VEIEN VIDERE Total skrivetørke i flere uker. Leger som bekymrer seg for ny kreft. Personlige utfordringer. Det er summen av mine problemer. Men så finnes det også løsninger!
De siste ukene har vært tunge. Noen utfordringer i privatlivet kommer jeg kanskje tilbake til og deler litt fra senere, men neppe alt. Privat skal få lov til å være privat. Personlig, derimot, skal ikke alltid være privat.
>> READ IN ENGLISH | LES PÅ NORSK
HVA VAR DET SOM GJORDE AT DET SNUDDE? Disse guttene! I et halvt år har jeg vært en del av et internasjonalt bønnenettverk–International Network of Kingdom Creators–som jobber på tvers av trossamfunn. I dag ble jeg invitert med på et lite møte på Zoom. Michael Thomas ledet videokonferansen på en dårlig linje fra Bratislava, Francisco Rocha hadde akkurat stått opp i Brasil, John Cavallaro og Melissa nærmet seg leggetid i Australia, og jeg spiste lunsj på kontoret i Sandefjord.
Plutselig ble jeg minnet om at jeg har en helt annen erfaring fra KAMPEN MOT KREFTEN enn bekymringer, kirurgi og harde kurer. Jeg har lært at bønn virker. Om ikke all bønn har gitt de resultatene jeg først ønsket meg, har jeg alltid fått svar. Jeg har fått ro. Sjelefred, sagt med litt mer svulstige ord. (Dette drømte jeg under min første operasjon.)
I dag skjedde det samme. Mens vi ba—vi holdt på i en drøy times tid—kom roen sigende. Jeg kjente meg trygg. Hadde jeg hatt noe å være bekymret for, da? Privatlivet mitt deler jeg ikke. Ikke nå. Kanskje noe, litt senere. Men personlig utfordringer er likevel mer enn private problemer. Jeg tenker at min prostata ikke kan være så personlig at den forblir privat? Nettopp ideen om at prostata er privat er kanskje viktigste grunn til at prostatakreft er den kreftsykdommen som tar livet av flest nordmenn. Hvert eneste år. Det forskes for lite på prostatakreft også.
Jeg kjente at bekymringene over tid hadde fått vokse. Det var ikke temaer det hadde vært rom for å snakke om hjemme. Når kreften var borte, fikk den værsågod holde seg vekk. Kona har nok hatt rett i at jeg marer for mye om egne bekymringer. På den annen side har de fått lov til å vokse når jeg ikke har fått snakket dem ut.
LIK og KOMMENTÉR >> Hvis kommentarfeltet på bloggen er åpent (se nedenfor), lukkes det typisk etter to uker. Kommentarfeltet blir nå moderert pga. mye spam. Første gang du kommenterer, legges ditt bidrag i kø for godkjenning. Så snart du er godkjent, kan du kommentere alle framtidig innlegg uten ventetid. Er kommentarfeltet lukket kan du likevel like, kommentere og dele fra Victor Skimmeland er PREACHER.no på Facebook. Klikk her.
MEN NÅ VAR DET PROSTATAKREFT. For noen måneder siden trodde onkologen (kreftlegen) min at jeg hadde fått ny kreft. I prostata. Hun bestilte undersøkelser. Resultatene var ikke entydige.
I forrige uke fikk jeg brev fra fastlegen. Også hun var bekymret. Blodprøvene hun tok på siste sjekk tydet på prostatakreft, mente hun.
Denne uka har jeg vært på sykehuset og gjort en grundig undersøkelse. Innen åtte uker skal jeg operere og ta en biopsi for å finne ut hvordan tilstanden egentlig er.
Alt i alt kan det være nok til at noen og enhver blir bekymret. Likevel er jeg ikke bekymret. Ikke nå lenger.
Mens jeg snakket og ba med gutta, kjente jeg at dette har jeg kontroll på. Eller–Gud har kontroll. Mens Michael gjorde opptak, sa jeg til de andre at prostataproblemet ikke var ondartet. Jeg trodde på det mens jeg sa det. Jeg var ikke bråkjekk; dette var en dyp og indre overbevisning. Dette var tro.
Hvorfor skriver jeg det nå? Hvorfor utfordrer jeg Gud? Fordi det alltid er lett å si noe i ettertid med fasit i hånd. Nå risikerer jeg i stedet å bli tatt med buksene nede om jeg skulle ta feil.
Jeg er sikker på at Gud har kontroll! Jeg blir frisk.
Fasiten får jeg om noen måneder, når biopsi og patologi foreligger.
>> HUSK: LIK og FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK
SÅ TIL DET LITT MINDRE BRÅKJEKKE SVARET. Det er nemlig ikke Shaman Voctor som breier seg.
Jeg er dessverre godt kjent med kreft. Denne gangen er det tegn som peker i en annen retning. Joda, jeg har absolutt problemer med prostata. Jeg er en mann på 56, og forrige kreftbehandling gjorde mye med kroppen. Immunterapien jeg fikk etter forrige kreft ødela i perioder for nyrene, leveren, øynene. Jeg fikk elveblest, allergi, vekttap, vektøkning og mye mer. Bivirkninger. Mens jeg fikk behandling, vokste også prostata. Jeg tenkte ikke så mye på det da.
Allerede i august 2015 mistet jeg evnen til å tisse selv. Siden har jeg brukt kateter. Kort etter oppdaget jeg også at jeg var impotent. Sexologen på Radiumhospitalet kunne ikke gjøre noe med problemet, men hun hjalp meg å se framover. Selv om nevrokirurgene ikke skjønte hvorfor jeg fikk disse problemene, ble vi etter hvert enige om at de hadde sammenheng med kreften på hjernestammen. Det var godt mulig at signalene fra lysken var kuttet over. Jeg hadde også blitt totalt døv etter tredje inngrep i hjernen, uten at legene forstod hvorfor. Jeg hadde jo hørt godt da de vekket meg underveis i inngrepet.
Denne uka var jeg altså på sykehuset igjen. Mens urologen ikke ville utelukke noe, fant han ut av nervene likevel virket som de skulle. Blokkeringen i lysken skyldtes press fra prostata, ikke nerveskade. Han anbefalte kirurgi. Han regnet med at jeg både ville bli i stand til å tisse ved egen hjelp igjen, og kanskje kommer også potensen tilbake. Snart fire år som munk kan være over om et par måneder.
LES MER >> Kreftfri etter tur til Jerusalem
TØRKESOMMEREN, ER DEN OVER? Jeg har hatt nok å tenke på. Det skjønner jeg nå. Plutselig løsnet det. Nå er jeg klar igjen. Gradvis skal jeg trappe opp skrivingen. Allerede til søndag skal jeg ut og preke igjen. Og snart kommer nyheten om at jeg kan tisse ved egen hjelp. Tror jeg.
Copyright © 2019 Victor Skimmeland er preacher.no.
Still in our prayers every day!!
Du er modig, Viktor! Modig som deler og modig som bekjenner i tro. Vi står med deg i bønn og tro!