MENIGHET Det er alt for lenge til neste kvinnedag, mens vi menn feires hver manndag og sønndag. Jeg har til og med institusjonalisert bloggen min med egen manndakt hver manndag. Derfor kan ikke denne betraktningen vente lenger.
Hvordan og hvorfor forsvant kvinnene fra menigheten? Altså, det som skulle bli til institusjonen kirken.
HUSK >> LIK og FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK
Jesus gjorde noe som var uhørt blant jødene: Han gav kvinner en plass og en stemme. Romeren Paulus gjorde det samme i en gresk-romersk kultur som satte kvinnen like lavt som jødene gjorde.
Paulus levde i en tid da kvinnen bokstavelig talt var menns eiendom. Prøv å sette deg i den situasjonen før du skriker opp om gammeldags kvinnesyn i Bibelen. Ja, det var gammeldags. I hele samfunnet. Litt mindre i den første menighet enn ellers.
Mer kvinnekamp? Les >> «Det er nok nå, Gideon»
Men romerske kvinner hadde to arenaer de kunne gjøre seg bemerket på, i tillegg til hjemmet. Den første krevde at kvinnene hadde arvet rikdom. Det kunne skje hvis mannen døde før kvinnen, og kvinnen var eneste arving. Og det skjedde. Dels fordi menn omkom i væpnet kamp, selv i fredstid. Dels fordi menn ofte var vesentlig eldre enn kvinnen de giftet seg med og dermed døde før ektefellen.
Den andre rollen var i templet. Tempelprostitusjon var utbredt, men det hadde også banet vei for kvinner i andre posisjoner.
Ved å studere såkalte romerske borgerportretter fant dr. Jane Fejfer ut mer om kvinners posisjon i det romerske samfunnet. Kvinnen kunne oppnå sin posisjon på tre måter, forteller hun: Som velgjører (gjerne som enke, men ellers også som arving til formue), som prestinne (før Roma anskaffet seg én statsreligion), eller som hustru.
— Romerske kvinner kunne ikke ha offentlige verv, men de var likevel synlige både i rollene som prestinner og som velgjørere, sier Jane Fejfer ved København universitet i sin doktoravhandling om romerske portrettskulpturer.
LES på Forskning.no >> Portrettet ga makt blant romerne (lenke)
Først etter at keiser Konstantin etablerte borgfred med kirken og gjorde kristendommen til statsreligion i 324/325 e.Kr., ble kirkens prester også offentlige tjenestemenn. Kvinner kunne ikke være tjenestemenn, og dermed måtte kvinnene bort. Ektepar kunne ikke tjene sammen.
Vi ser likevel at kvinnelige ordenssamfunn fortsatte. Nonnene ble ikke berørt av at kirken nå var statskirke og prestene embetsmenn.
Spørsmålet er altså ikke om en påstått kvinnefiendtlig Paulus hindret kvinner fra deltagelse i kirken (det gjorde han ikke), men heller om han var forut for sin tid. Under Paulus’ misjon var kvinner vertskap for husmenighetene, kvinner var med-apostler sammen med Paulus og hans team, og gifte kvinner ledet menighetene sammen med sine menn. Dette var uhørt blant romerne, og da romersk kultur vant over den kristne, var det igjen romersk kvinnesyn som overtok.
Ikke for det, tidlige kirkeledere i generasjonene etter Jesu disipler var klart mer preget av romersk (og gresk) tenkning og kvinnesyn. Det er rimelig å anta at kirken ikke så det som en vanskelig sak å svelge da keiseren krevde at kvinnen trakk seg fra lederoppgaver i kirken.
Det er altså ikke Paulus som skal ha skylden for at kvinnene mistet sin posisjon i menigheten. Tvert imot brukte Paulus kvinnelige medarbeidere, helt opp til apostler. Apostelen Junia er en av dem vi med sikkerhet kjenner til. (Rom 16:7)
LES MER >> om menighetsliv på PREACHER.no
Copyright © 2018 Victor Skimmeland er preacher.no.
En venn av meg, journalist og tidligere kollega i en kristen dagsavis, kommenterte følgende:
“Interessant innlegg. Du har sikkert rett i det meste du skriver, men det er delte meninger om Junia var den første kvinnelige apostel. De lærde diskuterer 1. om Junia var en kvinne eller mann 2. om hun/han var blant apostlene, eller bare vel kjent av apostlene, siden hun eller han hadde vært blant de første kristne. 3. Hva var en apostel? Paulus referer både til de opprinnelige disiplene som apostler, de 500, og mer generelt til utsendte medarbeidere. Noen mener Junia tilhørte en av disse gruppene, mens andre mener at hun/han ble kristen så tidlig at vedkommende var kjent av personer i de to første gruppene.”
Jeg svarte:
“Ja, jeg kjenner argumentene. Man har forsøkt å gjøre Junia til mann ved å kalle henne Junias. Det holder imidlertid ikke. På latin, som jeg studerte, ville det blitt Junius. Tilsvarende på gresk Junios.
Om hun var en apostel? Paulus omtaler henne ‘blant apostlene’. Skal vi ta den enkle forklaringen, eller lager vi oss tankebygninger? Det likner ikke Paulus å gå rundt grøten.
Hva en apostel er, er en lang diskusjon. Det er helt klart forskjell på Paulus og Apollos, men Paulus regner dem begge med. Embedsdiskusjonen minner meg om hvor opphengt vi var i dette i den delen av frikirkeligheten jeg tilhørte. Selv brydde jeg meg lite om hva de kalte meg—jeg hadde menigheter å bygge. Om de andre utsendingene ville ha titler, var det greit for meg.”
Min venn fortsatte:
«Bra, tror slike embetsgreier er ukjent for Gud ?. I den omtalte teksten sier Paulus strengt tatt ikke at Junia og han typen var blant apostlene, men at de hadde et godt navn blant apostlene. I noen oversettelser skrives «They are well known to the apostles,…» etc. (Siden de hadde vært med siden den første tiden). Ellers spilte nok kvinnene i den første menigheten, som du sier, en viktigere rolle enn det de fikk i den institusjonaliserte kirken, men Paulus argumenterer samtidig mot kvinnelige eldste, og bruker teologiske argumenter, ikke kulturelle.»
Og jeg svarte igjen:
«Som vi vet allerede fra GT kunne samfunnet/menigheten/etc holde seg med et sett med regler som de like fullt tilpasset situasjonen etter behov. Kvinnelige dommere? Uhørt, skulle vi hørt på enkelte som vil følge reglene. Så dukket det opp likevel. Kvinnelige apostler? Menighetsledere? Husmenigheter? Uhørt! Så skjer det likevel. Her tror jeg det er på sin plass å minne om Jona-profetien. Jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Gud bruker dem. Til og med i oppgaver man trodde Bibelen talte i mot.»