POESI Hva betyr livet ditt? Er det bare tilfeldigheter at du er her? Er du bare sluttsummen i et lotteri med en helt usannsynlig mulighet for gevinst?
I september og oktober reiste i Colombia. På reisen leste jeg spansk lyrikk. Av diktene husker jeg ikke så mye i dag. Kanskje bare en tanke, men tanken har gitt inspirasjon. Inspirasjonen har gitt ord. Ordene har så blitt til fri form. Sånn. Her har du det.
Ikke noe av det vi skaper oppstår i vakuum. Alt er frukter av de som gikk før oss. Et ordtak fra middelalderen lyder omtrent slik: «Vi er som dverger som står på skuldrene til kjemper.»
Men her kommer det, DITT GLEMTE MIRAKEL.
Du glemmer det.
Du glemmer at fra de opp mot fem hundre eggene ei kvinne modner fram, fra de fem hundre milliarder spermier en mann lager, så er det kun én av hver som ble til deg.
De møttes i akkurat det øyeblikket.
Du glemmer det.
Du glemmer at det samme skjedde med dine to foreldre. Med dine åtte besteforeldre. Med dine seksten oldeforeldre. Med dine trettito tippoldeforeldre. Med dine sekstifire…
Det fortsetter bakover i historien. Selv om kirkebøkene ikke er komplette, vitner genene dine om hvem de er. Dine fedre og forfedre. Og hvem du er.
Du glemmer det.
Du glemmer de millioner av orgasmer som
på akkurat riktig tidspunkt
førte til at akkurat du
i dag kan leve på en jord
som også er full av liv.
Du glemmer det.
Du glemmer at sannsynligheten for at
nettopp du er du
er så liten
er så usannsynlig
er så umulig å forestille seg
Og likevel, her står du.
Det umulige ble mulig.
Du glemmer det.
Du glemmer at den nesa som er
alt for stor, eller
alt for liten
som du har etter bestemor, var
den samme nesa som din bestefar forelsket seg i, og som senere
skapte en av foreldrene dine.
Du glemmer at nettopp de hoftene du synes
er for store på
moren din
er de samme hoftene som
faren din falt for
og som du nå har arvet.
Du glemmer det.
Du glemmer alt det forferdelige som kunne ha skjedd,
at det skjedde likevel ikke,
som om du, dine forfedre,
hadde englevakt i hundre generasjoner.
Du glemmer at krigene,
opprørt hav,
Svartedauen,
naturkatastrofene og
uårene rammet slekt etter slekt.
Og likevel, her står
nettopp du, som om
ingenting skjedde. Du
puster. Du
klager. Du
glemmer.
Tror du ennå at
ditt tilnærmet perfekte liv i
verdens rikeste land i
historiens rikeste tid var
din egen fortjeneste?
Synes fremdeles
nesen din, eller
hoftene dine, eller resten av
kroppen din er
ufortjent uperfekt?
Du glemmer det.
Du glemmer at
hele industrier lever av å
fortelle deg nettopp dette. At
du mangler alt, og at
ingenting ved deg er
godt nok.
Du glemmer det.
Hadde du bare husket
hvor
usannsynlig det er at nettopp
du lever og er den
rikeste,
friskeste,
vakreste, og at
du lever
akkurat nå.
Hadde du bare husket, så hadde du
feiret hver dag,
elsket hver dag,
takket hver dag, for at du nå, så
usannsynlig, så
umulig, så
vanskelig å forestille seg, ble det
unike,
vakre, og
kloke
mennesket du faktisk er.
Dette er det hittil siste i
en lang rekke av
mirakler som ble
deg. Dette er
miraklet som ble
ditt liv
Og ennå tror du ikke på mirakler, sa du?
>> GLEM IKKE Å KLIKKE HER SÅ DU BLIR VÅR NESTE FACEBOOK-STALKER PÅ Victor Skimmeland er PREACHER.no
Victor Skimmeland tok teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. Copyright 2019 © Victor Skimmeland er Preacher.no. Alle rettigheter reservert. Tekstene er ment til allmenn nytte og glede. Ikke-kommersiell bruk er OK om du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør meg.
Tankevekkende poesi ?