Sylvi Listhaug langer ut mot KrF-ledelsen i ny bok

BOK Kan Sylvi Listhaug bli den som klarer å samle Kristelig Folkeparti til støtte for Knut Arild Hareides prosjekt? Hennes angrep på partiet og nokså fraværende anger for egne feiltrinn kan få nettopp dette resultatet.

Sylvi Listhaug definerer seg alltid i forhold andre. Sylvi Listhaug uten en motstander ville vært Sylvi Listhaug uten et prosjekt. Det bærer også boka hennes preg av.

NB: MEST FOR KRISTNE!

 
BIOGRAFIEN SOM SYLVI LISTHAUG fikk hjelp til å skrive av Minerva-journalisten Lars Akerhaug kom i går. I motsetning til presse og politikere fikk ikke jeg tilgang til forhåndseksemplar slik at jeg kunne omtale boka samtidig med utgivelsen. Dermed har det blitt en rask lesning for i hvert fall å rekke en omtale til dagen etter.

Boka var hovedoppslag i alle store medier gjennom gårsdagen og helt fram til arrestasjonen av den antatte drapsmannen på Majorstua ble presentert på politiets pressekonferanse kl. 19:30. Av de mange anmeldelser jeg har lest, er det én jeg la spesielt merke til. Politisk kommentator i NRK Magnus Takvam omtalte boka slik:

— Dersom Listhaug bekrefter bildet KrF har av FrP, kan det være et avgjørende argument for å skifte side.

I boka kommer det fram at Listhaug slett ikke står for noen «uforbeholden» unnskyldning slik hun framførte den i Stortinget da hun måtte trekke seg som justisminister.

Selv om Listhaug i boka innrømmer at formuleringen «imamsleiker» var uheldig og Knut Arild Hareide derfor tilgir henne på Dagsrevyen i går kveld, tviler jeg på at Listhaug har vunnet mange nye venner i KrF med denne boka. Kan boka i stedet bli tungen på vektskåla som tipper flertallet i KrF bort fra samarbeidet med dagens regjering? I så fall er det nok kalkulert. Sylvi bryr seg neppe så mye om hva som skjer fra dag til dag i politikken, men ser heller de lange linjene. Skulle hun bli den ubestridte leder for et høyreradikalt opposisjonsparti som igjen lukter på 30-tallet, slik partiet gjorde i Carl I. Hagens beste dager, er en framtidig regjering ikke det viktigste. Det viktigste er å sette agenda i norsk politisk debatt.

LES OGSÅ >> Det som betyr noe for Knut Arild Hareide (bokanmeldelse)

— MEN I MITT LIV føler jeg at det som har skjedd og de valgene jeg har tatt, har skjedd av en grunn, skriver Sylvi Listhaug.

Utsagnet kommer i åpningskapittelet «Alt skjer av en grunn» og er nok det nærmeste hun kommer en forestilling av at Gud kan ha en plan med menneskers liv.

Hun ble innvandrings- og integreringsminister fordi hun mistet barnet hun bar på. Var dét Guds vilje? Det er en teologi som er vanskelig å forstå. Selv mistet min kone og jeg to barn men beholdt ett. Vi finner ingen forklaring som gjør tapet av barn til Guds vilje. Hva man derimot gjør i omstendighetene, kan likevel gi mening til det triste.

— Hva livet har i vente for meg, vet jeg ikke, men det blir som det skal, avslutter Listhaug første kapittel. Slik setter hun tonen med en overordnet forståelse av Gud som en sann troende ikke vil kjenne seg igjen i. En sann troende har daglig kontakt med Gud gjennom bønnen og kjenner hans vilje gjennom Ordet og ved hjelp av Ånden.

Dét uttrykker Jesus når han taler til disiplene:

«Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» ^{(Joh 14:26)}

LISTHAUG OG TO AV BARNA er døpt i Ørskog kirke. Her ligger røttene, for her har det ligget kirker helt tilbake til 1300-tallet, altså fra tida rundt Svartedauen, uten at vi skal vektlegge symbolikken noe mer. Listhaug har også farmors kors som hun av og til bærer. Selvfølgelig er hun da en kristen. Bokomslaget forteller oss dét.

Røttene gjorde at Listhaug valgte å bli i hjembygda som ung for å stelle for farmoren. Det står i kontrast til jevnaldrende som reiste bort og ble studenter med hybel i Oslo, Bergen eller Trondheim, til tross for at hun selv «likte å være ute i den store verden» allerede da hun var liten.

Så kommer det: Også Listhaug ble student på egen hybel. Hun flyttet likevel ikke lenger enn til Volda, der mamma og pappa betalte for jenta som var så opptatt av å klare seg selv uten å ligge noen til byrde.

At Listhaug i dag er maktkvinnen som bor nettopp i Oslo og har en fortid som byråd i Oslo, kommunikasjonsrådgiver i First House og statsråd med flere porteføljer, problematiseres ikke. Listhaug er først og fremst den barnekjære bondejenta fra enkle kår. Slik kjenner FrP-velgeren seg igjen i den godt regisserte fortellingen om Listhaug.

I KRF FINNER INGEN NÅDE for Listhaugs krasse karakteristikker. Riktignok tar Listhaug selvkritikk for måten hun omtalte Knut Arild Hareide på med det beryktede imamsleiker-utsagnet, men hun står fast på at Hareide fikk som fortjent. Listhaug lot seg rettmessig provosere av KrF-lederen etter en diskusjon om bruken av bistandspenger.

(Listhaug skriver at hun anklaget Hareide «for å sleike imamer oppetter ryggen.» Imamsleiker er medias forenkling av Listhaug.)

– Jeg snakker ofte med KrF-velgere som synes utviklingen i partiet deres er trist. Jeg registrerer også at mange som lenge har støttet partiet, nå tror de risikerer å havne under sperregrensen, skriver Listhaug i boka.

LES OGSÅ >> Parti og menighet: Liv og lære

DE TO NESTLEDERNE i KrF får også gjennomgå. Her spares ingen, selv om det måtte koste FrP regjeringsmakta.

– Det verste av alt var da KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad gikk ut i valgkampen i 2017 og sa at 10-15.000 nye muslimer inn i landet var helt uproblematisk, siden det er sekulære nordmenn som truer de kristne verdiene. Det er en absurd logikk, skriver Listhaug.

Her anklager hun KrF for å svikte den kristne kulturarven.

Også Bollestad får gjennomgå for unnfallenhet. Bollestad påpekte at muslimske bønnerop ikke er noe samfunnsproblem fordi ingen norske moskeer praktiserer det. Hva skulle man da forby?

Listhaug er uenig i at hun driver symbolpolitikk og hevder i stedet at KrF er på etterskudd når partiet ikke støtter et forbud mot bønnerop allerede nå. Listhaug trekker imidlertid aldri linjene så langt at hun ser at forbudet mot bønnerop også kan føre til at kirkeklokkene stilner. Dermed blir det tyst også i hjembygda Ørskog.

– Jeg tror mange reagerer på dette, skriver den tidligere landbruks, justis- og integreringsministeren.

– Folk spør seg om hvorfor vi skal utslette vår egen kulturarv og samtidig hele tiden godta alt fra alle andre.

LES OGSÅ >> Går KrF til venstre?

JEG MÅ OGSÅ NEVNE VENSTRE slik Listhaug omtaler partiet. Heller ikke her bygger Listhaug allianser, til tross for at partiet sitter i regjering med FrP. Venstre prioriterer nemlig flyktninger fremfor syke og pleietrengende.

— Noen politikere vil ha det til at eldreomsorgen i dag er mer enn bra nok og vil heller bruke pengene på andre ting. For eksempel ville Trine Skei Grande og Venstre i 2015 stanse forsøk med statlig eldreomsorg. Derimot ville de gjerne ta imot flere flyktninger, skriver Listhaug.

— Statlig eldreomsorg har vist seg å være en kjempesuksess, men eldreomsorgen er fortsatt ikke bra nok. Folk får ikke plass, og mange steder må eldre fortsatt bo på dobbeltrom på sykehjemmene. At enkelte partier mener det er viktigere å prioritere flere flyktninger til Norge enn å ta vare på våre egne, syke og pleietrengende, forstår jeg ikke.

Venstre har investert tungt i regjeringen, så de vil nok tilgi Listhaug lettere enn KrF.

Partiene på venstresida? Det er mye å nevne, men du går ikke glipp av noe. Jeg konsentrerer meg derfor om det som kan velte dagens regjering, som Listhaug har vært en del av.

LISTHAUG MER ENN ANTYDER at det også vil være en Guds vilje bak det om regjeringen faller. I så fall blir Jonas Gahr Støre statsminister, og hvem vet? Kanskje går til og med Siv Jensen av som partileder etter fem år som Norges Onkel Skrue? Da står veien åpen for Sylvi Listhaug. Med Guds vilje blir hun partileder.

Listhaug tar et kraftig oppgjør både med Den norske kirke og den karismatiske frikirkeligheten. Likevel er hun selv den sanne representant for de virkelige kristne verdier, uten å ha helt klart for seg hva disse er.

Hun tar samtidig tydelig avstand fra Den norske kirke. Ledende prester og biskoper lar «kirken vår råtne på rot ved å gjøre den til en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro.» Særlig preses Helga Haugland Byfuglien og Borg biskop Atle Sommerfeldt får gjennomgå.

Forholdet sitt til medlemskapet i kirken er preget av konflikt. Listhaug opplyser at hun og mannen flere ganger har diskutert om de skal melde seg ut av kirken, men har bestemt seg for at «de ikke skal få bli kvitt meg.» Her overfører hun nok eksklusjonsreglene som praktiseres i eget parti til kirken, selv om kirken aldri ekskluderer noen. Her har vi nok et eksempel på den klassiske tristessen om at «på seg selv kjenner man ingen.» Er dette typisk også for andre vurderinger Listhaug gjør?

NÅR HUN ANGRIPER FRIKIRKELIGHETEN, her representert ved den ikke så veldig representative Jan Hanvold, glemmer hun at Hanvold tross alt er en eksponent for den karismatiske delen av frikirkeligheten som i sin tid elsket Carl I. Hagen og gjerne ønsket ham velkommen til sine stevner.

Det er kanskje ikke så rart. Listhaug tar nemlig ikke troen på alvor, hun bruker den som rekvisitt. Korset beholder hun på, men bare av og til. Til fotograferingen før bokutgivelsen fungerte det fint.

I praksis definerer Listhaug seg som en skeptiker, ikke en troende. Sånn sett er hun likevel som flertallet av medlemmene i Den norske kirke.

Listhaug er skeptisk til helbredelse ved håndspåleggelse. Hun sier at troen kan være med å styrke henne i hverdagen, men ser på seg selv som en vanlig skeptiker.

— Jeg tror det ikke før jeg får se det.

LES >> Flere saker om KrF på preacher.no

«ULTRAKONSERVATIV MØRKEKVINNE» er hun så absolutt ikke. Beviset på det er at hun tar avstand fra sin egen uttalelse i 2009 der hun angrep ekteskapsloven. Nå skriver hun:

– Kirkene må selvsagt bestemme selv hvem de vil vie, og staten skal ikke legge seg bort i hvilket kjønn de som gifter seg har.

Dette er ord som egne velgere og politisk interesserte langt ut på venstresida vil nikke anerkjennende til. Samtidig er det et signal til de mest troende blant oss om at hun ikke er deres kvinne. Heller ikke abortkampen finner noen støtte hos Listhaug.

For den frikirkelige karismatiker vil derfor Listhaug raskt framstå mer som en humanetiker med kristelig ferniss. Hun overbeviser kanskje folk flest, men ikke de indrekirkelige troppene. Slik hun heller ikke klarte å overbevise Sarons Dal i 2017 om at hun var minst like kristen som Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre. Disse to besøkte stevnet før valget i 2015.

---

Sylvi Listhaug (med Lars Akerhaug): Der andre tier
Kagge Forlag
Utgitt 23. oktober 2018
Veil. pris: 262,-
ISBN 978-82-489-2291-9 (e-bok)
Nettbutikk

---

>> DU KAN GJERNE KOMMENTERE, LIKE OG DELE DENNE SAKEN FRA VÅR FACEBOOK-SIDE (KLIKK HER)

Copyright © 2018 Victor Skimmeland er preacher.no