VEIEN VIDERE For en tidligere kreftpasient er døgnrytme mye mer enn å legge seg og stå opp til samme tid. Døgnrytme er rytme—hele døgnet. Det handler om rutiner, smertekontroll, trening, måltider, innholdet i hverdagen. Og selvfølgelig om søvnen.
Når man er godt voksen, som jeg, er ikke livet noe man får tilbake etter kreft og to dødsdommer. Livet er noe man må kreve tilbake. Det er beinhardt arbeid. I fjor høst skrev jeg om kampen mot fastlegen som ville tjene mer penger på min vei tilbake. Føljetongen leser du her.
FOR MEG STARTER DAGEN allerede tidlig kvelden før. Denne dagen, onsdag, starta altså tirsdag. Jeg må planlegge søvn. Etter min siste operasjon i hodet, sover jeg uvanlig lett. Dessuten litt for kort. Jeg må skru av alle inntrykk de siste par timene før jeg legger meg. Jeg kan ikke starte å diskutere store avgjørelser like før leggetid, for da får jeg ikke sove på flere timer. Det er første utfordring.
Kona er min rake motsetning. Hun har roet seg ned på kvelden etter en lang og hektisk dag. Først seint på kvelden er hun klar for å prate. Da kommer gjerne nettopp de store sakene på bordet. Jeg må velge mellom å avvise henne eller å ofre en god natts søvn. Jeg velger nok ofte søvnen. Disse dagene er hun imidlertid på reise med jobben. Jeg slipper å velge.
Sover jeg godt i en seks timers tid eller mer, er dagen ganske smertefri. Jeg må likevel passe på å ta også alle de andre medisinene mine til faste klokkeslett, så ikke hormonbalanse og smertebilde kommer skjeivt ut. Da blir smertene større enn jeg orker, og fordøyelsen skaper trøbbel. Det er bare noen dager siden sist jeg datt rett i gulvet da jeg blei ør etter for mye stress, men jeg mista ikke bevisstheten.
I dag våkna jeg halv fem. Jeg leste først litt i Bibelen. Jeg fortsatte der jeg slutta kvelden før. Jeg ba. Jeg ber ikke så mye på morran. For meg er bønn også en del av åndedrettet: Jeg ber så snart jeg tenker på noe. Jeg småprater med Jesus. Hadde folk sett det, hadde jeg blitt misforstått. Kanskje henvist til utredning.
Delvis er bønnen også planlagt: Jeg har ei fast liste over ting og mennesker jeg ber for daglig. Eller ukentlig. I tillegg til ting som spontant kommer på. Dette gjør jeg til faste tider formiddag og kveld. Fordi jeg holder rytmen. Fordi bønn for andre bidrar til litt mindre fokus på meg selv.
EN JEG KJENTE, VAR TIDLIG VÅKEN. Vi chattet litt før begge måtte videre.
Kona mi er altså på jobbreise. Hun har en litt annen rytme enn jeg. Det er full fart fra hun våkner nesten fram til leggetid. Den lille timen i bilen på vei til Skien morgen og på vei hjem til Sandefjord på ettermiddagen er hennes stilletid.
Jeg vekket bikkja og dattera. Bikkja lufta seg og ville kjapt inn igjen. Dattera stod opp og stelte seg. Jeg så over en kronikk jeg hadde skrevet og sendte til en redaktør jeg kjenner. Deretter dusja jeg. Fremdeles var kroppen i god form.
Det hadde falt mye snø i løpet av natta, så jeg måtte måke av bilen og rydde snø for å komme ut. Deretter var jeg førstemann hos fysioterapeuten denne onsdagen. Jeg får behandling og treningsveiledning. Jeg er kuttet opp på kryss og tvers i hode og nakke, så jeg trenger dette. Klokka halv ti var jeg hjemme igjen og spiste frokost.
UTOVER DAGEN SKREIV JEG MER. Luftet bikkja. Tok noen telefoner. Gjorde noen ærend. Sov ikke midt på dagen, noe jeg ellers ofte gjør. Så måtte det måkes ordentlig. Jeg spiste litt til. Jeg spiser små porsjoner og klarer så vidt å holde vekta. Eller—egentlig ikke. Det siste året har jeg gått ned åtte kilo. Det kan godt stoppe nå.
Jeg tar medisiner fire ganger om dagen. Når jeg starter, teller mobilen ned til neste. Og neste. Og siste. Klarer jeg å holde balansen mellom aktivitet og hvile, slipper jeg å ta ekstra smertestillende. Det gikk ganske bra i dag. Kun én gang på ettermiddagen fikk jeg såkalte «gjennombruddssmerter» i hodet som var så intense at jeg trengte noe ekstra. Jeg får lov av kreftlegen å ta inntil fire, så mindre er bra.
Idet dattera kom fra skolen, var hun klar for litt mat. Så hvilte hun litt før hun kastet seg over en prosjektoppgave. Hun har sjelden lekser nå. Nå jobber klassen med store prosjekter. Dattera har allerede lagd arbeidsplan for våren. Deretter kjørte jeg henne til kjerka hvor hun er ungdomsleder og driver Adventura-klubben for unger på barneskolen.
Jeg roa meg ned for å sove enda ei natt. Jeg vil tidlig i seng. Feber hadde jeg også fått nå.
DE SISTE TRE ÅRENE har jeg hatt eget rom. Det er nesten som å være tenåring igjen. Selv om hørselen er dårlig, skal det nesten ingenting til for å vekke meg. Et snork. Kald natteluft. En bil som kjører forbi det åpne vinduet. I kjelleren er det mye bedre lydisolert og sommervarmt hele året.
Nå skal jeg legge meg. Jeg har ikke noe viktig å tenke på, så jeg får nok snart sove. Dessuten venter Bibelen. Dagens bønner er også unnagjort.
God natt. Du leser dette i morgen, torsdag. Jeg har satt innlegget på autopublisering.
REDIGERT: Jeg våkna på natta. Flyet jeg satt i, styrta. Da jeg traff bakken, var kroppen min delt i to. Jeg hadde ramla tvers over en kraftledning. Jeg samla opp kroppsdelene, tviholdt i underkroppen og sprang på do. Sa hei til kona på vei opp. Hun satt i sofaen. Så seint! Nå skulle jeg ringe 113.
Så våkna jeg midt i trappa. Febermareritt. Typisk meg. Mine villeste fantasier dukker opp, og jeg våkner ikke før jeg er på beina. Heldigvis sov jeg snart igjen og våkna klokka halv fem, torsdag morgen.
Litt seinere begynte tekstmeldingene å tikke inn. Venner i Grenland hadde lest kronikken min i Telemarksavisa. (En lengre versjon leser du her.)
Dette er utfordringene etter kreft i hode og kropp:
- Kronisk insomnia (søvnløshet). Les «Forsøkskanin» og «Miraklet som fortsetter».
- Kroniske smerter og gjennombruddssmerter. Les «Smertestillende i drømme».
- Kronisk tinnitus.
- Delvise lammelser og dårlig førlighet, svakere balanse.
- Kronisk urinretensjon (må bruke kateter for å tisse).
- Impotens.
- Epilepsi.
- (Enda) dårligere syn.
- Dårlig hørsel. Jeg var en tid helt døv, bruker nå høreapparat.
- Betydelig medisinbruk, skjønt omtrent halvparten nå av det jeg brukte for et år siden.
- Kronisk kreftfatigue, men både varme og trening hjelper.
I tillegg har behandlinga gitt meg en rekke bivirkninger, men det viktigste er at jeg er frisk. Behandlinga blei gitt for at jeg ikke skulle få tilbakefall etter at kreften mirakuløst ble borte (les sak her), og jeg takker ja til både bønn og behandling (les sak her).
Jeg blei veldig gammel, veldig fort da jeg fikk kreft. Nå jobber jeg intenst for å kreve livet mitt tilbake. Ungdommen er tapt, men livet har jeg vunnet.
Copyright © 2019 Victor Skimmeland er preacher.no.