset for Jesus. Så kom han ikke tilbake på flere dager, så han fikk heller med seg det som skjedde etterpå. Tomas følte at han hadde sviktet Mesteren enda mer enn Peter.
– Snakket du med Tomas selv, spurte Lucius.
– Nei, det fikk jeg ingen sjanse til. På apostelmøtet fikk Tomas høre om jøder som bodde enda lenger mot øst, lenger enn selv yttergrensene i perserriket. Ikke engang Alexander nådde så langt med troppene, så det er ikke sikkert det er noen jøder der. Og de snakker nok ikke gresk. Men Tomas bestemte seg for å forkynne evangeliet, først for jøde, så til andre.
Fritt etter «Tomas» ( Joh 20,24-29) og «Møtet i Jerusalem» ( Apg 15:2,4)
I MORGEN ER DET SØNDAG OG PÅSKEDAG. Fortellingen om Jesus er ikke slutt, selv om han er død. Følg oss i innspurten og se om prestene og de romerske vaktene klarte å holde disiplene unna graven.
Hver dag i påskeuka kan du lese eller høre et nytt kapittel i påskefortellingen på Facebook.com/Preacher.no.
Kilder:
Bildetekst: PÅSKEVANDRING 8. Ti dagers påskevandring med Victor Skimmeland er Preacher.no. Åttende dag: Påskeaften. På sabbaten er byen tom, og det var ikke mulig for Peter å komme usett fram fra skjulestedet. Foto og montasje: Victor Skimmeland.
Music: «Pure by Design», Copyright © 2019 www.purple-planet.com. Used with permission.
Music: Various Sound Effects, Copyright © 2020 SoundBible.com. Used with permission.
Α Ω
TIL VIDERE STUDIER OG FORDYPNING. Begrepet SABBATREISE har gått igjen flere ganger på disse påskevandringene. Nettopp fordi vi vandrer, kan det være nyttig å få med seg hva en sabbatsreise faktisk var. De mest ortodokse jødene praktiserer det ennå.
I tillegg til at man ikke kunne jobbe, gjøre husarbeid, tenne opp ild eller gjøre stort annet, oppfant rabbinerne skrittelleren over to tusen år før vi i Vesten skjønte hva den kunne brukes til.
Rabbinerne la overdreven vekt på regler og bestemmelser, og de var ikke fornøyde med de prinsippene som var nedfelt i Guds lov, i prinsippet de fem Mosebøkene. Av den grunn fastsatte de nøyaktig — og nokså vilkårlig — også hvor langt en jøde kunne gå på sabbaten. Det inkluderte også deltagelse i religionsutøvelse, så som å gå til synagogen.
En kommentar jeg en gang leste, og som jeg har glemt nøyaktig kilde til, sa omtrent noe sånn: «Som følge av de strenge lovene om overholdelse av sabbaten ble det bestemt at ingen israelitt kunne gå lenger enn en bestemt distanse på sabbaten, en distanse som ble kalt en sabbatsreise.»
En sabbatsreise ble fastsatt til 2.000 alen, i praksis mellom 900 til 1.000 meter.
Skrittelleren min ville fått alvorlige problemer med dette. Jeg går ofte over ti tusen skritt hver dag.
Α Ω
Vi betaler ikke Facebook for å fremme våre innlegg, så Facebook begrenser hvor mange som kan se dem. Om du vil hjelpe oss å nå ut til flest mulig, kan du like, kommentere og, aller helst, dele. Tusen takk.
Victor Skimmeland tok teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. MANDAKTen er andakt på mandag. Denne vignetten bruker bloggen på (m)andaktene. Lån gjerne ideen, men husk hvor du fant den. Alle rettigheter reservert. Copyright 2020 © Victor Skimmeland er Preacher.no. Tekstene er ment til allmenn nytte og glede. Ikke-kommersiell bruk er OK om du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør meg.