VEIEN VIDERE Tro er ikke nok. Folk er på jakt etter bevis og mirakler. De ting Gud gjør i det små, de ting som ikke er spektakulære nok, vil de ikke ha. Samtidig er de blinde for hva Gud faktisk gjør.
Ble jeg egentlig helbredet, har flere spurt meg. De nekter å tro det. Nylig tok arrangøren av en stor kirkefestival kontakt, men så ble det stille igjen. Jeg er fri for kreft og frisk, og det er alt jeg trenger. Å prøve Gud på det i tillegg? Ikke nødvendig.
DET ER TRE UKER SIDEN arrangøren av en større, kristen festival tok kontakt. Han ville høre om jeg virkelig var blitt helbredet. Helbredelse skulle kanskje bli tema for neste sommers festival.
– Hei, Victor, og gratulerer med gode nyheter om helsa di. Det var gledelig å lese om, innledet mannen som skrev.
Han jobbet med innholdet til Olavsfestdagene i Trondheim i 2019. Det overgripende temaet skulle være «forvandling». Festivalen ville så kikke nærmere på en vinkling mot mirakler, helbredelser og uforklarlige undere.
Han fortsatte med to spørsmål til.
– Er det slik at du mener deg helbredet gjennom bønn, ville han først vite. Han henviste til blogginnlegget mitt om at jeg nå var helbredet og at selv sykehuset var enig.
– Jeg leste om at sykehuset nå stiller seg bak at du er helbreda. Betyr det at legene der har åpnet for tanken om at det er mer enn riktig medisinsk behandling som har gjort deg frisk?
Jeg måtte jo svare på det. Jeg synes det er viktig å svare sant. Viktigere enn å få en sensasjon ut av det.
HELBREDELSEN MIN ER ET FAKTUM, men kan vi se helt bort fra at sykehusets behandling har hjulpet? Jeg har fått mye behandling gjennom tre år, men gjennombruddet kom etter at Tønsberg hadde gitt meg opp. For andre gang. Sykehuset der kunne ikke gjøre mer.
Da jeg to måneder senere var overført til sykehuset i Skien, fant sykehuset ingen tegn til kreften som Tønsberg igjen hadde mistet kontrollen over. Det var ikke samsvar mellom de nokså ferske bildene fra PET-scanneren i bakgården i Tønsberg og de helt nye bildene fra Skien. Som om det ikke var nok, hadde de også tatt nye bilder i Tønsberg den siste uka i august. Også de var blanke. Ingen skygger.
– Ja, svarte jeg derfor kort på mannens første spørsmål.
– Tviler på om sykehuset stiller opp offisielt, fortsatte jeg. – Legen mente at tidligere medisiner likevel måtte ha hatt en slags tilbakevirkende effekt. Derimot er legen enig i at jeg er helbredet. Hun bruker selv ordet frisk. Sykehuset er ikke i tvil om at det er flere sider ved helbredelse enn bare medisiner, og dét er de åpne for.
Jeg tenkte meg litt om. Hvordan skulle jeg formulere dette videre, uten å ta for store ord i munnen?
– Legen uttalte seg til Dagen allerede i fjor, før hun var sikker på at jeg var frisk og etterbehandlingen ble avsluttet. Jeg kan sende seg artikkelen, om du vil, foreslo jeg. Artikkelen kan du lese her.
– Ja, takk, send meg gjerne artikkelen, svarte han.
DET GIKK NOEN DAGER uten at jeg hørte mer. Så skulle jeg opp til sykehuset i Skien og ha en siste prat med onkologen. Jeg er ferdig med all etterbehandling. Kreften som to ganger gav meg dødsdom, var fremdeles borte. Kreftlegen min visste det, de siste bildene var akkurat som bildene fra august 2016. Jeg snakket med henne om forespørselen fra festivalarrangøren.
Som ventet var hun skeptisk til å stille opp og uttale seg. Det satt langt inne da hun svarte avisa Dagen i fjor. Ikke en gang til. Hun tror nemlig ikke på Gud. Hun vokste selv opp i en tidligere Sovjet-republikk. Hvordan kunne det da være mulig å gjenkjenne et mirakel?
Derfor skrev jeg enda en melding tilbake til festivalarrangøren.
– Hei. Har vært og snakket med min onkolog i dag. Jeg tok kontrollbilder i forrige uke. Ingen kreft noe sted, og alle blodprøver er også fine. Men frisk? Helbredet? Det ville hun ikke snakke om ennå. Hun gav meg to tall fra siste legekonferanse: Hvis jeg klarer meg som kreftfri i tre år, er statistikken på min side, men svært få kommer dit, sa hun. Hvis hun møtte meg igjen om ti år, var jeg antagelig frisk, la hun til. Hun er like flåsete som jeg, så vi passer godt sammen.
Jeg la til litt om den videre oppfølgingen fra sykehuset. Oppfølging, ikke behandling. Jeg får ingen behandling. Det trenger jeg ikke. Der er sykehuset og jeg enige. Så gjengav jeg hvordan onkologen min avsluttet diskusjonen om helbredelsen.
– Troens betydning? ‘Jeg skjønner i hvert at du er frisk mellom ørene,’ svarte hun. Guddommelig helbredelse var ikke tema, men hun var likevel glad for at jeg nå ‘prestet’ for andre blant hennes pasienter.
Så langt strakk onkologen seg. Hun skjønte betydningen av at dødssyke mennesker, hennes pasienter, fikk litt pastoral omsorg. Det gav jeg gjerne og ofte når noen spurte. Hvordan de fikk tips om meg, skal jeg ikke spekulere i.
JEG HØRTE IKKE MER fra festivalarrangøren. Jeg er nok ikke det helt klare eksemplet på en mirakuløs helbredelse hvor legene aldri var inne i bildet. Legene tok sine bilder og konstaterte kreft. De behandlet meg, uten hell. De opererte meg hele ti ganger, men dødsdommen fikk jeg på nytt. Og de gav altså opp, ikke en, men to ganger. I august 2015 og juli 2016.
Miraklet fant sted mellom to sykehus. Da jeg kom til det nye sykehuset, fortsatte oppfølgingen av meg der. Det er jeg svært glad for. Kunne kreftlegen forklare hvordan kreften ble borte? Ikke helt, men hvis Gud ikke fantes, måtte jo medisinen jeg fikk tidligere ha virket likevel. Så svarte hun deretter.
Selv tenker jeg at både Gud og leger er bra. Den ene trenger ikke å utelukke den andre. Lukas var lege og skrev likevel to av bøkene i Det nye testamentet. (Luk 1:1-3, Apg 1:1) Timoteus fikk beskjed av Paulus om å bruke den tidens legemidler fordi han var syk. (1Tim 5:23) Jesus laget salve for å smøre på øynene til en blind mann. (Joh 9:6-7) Det ligger noen hint til oss her. De bør vi ta med på veien videre.
MIN FORTELLING er om en dødelig sykdom med to dødsdommer fra sykehuset. Den handler om forbønn fra mange kristne og noen pastorer som salvet meg, slik Jakob, broren til Jesus, foreskriver. (Jak 5:14-15) Så handler den om et uforklarlig mirakel. De dødelige kreftsvulstene ble borte mellom 4. juli og 31. august 2016. Siden har det ikke vært noe spor etter dem. Det var på den tida jeg var i Israel og ba ved tempelmuren, slik Salomo utfordret oss til. (1Kong 8:41-43) Jeg har gjort akkurat det før også. Etter det ble min datter født. Les historien om hennes mirakuløse fødsel her.
Min fortelling er antagelig ikke spektakulær nok. Selv i min egen menighet er jeg ikke interessant nok for presten når hun en sjelden gang inviterer til temakveld om tro og håp. Hun inviterer heller de som dessverre har mistet sine kjære, men som fremdeles håper. De som opplevde et sant mirakel må menigheten få høre om på utsiden av våpenhuset.
MIN ERFARING er at Gud ikke først og fremst jobber gjennom store og TV-vennlige kampanjer, men på de små flatene, slik media selv kaller dem. Gud jobber i bønnerommet. Gud jobber med forbønnen. Gud jobber under et sykebesøk. I den personlige samtalen.
Judaistene – jeg bruker gjerne dette ordet, for Bibelselskapet oversetter feil når de bruker begrepet jødene om prestene og fariseerne som var skeptiske til Jesus (Matt 16:1-4) – judaistene skulle ikke få noe tegn. Jesus sa rett ut at skeptikerne kun skulle få ett tegn: Jona-tegnet. Jona var tre netter i magen på en hval. (Jona 2:1) I overført betydning siktet Jesus til de mange gangene det var profetert om Hans egen død og oppstandelse. Judaistene skulle altså ikke få noe annet tegn enn at Jesus døde og stod opp igjen på tredje dag.
MEDIA JAKTER PÅ MIRAKLER. I det siste har vi sett særlig NRK og VG prøve å diskreditere miraklene. De jakter på «pengepredikanten» Jan Hanvold. Ingen kristne må være som ham. De jakter på «mirakelpredikanten» Svein Magne Pedersen. Han bare svindler. Pastorer og predikanter dukker og bøyer unna. Ingen tør ta opp kampen mot de store mediene.
Jeg kjenner verken Hanvold eller Pedersen. Derfor har jeg heller ingen mening om dem. Jeg håper likevel at media ikke ender opp med å gjøre med disse to som mediene gjorde med Ap-politikeren Tore Tønne for en del år siden. Han tok sitt eget liv.
For også mediene har sin misjon. Sin egen misjonsbefaling. Du skal finne flere feil, du skal jakte i flokk, og du skal tolke alt i verste mening. Og fremfor alt, tilgi aldri. Ikke noen. Selv ikke når de legger seg helt flate. I medieflokkens jakt på babyen tapper de gjerne ut badevannet. Eller, de knuser med glede noen egg i sin revolusjon, for å bruke ordene mediene kjenner enda bedre.
I min kirke, Den norske kirke, har man for lengst sluttet å snakke om mirakler. Helbredelser. Undere. Det snakkes lite om Jesus. Kirken min tilpasser seg fort kravene som stilles. Den lytter villigere til ateisten Levi Fragell og hans disipler enn til ti pinsepastorer.
Hvor skal folk gå hvis det ikke finnes håp å finne i kirken?
Jesus hadde noen profetiske ord også til denne situasjonen: «Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres.» (Joh 15:20)
Hold fast!
Jeg holder fast på hva Jesus har gjort for meg. Jeg fikk helsa tilbake. Jeg overlevde. Jeg ble helbredet. Men først og fremst: Jeg er frelst. Selv om jeg tilhører en kirke som ikke lenger bryr seg stort om akkurat dét.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2018 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.