HVERDAG Sånn jobber jeg med tekster. Når jeg får inspirasjon, noterer jeg først ned stikkord. Så skriver jeg kjapt ut brødteksten. Deretter ingressen, så tittelen. Etterpå lar jeg teksten hvile, før jeg skriver konklusjonen, eller sluttpoenget. Eller — tekstens moral. Deretter begynner jeg å file og slipe på teksten.
Holder teksten mål? Minst to av tre tekster vrakes. Denne kan jeg kanskje likevel få noe ut av.
Klokka er nå fem, torsdag morgen. Jeg har bare jobbet ei drøy halvtime, men jeg er allerede i gang.
Her er kladden.
Bildetekst: FORFATTER. Tidlig om morgenen setter jeg meg til PC’en og begynner å skrive. Jeg har allerede dusjet, spist litt og bedt morgenbønn. La inspirasjonen komme. Foto: Selfie.
>> GLEM IKKE Å KLIKKE HER SÅ DU BLIR VÅR NESTE FACEBOOK-STALKER PÅ Victor Skimmeland er PREACHER.no
Sivilarbeider på Bøle Misjonshus
MENIGHET Da jeg som ung og blodfersk kristen skulle prøve å finne ut av hva jeg kunne gjøre, ble jeg stort sett avvist på alle kanter. Jeg hadde virketrang, men Gud, som jeg skjønte lite. Så jobbet jeg der jeg slapp til, og plutselig var dette kanskje noe av det viktigste jeg gjorde.
Alt går kanskje ikke som planlagt. Det skjer ikke det du som hadde tenkt eller ønsket. Likevel kan det være at de de minste i menneskers øyne blir de største oppgavene for Gud. For meg hadde denne minste oppgaven ett navn: Sivilarbeider på Bøle Misjonshus.
Det var ikke engang så enkelt at jeg skulle begynne i siviltjeneste på Bøle Misjonshus i Skien. Jeg skulle ikke i siviltjeneste. Jeg hadde søkt meg til Kavaleriets befalsskole på Trandum, men de førende stemmene i menigheten mente jeg måtte i siviltjeneste. Jeg søkte siviltjeneste.
Da jeg endelig ble kalt inn, hadde jeg ikke noe sted å gjøre av meg. Den tredje dagen på Dillingøy fikk jeg muligheten til å jobbe på Kriminalomsorgens omsorgsbolig. Jeg hadde vært støttekontakt noen år tidligere, så jeg fikk jobb som sivilarbeider. Det var ikke noe bra sted å være. Vel, stedet var greit nok, unge og eldre fanger som bodde i overgangsbolig til et friere liv var greit nok. Men personalkonflikten på huset var grusom. Etter noen måneder ble huset stengt. Jeg ble sendt til Dillingøy igjen.
Dillingøy kunne finne et sted til meg, eller jeg kunne få et par uker på å skaffe et sted selv. Jeg valgte det siste.
Tilbake i Porsgrunn snakket jeg med pastoren min. Han jobbet deltid i to menigheter. Kunne han hjelpe. Nei, det kunne han ikke.
Så snakket jeg med den andre menigheten pastoren jobbet i. Det var Bøle Misjonshus på Bøle i Skien. De var få, de var gamle og de var ikke sikre på hvor lenge de kunne holde ut. De ventet på vekkelse, men den kom liksom aldri. Men de hadde penger.
Kunne de ansette meg, så skulle jeg jobbe for dem? Hmm, det måtte de tenke på. Dessuten var det dyrt. I 1985-86 kostet en sivilarbeider omtrent to tusen kroner i måneden. Det var nok for mye.
Jeg hadde hørt at Dillingøy kunne gi rabatter. Halv pris. De hadde så mange sivilarbeidere og så få plasser. Tusen kroner i måneden? Nei, det var nok fremdeles alt for mye, mente de gamle.
Jeg gravde dypt, snakket med kona og gikk tilbake til styret i Misjonshuset. Hva om jeg betalte halvparten av de tusen, og de betalte den andre halvparten? Jeg kunne starte søndagsskole, jeg kunne preke litt, jeg kunne hjelpe med speideren. Speider’n var deres største bekymring. Lederne var ikke kristne nok for de gamle. Og jeg kunne snekre. Faktisk kunne jeg det.
Etter noen dager fikk jeg svaret. Jeg kunne jobbe for fem hundre kroner måneden. OK, sa jeg. Hvis jeg betaler halvparten av den gjenværende halve prisen, vil jeg også ha noe å si om arbeidstida mi. Det fikk jeg.
Allerede på sommeren var jeg på speiderleir. Da august kom, startet jeg søndagsskole for ungene i nabolaget. Kona var med og hjalp meg. Jeg var med på møter, gjerne når pastoren ikke var der. På Bøle fikk jeg min første trening som predikant. Og jeg reiste mye rundt og besøkte gamle og syke. Noen ganger var jeg alene, noen ganger sammen med en av de eldste, men oftest sammen med pastoren min. Når pastoren leste og holdt andakt, sang jeg salmer. Tida på Bøle var min første prestetrening.
Menigheten var aldri helt fornøyd med innsatsen min. Det var stadig noen som klaget over at jeg ikke gjorde nok. Noen synes jeg kostet mye også, og de sa det. Jeg har nok mer enn en gang tenkt at for mennesker som begynte å jobbe på førti- og femti-tallet, så var fem hundre kroner mye penger. Veldig mye penger. For meg som ikke tjente noe særlig og levde på konas lønn, var også fem hundre kroner mye penger. Men det var verdt prisen.
Menigheten var likevel glad for søndagsskolen. Endelig kom det unger til menigheten. Det var unger i sidebygget, og de gamle fikk se dem. Ofte. Det var nye tider.
Så kom våren, og jeg var ferdig med siviltjenesten. Noen av de gamle var bekymret. Enkelte gikk så langt at de bebreidet meg. Skulle jeg bare forlate alt nå?
Jeg snakket med kona, og jeg snakket med pastoren min. Vi ble enige om at jeg fortsatte. Ett år til. Enda ett år til. Selvfølgelig uten lønn, for nå var jeg ikke sivilarbeider. Jeg hadde jo dessuten jobb igjen, som alle andre.
Så lenge menigheten hadde søndagsskole, klarte de å stagge kreftene som ville selge bygget og legge ned.
Så kom menighetens store sønn, Karl Fredrik Kittilsen, hjem fra misjon i Kongo. Denne gangen skulle han bli hjemme. Menigheten kalt ham, så det så fint het. Kona hans overtok søndagsskolen. Det var det siste jeg hadde av kontakt med menigheten. Jeg var aldri tilbake på huset der, så vidt jeg kan huske.
Karl Fredrik hadde tiltakslyst. Misjonærer har ofte det. Han fikk sving på menigheten, og snart hadde de mye større virksomhet. De bygget barnehage. De hadde bordtennisklubb som deltok i NM. De nådde bredt ut i lokalmiljøet.
Det er snart trettifem år siden jeg begynte der, og nå er menigheten lagt ned. Men jeg har tenkt at den fikk en generasjon ekstra å leve. Hvor mange barn fikk høre om Jesus i menigheten? Hvor mange ungdommer vokste opp der? (En av ungdommene skal jeg leie leilighet hos når jeg om noen uker flytter til Bamble, men det er en annen historie.) Hvor mange familier fikk en nærmenighet de kunne tilhøre?
Min innsats var ikke stor. Den var så liten at menigheten knapt så den. Men jeg holdt stand i tre år, fra jeg var 22 til 25. Da kom misjonæren hjem, og menigheten var ikke nedlagt.
Min innsats var liten, men ikke for liten for Gud. Det skulle ta mange år før jeg skjønte akkurat det.
Så gikk det drøye ti år. Jeg hadde i mellomtida utdannet meg, begynt å tjene gode penger og så gått på seminaret. Jeg hadde både grunnfag og mellomfag i lomma, og etter firkirkemål hadde jeg mye teologi nå. Så fikk jeg kall til å bli misjonær i Colombia. Både Handelshøgskolen BI og Ansgar Teologiske Høgskole, pluss masse erfaring. Dét var noe Misjonsforbundet ville ha når de endelig fant ut hva de ville ha.
Hva er poenget mitt med å mimre over gamle dager på denne måten?
Ingen oppgaver er for små i Guds rike. Tar du de oppgavene Gud peker på for deg, vil du snart få større oppgaver.
«Den som er tro i lite, skal settes over stort.» (Matt 25:21)
Copyright © 2020 Victor Skimmeland er preacher.no.
DENNE HISTORIEN KJENTE JEG IKKE.
Men den talte til meg idag, på en dag med svært mange taker og noe spørsmål som: Hva vil du GUD? Å blir’e te’a? Og i ettermiddag leste jeg i det siste “misjonsbladet” fra Sarons Dal, om ei kvinne som delte det siste hun hadde av mat med en misjonær, selv om hun ikke hadde “tatt imot Jesus”. Litt sånn krukka til enken i Sarepta. Hun her var også enke. Familien var preget av sykdom. Men den evige GUD som taler på forunderlig vis til alle som kommer i kontakt med Han, fikk vise litt av sin styrke og storhet med utgangspunkt i en liten tjeneste. I det jeg reiste meg fra bordet, var det som om en stemme sa til meg: Gjør som henne og du skal aldri mangle mat på ditt bord og aldri mangle fred i ditt hus.
Du kan selv lese story’n i bladet fra Troens Bevis