KAMPEN MOT KREFTEN Etterdønningene av kreften må jeg leve med resten av livet. Nå drømmer jeg til og med om smerter og tabletter.
| Gå ikke glipp av viktige nyheter. FØLG og LIK oss på Facebook. DEL med dine venner. Og meld deg på vårt gratis, reklamefrie NYHETSBREV. |
Jeg våknet klokka tre i natt. Etter at kirurgene skar bort den siste svulsten fra venstre frontallapp i 2015, har jeg slitt med å få sove. I tillegg har jeg fått epilepsi. Joda, jeg er veldig glad for å leve, men livet er litt mer krevende enn det var.
Jeg våknet altså klokka tre i natt. Hodepinen sprengte på. Jeg har nå både kroniske smerter og på toppen såkalte gjennombruddssmerter. På smerteskalaen fra 1 til 10 ligger disse ofte på 11. Omtrent som volumkontrollen i Teslaen.
Jeg visste med en gang at jeg måtte ta smertestillende. Jeg ventet ikke til seks når jeg vanligvis våkner og tar dagens første haug med medisiner. Smertestillende, anti-epileptika, anti-histaminer, fordøyelsesregulerende og noen til. Alle de medisinene som kompenserer for de delene av det autonome nervesystemet i lillehjernen som kreften har spist opp.
Jeg krysset av og noterte klokkeslett på mobilen. Så la jeg meg.
Jeg kastet meg rundt, svettet, sovnet nok ganske lett igjen, men klokka fem var jeg lys våken. Hodepinen dundret. Ennå.
Jeg satt meg opp i senga og startet morgenrutinen med lesing. (Du kan jo lure på hva jeg leser på morra’n.)
Snart stod jeg opp, gikk i dusjen og vekket både kona og bikkja med all romsteringen. Ferdig med morgenstellet åpnet jeg en boks med kaffeerstatning. Også kalt Pepsi Max. Jeg leste litt mer mens jeg satt i godstolen i stua før jeg innså at dette kom til å bli en sånn dag. Det innebygde pain-o-meteret krabbet langsomt oppover igjen. Jeg skjønte at jeg måtte kapitulere snart.
LES >> Kampen mot kreften (2015-2018)
Etter flere dager uten ekstra innblåsing av sterke smertestillende, gikk jeg ned på soverommet mitt for å hente en tablett.
Der lå dosetten. Den ropte til meg!
Morgendosen med medisiner var urørt. Joda, jeg hadde tatt medisiner klokka tre, men bare i drømme.
Jeg sjekket mobilen. Der stod det at jeg hadde tatt tablettene. Alle seks. Klokka tre.
Jeg hadde drømt det hele, men likevel plukket fram mobilen og logget inntaket. Før jeg sovnet igjen. Sært.
Jeg tok medisinene nå. Så gikk jeg opp i stua. Fem på sju kjente jeg at medisinene begynte å virke på tom mage minus kaffeerstatningen. Etter en time var smertene nede på 2 eller 3. Det er det nivået jeg lever med til daglig. Da er jeg skarp nok i hodet, og jeg husker godt nok uten å være for sur på omgivelsene mine. Dessuten blir jeg ikke hekta av medisinene. Det er en risiko for kreftpasienter som ikke trapper ned i takt med at de blir friskere og får mindre smerter.
Full smertelindring gjør meg sløv, og jeg vil også ha behov for å øke dosene jevnt og trutt. Så det valgte jeg bort. I stedet har jeg gradvis trappet ned. Siden toppen for to og et halvt år siden har jeg kuttet 2/3 av medisineringen. Håpet er en dag å kunne slutte helt, men jeg må ta det sakte.
Følg oss på Facebook? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på sida du får opp!
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2018 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.