Åffer måtte Gud lage TI bud, da, farfar?

LIVSMESTRING –Åffer måtte Gud lage TI bud, da, bestefar, spurte barnebarnet Anders like etter at han hadde satt seg til bords med farfar. Ingar Clausen var nok ikke helt forberedt på dét spørsmålet, men som så ofte ellers, kom svarene i løpet av samtalen.

Ingar Clausen er gjesteblogger på preacher.no og har selv startet nettstedet Spør bestefar, som han tidligere ledet og nå driver sammen med en rekke besteforeldre.

 
– Åffer måtte Gud lage TI bud, da, farfar?

– Mener du at han skulle laget flere? Farfar var nok litt uforberedt på at Anders kom med et slikt spørsmål rett etter de hadde satt seg til bords.

– Nei, jeg mente det ikke sånn, men heller at Gud måtte lage noen beskjeder om hva folka ikke kunne få lov til å gjøre.

– Anders, du husker kanskje fra bibelhistorien at Israels folk hadde vært i Egypt, og at de hadde fått beskjed av Moses at de skulle følge han tilbake til det landet de var kommet fra, ikke sant?

– Joda, og at de hadde stukket av fra farao som hadde brukt mange av dem som slaver i forbindelse med sine byggeprosjekter, eller noe sånt. Og så hadde Moses krangla med farao om å slippe folket fri. Men han ville ikke gjøre det selv om Gud sendte plager som til slutt tok livet av mange mennesker.

– Du verden, det der var ikke verst! Men, jo, alt du sa var riktig, pluss alt det andre som skjedde som du ikke fikk fortalt meg. Israel hadde gått noen dager i ørkenen, de hadde vært sultne og fått mat, og de hadde vært tørste og fått drikke. Faktisk hadde Gud latt folket se og oppleve noen spesielle ting som de færreste har sett maken til. Men ettersom dagene gikk og de spiste av det som lå på bakken hver morgen, så gikk det med dem som med mange andre. De var ikke fornøyd. De blei matlei.

– Var det manna-maten som gjorde det? Eller?

– Ja, du husker at de fikk det som Gud kalte manna. Som lå på bakken som et lag med dugg hver morgen.

Men, du skjønner at vi mennesker er ikke nødvendigvis så fornøyd om vi får det Gud vet at vi trenger for å leve. Vi vil ha noe mer eller noe annet. Noe som smaker annerledes.

Kontrakten med Gud

– Sånn var Israelsfolket også. De klaget over maten og sa at de lengtet tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Enda det var der de hadde vært slaver! Ikke noe rart om Gud også blei litt sur på dem. Han hadde lovet Moses at Han skulle lede dem hjem til deres eget land. Men de fortsatte å knurre mot Gud. Likevel holdt Han det Han hadde lovet og sa til Moses at Han ville gi dem en pakt som var Hans garanti for at de skulle komme vel hjem. Denne pakten, eller kontrakten, om du vil, var en avtale som Han tilbød dem og som de ikke hadde hatt vett nok til å be om selv.

– Men en ordentlig avtale er jo vanligvis skrevet på et papir og gjelder mellom to eller flere, sa Anders.

– Det har jeg hørt er vanlig når folk skal kjøpe bil eller hus eller noe sånt. Var det sånn Gud foreslo for Moses?

– Anders, det var ganske mye større! Altså, Gud aleine skulle stå for avtalen. Men de måtte forstå at de kunne ikke finne seg andre guder som de ville tilbe, ikke leve som ville, og ikke være gærne uten noen form for regler. Du kan jo heller ikke det. Verken hjemme eller på skolen, ikke sant?

– Neida, farfar, jeg har regler som mamma og pappa har gitt meg, og etter fem år på skolen så har vi lært mange nye regler hvert eneste år.

– Riktig, gutten min. Klarer du å forklare meg åffer det er viktig med regler, da?

– Ja, jeg tror det. For eksempel at alle biler skal kjøre på høyre side av veien. Det er for at ingen egentlig skal kollidere, bli skadd eller dø i trafikken. Hvis alle gjør som reglene sier, så går alt bra.

– Flott. Ja, da vet du litt om vitsen med kjøreregler. Livet trenger mange kjøreregler. Eller, rettere sagt vi, alle mennesker trenger livets kjøreregler. Så alt skal gå bra. Men gjør vi det alltid det?

– Nei, ikke alltid.

Slangen i Eden

– Gud visste nok litt om åssen menneskene tenkte, for det hadde Han sett for lenge siden, da Adam og Eva gikk på den første, store smellen. De gjorde stikk i strid med det Gud hadde sagt til dem, det de ikke skulle gjøre. Hans første forsøk på å gi menneskene kjøreregler krasjet da de fikk spørsmålet fra slangen: «Har Gud virkelig sagt det?» En enkel regel var en for mye. En for mye for de som fikk den først.

Eva husket godt hva Han hadde sagt. Hun syntes at frukten så fristende ut, og så hadde fristeren sagt at det skulle ikke gå sånn som Gud hadde sagt. Så hun smakte og det var deilig og så ga hun til Adam som ikke var mann nok, men lot seg friste. Det er klart at denne synden husket Gud godt.

– Trengte Gud å bli sur på Adam og Eva, da?

– Han ville ikke vite av at menneskene skulle leve på tvers av Hans vilje. Det ville ikke gå bra. Derfor måtte han ta en ekstra prat med Moses i forbindelse den videre marsjen hjem mot det landet Han ville at de skulle ha. Men det var ikke en hvilken som helst prat. Gud ropte til Han fra fjellet og ga beskjed om hva Moses skulle si til Israel. Gud sa at dersom de virkelig ville høre det Han sa og holde den pakten Han ville ha med dem, da skulle de være Hans eiendom framfor alle folk. Og de skulle være et hellig folk.

Dette fortalte Moses til alle lederne i Israel, og hele folket samlet seg og sa at alt det Gud hadde sagt, det ville de gjøre.

Vaske bort synd

– Da måtte vel Moses gi beskjed om det tilbake til Gud, da, spurte Anders.

– For han var jo ikke nede i ørkenen hos Israel?

– Stemmer. Moses fortalte de samme ordene tilbake til Gud. Så fikk de beskjed om å vaske og stelle seg til å ta imot Gud som ville komme ned på Sinaifjellet sånn at alle kunne se.

Der skjedde det som er en av de største lovgivningene i historien. Muligens den største, eller viktigste. Lovgivning er at noen ga en lov, skjønner du?

– Ja, jeg hører hva du sier. Men nå kommer du vel til forklaringen snart, farfar?

– Er du trøtt nå?

– Neida, men jeg vil gjerne vite åffer de måtte ha så mange lover.

– Det er da ikke mange lover, Anders? Har du sett boka som heter Norges Lover?

– Ja, på bilde. Den er rød og veldig tjukk. Så hvis det står en lov eller regel på hver side, så må det være minst tusen lover.

– Jeg tror du har et poeng. Den er full av lover. Men tilbake til start. Om åffer Gud måtte lage ti bud. Jeg tror selv at Gud ville være så tydelig som mulig. Og så ville Han gjøre det så enkelt at alle som hørte hva som blei sagt, skulle huske det. Vi vet ikke sikkert om israelittene hadde utviklet noe ordentlig skriftspråk enda. Du vet hva det er?

– Ja, at man kan skrive ned det vi sier.

– Akkurat. Det var ganske sikkert riktig av Gud å gjøre det enkelt for dem. Og ti bud er jo ikke så veldig mange.

Det var jo en for hver finger. Da Israel hadde veldig stor sans for å ta vare på muntlig historie og huske det som var sagt, regnet vel Gud med at det ikke var noen big deal å huske hva Han hadde sagt. Men for å være på den sikre siden endte Han opp med å skrive de viktigste lovbudene på steintavler. Ti lover på to tavler.

Men allerede mens Han fortalte Moses om de ti levereglene og ordningene som Han ville at Israel skulle følge, holdt folket på med å bryte det første budet om at de skulle ikke ha andre guder utenom Gud den Allmektige. For Gud hadde jo valgt å gi lover og bud som var viktige for at Han skulle holde sin del av avtalen, eller pakten.

Nå hadde de startet med å bryte avtalen med en gang. De hadde laga seg en figur av gull som så ut som en kalv. Så hoppa og dansa de rundt kalven og ba til den. Det var jo stikk motsatt av Gud. De hadde fått et bud om at de skulle ikke lage bilder av noe de ville tilbe og at de skulle ha Gud den Allmektige som sin eneste GUD. Det var ikke noen bra start, synes du vel?

– Nei, det der var jo noe av det dummeste de kunne gjøre!

Steintavlene

– Det syntes Moses også. Da han kom ned fra sitt møte med Gud på fjellet og så hva som skjedde, blei han fortvilet og rasende og knuste de steintavlene som Gud hadde skrevet på. Da var det tydelig for alle at den pakten de hadde med Gud, var gått i stykker. Den gjaldt ikke lenger.

Men de angret seg etter at Moses hadde knust gullkalven og straffet mange.

Gud godtok enda en gang at Moses bønnfalt Ham om å være god mot folket og fortsatt holde sin del av pakten om å føre folket til det landet han hadde lovt dem. I alt måtte Moses ha fire samtaler med Gud om det som skulle skje, og Gud ba om å få to nye steintavler som Han kunne skrive på.

Han ville at Israelfolket skulle vise Han den respekt at de holdt seg til det de hadde lovt.

Og Han fortalte at de som syndet mot disse budene ville bli straffet og at Han ville også la det gå utover barna til dem som hatet han. Men, han sa også svært tydelig i samme setning at han ville vise miskunn i tusen slektledd mot dem som elsket Han og holdt Hans bud. Miskunn kan du oversette med godhet.

– Ja, men da hadde de jo ikke noe særlig valg, da, farfar. De blei jo lova straff om de ikke fulgte lovene. Men på den andre sida var det jo bare godhet som venta de som holdt budene og var glad i Gud?

– Yes, Anders, så enkelt gjorde Han det. Og så dreide de enkelte bud seg om svært tydelige, eller det vi kaller konkrete, forhold mellom Gud og mennesker og mennesker seg imellom.

Budene

De skulle ikke ha andre guder enn Gud den Allmektige, himmelens og jordens skaper.

De skulle ikke lage seg noe bilde av noe de ville tilbe, det har vi jo allerede snakket om.

Og så skulle de ikke misbruke Guds navn. Ganske logisk ikke sant? Når folk roper Herregud eller Fader uten at de ønsker å be til Han, så er det ikke noe rart i at Han ville bli ganske lei. Bare tenk deg at noen ropte på Anders hundrevis av ganger hver dag. Ville du likt det?

Hviledagen skulle de holde hellig, noe som betydde at de ikke skulle arbeide eller gjøre noe unyttig. Men de fikk da muligheten til å være i bønn og virkelig hvile. Dette bestemte Gud til det beste for menneskene.

– Kunne de ikke arbeide med noe på hviledagen da? Tenk om noe hadde et uhell?

– Helt riktig, Anders. Jesus sa klart i fra en gang som det blei en diskusjon om hva som var tillatt på sabbaten, som var hviledagen: »Dersom noen hadde et esel eller en okse som falt i en brønn, ville dere ikke da straks gjøre alt dere kan og dra den opp igjen?»

På den måten viste han til at de måtte ikke være så trangsynt at de ikke fant en løsning.

Og Gud var svært tydelig på at barn og unge skulle hedre sine foreldre.

– Hva betyr å hedre, farfar? Er det å lage fest for noen?

– Vel, ikke akkurat det, men å snakke godt om, ta hensyn til, respektere og så videre. Og husk at her ga Gud et spesielt løfte om at de som gjør det, skal få leve lenge i landet.

Det neste budet er jo lett å huske: Du skal ikke slå i hjel. Det er klinkende klart at de som bryter dette budet risikerer den aller strengeste straffen. Den gangen mistet de livet dersom de blei tatt.

Og budet deretter om at du ikke skal drive hor er jo til for å beskytte et samlivsforhold og de barna som et sånt forhold vanligvis resulterer i. Du vet vel at sex er noe som bare skal foregå i et parforhold? Dersom det foregår i flere nye forhold, er det hor. Altså i strid med Guds bud, og ikke tjenlig for samfunnet.

Flere bud

– Og så skal du ikke stjele!

– Nei, det vet jeg. Men er det å stjele dersom jeg får tilbake for mye penger i forhold til noe jeg har kjøpt og betalt for? Når jeg ikke har oppdaget det med en gang, mener jeg?

– Jeg skjønner hva du mener. Dersom det var du som sto bak disken, Anders, ville du ikke blitt glad om kunden kom tilbake og ordnet opp? Nei, det er ikke å stjele. Men hvis du synes selv at du skulle ordnet opp i det, så gjør det! Det er best.

– OK, men det er flere bud igjen?

– Ja, du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. Altså, ikke lyve om andre eller gi andre skylda hvis det er du som har gjort noe galt. Du skjønner sikkert at det er best i alle sammenhenger å snakke sant, uansett hva det snakkes om. Dersom jeg skulle fortelle deg usannheter, hvordan skulle du da kunne stole på meg? Og dersom det mor eller far sier til deg ikke stemmer, vil du ikke da bli forferdelig skuffet?

Et samfunn, eller en familie eller et land kan ikke klare seg i lengden med usannheter, hor, mord og tyveri. Da vil hele landet lide. Dette visste Gud. Derfor måtte han hjelpe Israel i gang slik at de kunne ha lover og regler å leve etter. De skulle jo bli til et land.

– Det begynner å bli forståelig. Men var det alle budene? Jeg mener at det siste hadde noe med å begjære?

– Riktig. Å begjære betyr egentlig å ønske seg noe så inderlig at en nesten ikke har kontroll på tankene sine. Som regel henger det sammen med misunnelse. Altså: Jeg vil ha det som du har!

Det er jo overhodet ikke noe positivt i det, absolutt å ville ha naboens hus, eller kona hans eller tjenestepiken, eller hesten eller noe annet som tilhører naboen. Det er en type grådighet som ender med at du gjør en eller annen forferdelig dum handling. For alt det du tenker på er jo det som er grunnlaget for hva dine hender vil gjøre, ikke sant?

– Altså skal budene være det du kalte kjøreregler, eller retningslinjer både for Israel og for oss som lever i dag?

– Ja, det stemmer. Du har forstått hva du ville med budene. Det var en del av oppdragelsen. Du vet jo at mor og far har gitt deg regler om hva du får lov til og hva du ikke kan gjøre?

Hvor mange bud har farfar brutt?

– Mm. Du, farfar, har du aldri brutt ett av de ti budene?

– Det spørsmålet ventet jeg på, Anders. Når du ser på meg, hva ser du da?

– Jeg ser en litt gammel mann som jeg er glad i. Og en som er litt gammel har jo levd lenge.

– Ja, men en som har levd lenge må jo nødvendigvis ha opplevd mye i livet, tror du ikke?

– Jo, men hva er det du prøver å si til meg, nå da?

– Jeg prøver bare å få deg til å se at selv om du er litt glad i meg, så er jeg ikke feilfri. Ingen kan leve et helt liv uten å tråkke feil. Ingen klarer helt å unngå synd. Synd er jo å gjøre mot Guds vilje. Jeg har brutt flere av budene. Noen flere ganger. Men det som er viktig for meg, er at jeg har fått tilgivelse for alle de gangene jeg har brutt ett av Guds bud. Han er fortsatt glad i meg.

Når jeg sier at Han er glad i meg, så betyr det virkelig at til tross for det gale jeg har gjort, så kan jeg ikke stikke av fra Guds kjærlighet.

Mamma og pappa

– Forresten, Anders, tror du pappa og mamma slutter å være glade i deg når du har gjort noe galt? Eller slutter du å være glad i mamma selv om hun har nektet deg, å gjøre noe du har veldig lyst til?

– Nei, jeg tror ikke at foreldre slutter å være glade i barna sine selv når barna har gjort noe galt.

Det vil si, jeg kjenner en gutt som blei banka av faren sin. Altså ikke en kraftig klaps på baken, men skikkelig knyttneve under øyet. Gutten kom på skolen to dager etterpå, med resten av en blåveis.

Det tok lærer’n tak i, og så blei det møte med rektor og politiet og faren. Og så vet jeg ikke helt om faren bor hos de mer, for han drakk mye, skjønner du. Andre sa at han blei voldelig i fylla. Men jeg skjønner at det var ikke sånne tilfeller du mente, farfar.

Mamma og pappa kan bli sinna eller fortvila når jeg har gjort noe galt, men jeg vet at dersom jeg innrømmer det gærne jeg har gjort og spør om de kan tilgi meg, så går det alltid bra.

– Er det sikkert, Anders? Hver gang?

– Ja, jeg kan ikke huske en eneste gang som det ikke har gått bra. Til slutt, i hvert fall.

– Der ser du, Anders. Og da stoler du fortsatt på mamma og pappa, ikke sant?

– Joda.

– Hender det at du ikke er glad i dem, da?

– Neida, men når jeg er veldig skuffa over meg sjøl, kan jeg også være lei av dem. Eller sinna på dem.

– Det er helt naturlig å reagere sånn, Anders. Men nå har vi gått igjennom mye om budene og åffer Gud måtte gjøre en avtale med Moses og israelsfolket. Så kan vi vel avslutte det hele med å si at i enhver familie må det være regler, eller bestemmelser om hva vi kan tillate oss å gjøre og ikke gjøre.

Regler og natta

– Det samme gjelder ellers i alle deler av samfunnet eller landet. Og vi trenger trafikkregler, spilleregler og bestemmelser for kjøp og salg og så videre. Tenk deg forresten en fotballkamp uten regler og uten dommer. Det blir mye krangel. Og dersom du feller en motspiller innafor 16-meteren, hva da?

– Da blir det straffespark! Og dermed en kjempemulighet til et ekstra mål.

– Akkurat, du blir straffet, og hele laget ditt blir straffet. Akkurat som Israel fikk beskjed av Gud om at de ikke måtte bryte budene, for da fikk de straff. Altså det at vi gjør noe galt ender med at vi får det vondt. Så enkelt er det.

Straff gjør vondt. Og da lærer vi raskt at sånn gjør vi bare ikke en gang til. Du vet jo sjøl at dersom du ikke bruker hjelm når du sykler, kan du falle og få store skader i og på hodet. Derfor bruker du hjelm. Den beskytter deg mot skade og smerte og det som kan skje videre. Sånn er det med de ti bud og trafikkregler, husregler, fotballregler, spilleregler, bruksanvisninger og så videre. Skjønner?

– Jepp. Men, farfar, dette blei en lang samtale, så jeg er faktisk ganske trøtt akkurat nå. Og så må jeg følge noen av husreglene våre. Du vet det om kveldsvask, tannpuss og sånt?

–Flott, da kan jeg gå med deg på soverommet etterpå?

– Ellers takk! Jeg klarer å få hodet på puta sjøl, nå. Og, forresten: Takk skal du ha for det du hadde å fortelle. Vi trenger regler og bestemmelser, og så har det jo etter hvert blitt mange tusen, og ikke bare de ti. Natta, farfar.

–Tusen takk sjøl. Det er alltid så bra å samtale med deg. Natta!

En kort biografi om INGAR CLAUSEN finner du her.

Vil du være venn med oss? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på Facebook-sida du får opp!

© 2018 preacher.no og forfatteren. Alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør oss først.