KAMPEN MOT KREFTEN Jeg trener som best jeg kan for å bli frisk etter kreften. Samtidig går tankene mine til virkelig syke mennesker som kanskje ikke klarer og orker å trene.
>> FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK
Helsehysteriet nådde altså fastlegen min. Nå er hun medeier i et helsestudio og verver kunder blant pasientene.
Hun representerer et symptom i samfunnet. Ja, det er sunt å holde seg i form. Men, nei, støttemedlemskap på dyre helsestudioer er kanskje ikke løsningen for alle.
Siste uke har jeg altså vært sentrum for en del oppmerksomhet i Sandefjord. Jeg tok et oppgjør med mitt legesenters skarpe press mot pasienter i Sandefjords Blad forrige fredag. Avisa fulgte opp med et oppslag lørdag. Legesenteret skrev leserinnlegg tirsdag, og jeg repliserte onsdag.
LES MITT FØRSTE LESERBREV HER >>
Når fastlegen driver mersalg (lenke min blogg | lenke SB | PDF)
I går var jeg en tur på Sandefjord Helsepark med min datter. Hun fikk årets vaksine. Siden jeg er i høyrisikogruppen for influensa som nylig kreftpasient, bestemte kone og datter seg for at de skulle ta vaksinen også. Jeg fikk min for en måned siden.
På legekontoret møtte jeg blikket til fastlegen to ganger da hun kalte inn andre pasienter i køen foran oss. Stivt, ingen smil og nikk, slik hun alltid gjør. Snart fikk min datter vaksine. Hyggelig behandling fra pleier, heldigvis. Ingen problemer.
Jeg hadde vært bekymret. Det var det en grunn til. I forgårs skrev jeg nemlig dette:
«Jeg har altså fått telefoner fra flere pasienter på Sandefjord Helsepark den siste uken. Ingen av dem tør å klage. De er redde for å miste fastlegen sin. Jeg håper de tar feil og at jeg ikke trenger å være redd for det samme.»
De var redde…
Nå presset tanken på. Så husket jeg et kjent sitat. Da den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt tiltrådte under den store depresjonen, sa han dette:
«Det eneste vi behøver å frykte, er frykten selv.»
Jeg tenker nok jeg får beholde fastlegen, selv om jeg ikke blir med på helsestudioet hennes. Selv om hun var litt stiv i maska i dag. Også hun er bare et menneske. Ikke alle synes det er moro å bli omtalt i avisa, selv om de er anonymisert.
Nå trener jeg og er slankere enn på mange år. Jeg er kreftfri. Røyker ikke. Drikker ikke.
Men ikke alle orker å prestere hver dag. Syke mennesker gir av og til opp. Jeg har møtt flere av dem de siste årene. En av mine gamle venner fra mange år i kirken satt hos legen, syk og sliten. Han er over åtti nå, står på det han klarer, men han er sliten. Hjertet vil ikke mer.
For noen dager snakket jeg med en kreftsyk småbarnsmor. Hun hadde fått beskjed om å begynne å trene, men hun orket ikke. Hun var ikke frisk. Tiden ville hun bruke med barna sine.
Dette er en side vi lett glemmer når samfunnet til stadighet minner oss om de olympiske idealene:
— Citius! Altius! Fortius! Raskere, høyere, sterkere!
Og slankere!
Body shaming skal ikke ha noen framtid. Noen av oss blir «mette av dage», som det het på gammelt. Det er greit. Vår tid kommer. Noen skal slippe å bli presset når de ikke orker mer.
Jeg angrer ikke på at jeg sa fra.
>> FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK
>> KLIKK HER for å KOMMENTERE, LIKE og DELE denne saken fra min private Facebook-profil
Copyright © 2018 Victor Skimmeland er preacher.no.