LIVSMESTRING/KAMPEN MOT KREFTEN Ekteskapet tok slutt. Etter nær trettifem år hvor vi delte mye, men ikke det viktigste, er det slutt. Skiftet er unnagjort, jeg har flyttet ut, og aller verst: Jeg skjønner nå at det er min skyld. Her får du det, nokså ufiltrert.
Etter mange års ekteskap la jeg til meg en (u)vane som nå kommer tilbake og plager meg.
—Ikke si unnskyld, begynte jeg å si til kona for noen år siden. —GJØR noe med det i stedet, fortsatte jeg.
Om kona hadde glemt noe, bare gitt blaffen eller ikke passet på sånn at jeg fikk en ekstra regning i posten, var det enklest å si ‘unnskyld’. Hun var ikke egentlig så veldig lei seg.
—Det er jo bare penger, kunne hun si.
—Vi gjør det en annen gang.
—Skaden er da ikke sååå stor.
Alt var riktig. Så la hun til et ‘unnskyld.’ Deretter… ofte ingenting.
Vi bodde sammen i mange år, men delte ikke så mye. Vi var kristne, men ba ikke sammen. Vi hadde mange felles venner, men vi var ikke så vennlige mot hverandre. Hun hadde sitt eget liv, familien og menigheten. ‘Slekta og sekta,’ kunne jeg respektløst si. Jeg måtte kjøpe hele pakka, og det gjorde jeg. Slekta og sekta kjøpte likevel ikke alltid det litt for mange så på som et skuespill fra min side. (Det var det aldri!) Men jeg var annerledes. Jeg var engasjert i aktiviteter utenfor menigheten. I politikk. I organisasjonsliv.
Jeg jobbet mye og seint for å tjene nok til å opprettholde forventet levestandard, men hun var alltid litt for sliten når jeg endelig kom hjem om kvelden. Neida, jeg snakker ikke om dét! I hvert fall ikke hovedsakelig om dét. Jeg snakker om alle de små detaljene som til sammen blir til et meningsfylt samliv.
Jeg var familiens hovedforsørger, et vanlig uttrykk i menighetslivet. Selv om kona jobbet, var det min jobb å sette mat på bordet, å komme hjem med nok til at vi stadig fikk det enda litt bedre. Likevel sviktet jeg til slutt aller verst her. Sykdommen nektet meg å ta de ekstra oppdragene, og etter hvert var det slutt på sykepengene. Inntektene falt.
En dag kom det fra kona, uten filter:
—Jeg orker bare ikke at du tar på meg mer!
Jeg ble ikke bare sjokkert. Jeg ble helt satt ut.
Det verste var at jeg etter hvert begynte å skjønne hvorfor. La oss glemme alt som hadde med KAMPEN MOT KREFTEN å gjøre. Da hun forklarte, traff meg rett i hjertet. Hun sa det ikke sånn, men jeg skjønte det: Jeg hadde aldri helt vært den mannen hun ønsket at jeg skulle være. Hun som var innadvendt av natur hadde nesten aldri sluppet til for å forklare hva og hvordan. Jeg hadde alltid et svar. En løsning. Selv om jeg bare gjettet meg fram. Gjettet jeg først feil, kunne jeg jo bare gjette på nytt. Så kan du jo gjette hva som skjedde. Etter hvert. Til slutt gav hun jo bare opp.
Nå hadde fortellingen også snudd. Nå var alltid jeg sint, ikke hun, mente hun.
Jeg protesterte, uten at det hjalp. Hun følte det sånn. Da var det sånn.
Selv hadde hun absolutt sine skarpe kanter. Det innrømte hun. Hun var sta. ‘Jern skal slipe jern,’ likte hun å sitere fra Ordspråkene 27:17. Det var dette verset pastoren som viet oss hadde lest.
Hun gav aldri en millimeter før hun måtte. Det var oftere en kamp på kniven til jeg gav meg enn jeg nå liker å tenke på. En gang vi kranglet forsøkte en venn å blande seg for å støtte henne.
—Hva, freste hun mot ham. —Trur du ikke jeg klarer å forsvare meg?
Han holdt munn, men gjentok ofte historien etterpå.
Så snudde balansen i forholdet vårt. Kreften gjorde at jeg snart mistet evnen til å fullføre mine ‘ekteskapelige plikter’. Å oppføre meg pent i håp om at det kunne ‘bli noe på meg’ mistet snart mening. Jeg hadde flyttet ned i kjellerboden kort etter at kreften ble mitt følge. Konsekvensene av sykdom var store—familien måtte tilpasse seg—så store at familien måtte få litt avstand.
En dag slapp hun bomben. Hun hadde snakket med fagforeningen, og de hadde anbefalt en advokat som kunne hjelpe oss med skilsmisse.
Vi hadde vært nær brudd et par ganger tidligere etter at kreften slo meg, men denne gangen var det ingen prøveballong hun sendte opp. Hun mente alvor, og nå skjønte jeg hvorfor.
Jeg hadde sviktet i det viktigste. Jeg hadde aldri blitt mer enn en forsørger. Jeg hadde bommet der jeg burde rekruttert henne til et felles livsprosjekt. Joda, vi jobbet godt sammen. Vi hadde et godt arbeidsfellesskap, sa jeg ved en anledning, og fornærmet henne med det dødelig.
Vi hadde oppdratt ni barn og ungdom sammen i fosterhjem, men vi glemte å dyrke parforholdet. Jeg blei frelst da jeg møtte kona, som man sa på konas kanter, men jeg klarte aldri å invitere henne til åndelig fellesskap. Kona hadde allerede sine venner. Jeg måtte finne og vinne egne venner, og jeg ba og leste Bibel med dem.
Da jeg ble kreftsyk, gikk kona videre. Hun fant kristne venner i et nytt fellesskap. Jeg godtok forklaringen om at hun trengte et sted for seg selv. Hun trengte et sted hvor hun var trygg. Hun gikk videre til en ny forsamling, slik hun også hadde gjort før. Jeg hadde fulgt henne inn i menighetene da, men ikke nå. Dette var hennes prosjekt. Det ble også raskt klart at en av lederne ikke hadde mye til overs for meg.
—Prøver du å omvende meg til ny menighet, blåste jeg ut.
Hun insisterte på at hun ikke ante hva jeg snakket om. Jeg trodde kanskje at hun bare prøvde å redde ekteskapet ved å etablere et åndelig fellesskap, slik hun ønsket seg fellesskapet. Hun hadde tatt meg med når hun byttet menighet tidligere. Hun hadde også blitt med til en menighet jeg ønsket å gå i. Ett møte. Nå forklarte hun at hun slett ikke prøvde å misjonere meg, for hun hadde jo blitt med meg også.
Kreften hadde krevd alt. Alt hadde handlet om meg. Mens jeg kjempet mot kreften, hadde kona måtte kjempe alene — helt til hun ikke orket mer.
Hun var godt forberedt da det gjaldt. Det tok ikke lang tid fra vi besøkte advokat til skifteavtalen var klar. Deretter finansieringen. Hun kjøpte meg ut. Jeg besøkte venner mens det stod på som verst og dokumentene ramlet inn. Vi hadde solgt hytta vår for å frigjøre kapital til skilsmissen. Og advokaten hennes hadde raskt alt klart for skifte. Selv flyttet jeg i begynnelsen av mai fra kjelleren hjemme til en leid studioleilighet i Sandefjord sentrum. Så fikk kona nøklene mine til huset og bilen. Det var slutt.
Som sagt forstår jeg henne. Kjærligheten døde antagelig et sted underveis. Da kreften slo til, var det ikke noe igjen å tære på. Alt var nå en kamp for livet. Da jeg hadde overlevd, var det konas tur. Hun trengte å overleve, hun også.
—Jeg orker bare ikke å ta på deg lenger, hadde hun sagt.
Så forklarte hun meg hvorfor.
Selv om jeg var uenig med hvordan hun framstilte det, var det én ting jeg ikke kunne diskutere: Dette var slik HUN FØLTE det nå. Hun hadde følt det sånn en stund. Og hun kunne trenge å få det bedre. Hvis jeg fikk henne til å føle seg så dårlig behandlet, ville ingen forklaring kunne få henne til å ombestemme seg.
Hun hadde selvfølgelig advart meg før. Allerede i januar i fjor hadde hun sluppet det på oss:
—Pappa og jeg skal skille oss, fortalte hun datteren vår mens vi var på kjøkkenet. Ingen forvarsel. Ingen forberedelser. Ingen strategi. Bare en saksopplysning.
Senere gikk vi likevel til familierådgivning i et halvt års tid.
Eller, rettere sagt, vi traff en familierådgiver en eller to ganger i måneden det neste halve året. Det hjalp ikke. Jeg ønsket å snakke med en prest, en sjelesørger. Hun ønsket å snakke med en proff. ‘Proffen’ syntes at det gikk bedre med oss etter hvert, helt til hun ikke lenger syntes det. Da sa hun at hun trengte å bruke tiden sin på andre par.
Kona hadde forklart meg hvilke mangler jeg hadde så ofte at jeg avskrev det som klaging. Hun mente det ikke egentlig, tenkte jeg, hun var nok bare irritert. Men så mente hun det.
Det er slutt nå. Det er to måneder siden jeg flyttet, etter over tre år i kjelleren hjemme. Nå skjønner jeg også hvorfor det er slutt. Jeg har fått litt tid til å bearbeide skuffelse, sinne og sorg, og erkjennelsen treffer meg.
Det har ingen hensikt å si unnskyld nå. Som jeg har sagt så mange ganger før:
—Ikke si unnskyld. GJØR noe med det!
Bortsett fra at… denne gangen klarer jeg det ikke. Hun er lei, og jeg har ikke noe ønske om å tvinge henne til kompromisser hun ikke selv ønsker. Dessuten er det allerede en stund siden jeg var familiens forsørger. Kreften gjorde meg ufør, og nå tjener hun betydelig mer enn meg. Hun klarer seg godt uten meg. Jeg tilbød meg også å bidra økonomisk for to barn, ikke for ett, sånn at banken gav henne den finansieringen hun trengte.
Jeg har som sagt også mistet evnen til ‘å fullbyrde ekteskapet’, men det skal jeg ikke snakke mer om. Derimot — å føle seg usett over tid er ikke noe liv for ei kvinne. Kona følte seg usett.
Min eks-kone er nå økonomisk og juridisk fri. For folk flest skjedde det nok fort – det gikk under radaren for de aller fleste av mine venner – for vi bestemte oss for ikke å snakke om det med andre. Nå kan jeg bare håpe at hun får det bedre i framtida.
Jeg er virkelig lei meg, men det betyr likevel ingenting mer. Ikke nå lenger.
Til slutt:
Ekteskapet har tre grunnleggende regler: Ikke ljuge. Ikke vær utro. Ikke gi løfter du ikke kan holde.
Jeg kommer ikke til å ljuge. Jeg var ikke utro. Og jeg kommer ikke til å gi flere løfter jeg aldri i livet kan klare å holde.
De siste årene har bare handlet om meg. Jeg overlevde, mirakuløst nok, men til hvilken pris? Jeg holdt ikke løftet jeg gav ved alteret. Og nå skjønner jeg kanskje hvordan kona har opplevd det.
FAKTA: Hvorfor blir kreftsjuke skilt?
Forskningen om kreftoverlevelse og skilsmisse er ufullstendig. Det synes likevel som om antallet skilsmisser øker noe etter kreft, men ikke så lenge den kreftsyke antas å skulle dø. Jeg skulle dø. Vi ble oppfordret til å skrive testamente. Kona måtte forsone seg med det. Så døde jeg ikke.
>> LES PÅ DIN SIDE: Mer skilsmisse ved kreft, men ikke så lenge den kreftsyke antas å skulle dø
Etter nærmere ett år med kreft, ønsket jeg å dra på pilgrimsferd. Jeg var sikker på at det var viktig og riktig. Kona ville ikke være med. Så ble jeg helbredet. Neste gang jeg kom på sykehuset, fant de ikke spor av kreft. Siden har kreften vært borte.
>> LES OM MIN HELBREDELSE: Kreftfri etter tur til Jerusalem
Helbredelse tar tid å fordøye. Selv om hodet mitt visste, var ikke hjertet med. Jeg levde dessuten med bivirkninger og store smerter i årene som fulgte. Da det først gikk opp for meg at ekteskapet var slutt og jeg flyttet ut, våknet følelsene. Skuffelsen. Sinnet. Sorgen. Først da.
Hva skjer om den dødssyke blir frisk? Omstillingen for den friske er kanskje større enn du tror. En over femten år gammel dansk undersøkelse påviste av risikoen for skilsmisse ble mer enn doblet i løpet av fire år etter at kreften rammet.
>> LES I VG: Kreftdiagnose gir flere samlivsbrudd
Copyright © 2019 Victor Skimmeland er preacher.no.