President Nasser og pan-arabismen

AKTUELT Den pan-arabiske idé har vært brokete, men drømmen om et felles kalifat forener ennå islamister innen sunni-retningen av islam.

Den pan-arabiske idé er ikke ny. Profeten Muhammed ville samle arabere, deretter alle muslimer, som ett folk under én kalif. Bare årtier etter profetens død hadde islam underlagt seg de arabiske områdene og store deler av Nord-Afrika. Selv om ‘islams hus’ (kilde) i dag er fragmentert, lever pan-arabismen ennå i beste velgående.

 
Bildetekst:
PAN-ARABIA. Under min reise til Israel og Palestina i november 2014 møtte jeg en høyst levende versjon av drømmen om et forent Stor-Arabia. Foto: Victor Skimmeland.

JEG TRODDE PAN-ARABISMEN VAR DØD og begravet i Midt-Østen. Det viste seg at jeg tok feil. Jeg møtte den moderne pan-arabismen i Øst-Jerusalem, i den arabiske bydelen Silwan, i november 2014. Mens resten av reisefølget beveget seg saktere og tok med seg markedene underveis, hadde jeg kommet fram til møtestedet der vi skulle treffe palestinerne. Jeg kom i prat med en taxisjåfør (de finnes overalt!) som hevdet å representere SFO-tiltaket vi skulle besøke. SFO var et tiltak Kirkens Nødhjelp støttet gjennom sine søsterorganisasjoner i Act Alliance i Palestina.

Det viste seg etter hvert at sjåføren ikke representerte noen andre enn seg selv, men han var kanskje gift med SFO-lederen. Vi satt og pratet en god stund. Han tok seg en røyk, så en til, og han ville mer enn gjerne prate. Jødene måtte vekk. Så måtte araberne samles. Dét var problemet—araberne ble aldri enige. Derfor kunne jødene gjøre hva de ville.

Nasser hadde hatt svaret. Gadaffi var en gal hund. Det de trengte nå, var en ny Nasser.

Sjåføren var ingen islamist. Antagelig var han ikke spesielt troende heller, men han var politisk engasjert. Som taxisjåfører i Norge hadde han klare svar på alt jeg spurte om. Derfor skal vi nok ta ‘løsningene’ med en klype salt eller fem. Men han fikk meg til å tenke. Resten av oppholdet stilte jeg spørsmål når jeg traff palestinere. Ja, pan-arabismen levde som ide. Troen på tostatsløsningen var stort sett død. Egne palestinske myndigheter var korrupte, kjøpt og betalt av jødene. Palestina trengte noe mer, noe større.

DA KALIFATET GIKK I OPPLØSNING, fortsatte ideen om én islamsk stat.

Det første muslimske kalifatet hadde hovedstad i Bagdad, men slaveopprøret på slutten av åttehundretallet lammet riket i øst. Handel og makt flyttet vestover, og Kairo ble etablert som nytt sentrum før årtusenskiftet. Egypt ble kjernen i den muslimske verden som strakte seg fra Vest-Afrika gjennom Sahara og ned gjennom Sahelbeltet over til det afrikanske horn, så bort over den arabiske halvøy og videre inn i Indo-Kina, og i nord opp mot de mongolske steppene, Kaukasus, Tyrkia og Balkan. Egypt var fram mot høymiddelalderen sentrum i et muslimsk verdensrike, slik de hadde vært det under faraoene. Ideen om et felles islamsk rike levde videre da sentrum innen islam flyttet videre opp til det ottomanske riket og Istanbul. Slik egypterne ikke var arabere, kunne tyrkerne i det ottomanske riket styre uten å være arabere. De var muslimer.

Nasser kom gravis til makten i Egypt på femtitallet. Den egyptiske kong Farouk var allment kjent som korrupt. Han hadde fått makten i Egypt i 1936 som enda en av det britiske imperiets vasaller, selv om Egypt i navnet var uavhengig fra Storbritannia. Egypt hadde til felles med araberne at de var muslimer, men den etniske tilhørigheten skapte vel så stort skille som religionen skapte samhørighet. Egypts katastrofale bidrag i krigen mot et uavhengig, jødisk Israel i 1948-49 bidro ikke til kong Faoruks popularitet i hjemlandet. Det var med nød og neppe han beholdt makten fram til 1952. Da gjorde militæret kupp, og fram mot 1954 manøvrerte oberst Gamal Abdel Nasser seg fram mot statsministerstolen i Egypt. I 1956 ble han president og i praksis eneveldig.

Egypt var ikke en del av den arabiske saken, og egypterne var heller ikke beduiner. Og de var ikke afrikanere. De var… egyptere. Men de hadde altså med seg en historie. Nasser førte en svært nasjonalistisk poltikk og var populær i Egypt. Etter nasjonaliseringen av Suez-kanalen i 1956, lanserte han i 1959 tanken om en felles, arabisk nasjon. Denne var forlengelsen av unionen mellom Egypt og Syria som ble etablert i 1958. Selv om ideen var stor, var prosjektet kortlevd. Allerede krigen i 1967 mellom Syria, Jordan og Egypt på den ene siden, og Israel på den andre, viste at arabiske stater hadde lite å stille opp med. Framfor å vente på et angrep, gjorde Israel kort prosess og erobret store landområder fra Egypt (Sinai og Gaza), Jordan (Vestbredden) og Syria (Golan).

Nasser døde uventet i 1970, og i 1971 døde også den Forente Arabiske Republikk. Det kunne vært slutten på pan-arabismen. Libyas Gadaffi tok imidlertid initiativ til å videreføre unionen, og fra 1972 til 1977 var Føderasjonen av Arabiske Republikker en realitet. I hvert fall på papiret.

 

IDEEN OM ET FELLES, ISLAMSK ‘HUS’ er imidlertid ikke død. Min ny-ervervede venn, taxisjåføren, omtalte Libyas oberst Gadaffi i lite flatterende ordelag. Nå var imidlertid ‘den gale hunden’ død, så det kunne neppe koste stort å slenge med leppa.

Pan-arabismen var imidlertid fremdeles en god ide. Nå måtte araberne komme sammen, mente min venn. Han så stort på det. Om de var tyrkere eller egyptere, så var de like fullt arabere. Han var kanskje ikke like sikker når det gjaldt perserne fra Iran, men i det store bildet ble likevel sånne forskjeller småtteri. Hjelp var hjelp. Hizbollah tuktet Israel, og Hamas hadde vist at de kunne styre i Gaza. Begge var Iran-støttede. Bare et forent, arabisk folk kunne styrte jødene og jage dem på sjøen.

(Hvis du nå undrer deg over at han brukte så sterke ord, er det i seg selv et tegn på at det fremdeles er betydelig grad av ytringsfrihet og demokrati i Israel. Men den diskusjonen tar vi ikke nå.)

IDEEN OM ET FELLES, ISLAMSK ‘HUS’ er altså ikke ny. Ideen om enhet er imidlertid langt fra enkel å gjennomføre. Kalifater med sete i Bagdad, Kairo, Damaskus, Istanbul. Etter at olje ble en viktig inntektskilde i flere arabiske og afrikanske land, har huset Saud klatret til makten i Saudi-Arabia – det eneste landet i verden hvor kongens navn er en del av landets navn – men det er fremdeles langt til enhet. Iran har meldt seg på etter den islamske revolusjonen i 1979. Tyrkia har igjen ambisjoner om å være mer enn ‘et land i verden’, og ikke statlige organisasjoner som al-Qaida, IS og flere har imperialistiske ambisjoner.

Men pan-arabisme?

Pan-arabisk islamisme?

KONKURRERENDE IDEOLOGIER: Islamisme eller pan-arabisme? Som jeg allerede har beskrevet over, har pan-arabismen i høyere grad vært politisk-sekulær. Islamismen, derimot, er politisk, men den er også religiøs. Allerede her finner vi en motsetning. Arabismen er potensielt ‘haram’, altså uren og dermed ulovlig.

Likevel er islamismen potensielt større enn arabismen. Islam omfatter en rekke folkeslag som er erobret eller misjonert til tro, men som ikke er arabere. Selv om Koranen skal leses på arabisk, er det ikke til å komme unna at flertallet av muslimer i verden i dag snakker andre språk.

Både hos Hamas og Hizbollah, bevegelser støttet av Iran, finner vi betydelige innslag av islamistiske tendenser, men de skiller seg likevel fra de mer utpreget islamistiske bevegelsene. Ingen av dem er sunni-muslimer.

PAN-ARABISMEN HADDE SIN STORHETSTID etter kampen mot kolonimaktene, og den var mest tydelig i fire tiår etter andre verdenskrig. Nå tror imidlertid mange analytikere at epoken med arabisme er over, og at den arabiske revolusjonen i de siste årene førte arabiske land mot en ny æra som er islamisme. Hva er den islamske stat? Er det en fortsettelse av pan-arabismen? Kan to tilsynelatende uforenlige ideologier fungere sammen?

Nasjonalister som bekymret seg for hvordan den arabiske våren fra 2001 ville påvirke Palestina-spørsmålet samt i hvilken grad vestlige makter da ville forsvare Israel, vendte opprinnelig de politiske og sosiale ideene fra Vesten ryggen og erstattet dem altså med kommunistiske og sosialistiske tanker. Så kollapset kommunismen.

Nasjonalistene har nå omfavnet en ny diskurs som er en kombinasjon av sosialistisk, nasjonalistisk og islamsk tenkning. Baathismen, representert ved de statsbærende partiene i Irak og Syria, var toppen av den pan-arabiske diskurs. Den nye ideologien brukte slagordet “Enhet, Frihet og Sosialisme” der det henvises til arabisk enhet og frihet fra Vestens kontroll og innflytelse.

TIL TROSS FOR AT ARABISKE NASJONALISTER vendte seg bort fra islamsk ideologi som en konsekvens av den israelsk-arabiske konflikten 1948-49, eskalerte ikke konflikten mellom arabisk nasjonalisme og islamske prinsipper videre.

Etter seksdagers-krigen i 1967, som endte med Nasser og hans alliertes nederlag, ble konflikten mellom arabere og islamister tydeligere. Islamistene i Det Muslimske Brorskap hevdet enhet mellom arabiske land basert på islams Sharia-prinsipper—da som en motsetning til pan-arabismen basert på Nassers tenkning. Brorskapet brukte islam som middel til å oppnå sine politiske mål.

Etter Nassers død fortsatte ideologien gjennom pan-arabiske, nasjonalistiske ledere som Saddam Hussein (Irak), Muammar Gaddafi (Libya), Mubarak (Egypt) og far og sønn al-Assad (Syria).

Den arabiske våren forårsaket så at en rekke totalitære regimer falt (Irak falt tidligere). Selv om islamistiske grupper spilte liten rolle i selve opprørene, fylte de straks maktvakuumet. Islamisme som politisk ideologi i form av å gjenopprette det islamske kalifatet, var til dels vellykket som kontroll i enkelte regioner og til ytterligere rekruttering av internasjonale jihadister.

DEN ISLAMSKE STATEN (IS) er nok i sitt vesen en ny form for pan-arabisme, men ideologien inneholder flere fascistiske elementer. Jødehatet er ennå fremtredende. Videre brukes fascistiske metoder som militarisme, offentlig vold, rasisme, folkemord, diskriminering av minoriteter, maktbegjær og deres krigsstrategi med ulike fronter som en konsekvens av sine vrangforestillinger. Den islamske staten så på seg selv som fortsettelsen av en sunni-muslimsk pan-arabisme. I dag er mange av topplederne i IS tidligere generaler og høyerestående offiserer fra Baath-partiene i Irak og Syria.

Selv om IS sammen med andre nasjonalistiske, væpnede grupper kjemper for å opprette et islamsk kalifat, har ikke alliansene mellom disse andre gruppene vært like tydelige. I Syria klarte IS å kaste ut eller bekjempe rivaliserende grupper fra områder som tidligere var under disses kontroll. Målet for IS er å spre frykt og terror til nærliggende områder i regionen.

Politiske konflikter mellom pan-arabister og pan-islamister har også lange historiske røtter. Begge gruppene prøver å utslette sine motstandere for selv å bli den dominerende makten. Nettopp dette kan bli bevegelsen svakhet. Man vinner ikke freden ved å drepe sine fiender, men ved å rekruttere og assimilere dem.

Har pan-arabismen noen framtid?

DEN HISTORISKE PAN-ARABISME har fikk seg unektelig en knekk etter at Nasser og Gadaffis forsøk strandet. Den skiller seg også fra en pan-islamistisk union ved at strengt tatt bare dekker landene på den arabiske halvøy, ikke medregnet Tyrkia. Siden det utvidede begrepet ‘araber’ også kunne omfatte landene i Nord-Afrika, var egyptere, berbere, tuareger, sudanesere, somaliere og flere inkludert. Det til tross for at pan-arabismen også ble anklaget for å være rasistisk.

Store islamske kjerneland som Tyrkia og Iran var ikke inkludert, og lenger øst ligger noen av de folketallsmessig største muslimske landene, så som Pakistan, Indonesia og Malaysia.

Nå satt likevel taxisjåføren og fortalte meg hva palestinerne drømte om. Selv om han neppe representerte alle palestinere, var han ikke den eneste stemmen som drømte om ny storhet gjennom gamle statsmodeller. Hvor var det blitt av tanken om et palestinsk hjemland, en nasjonalstat for palestinere? Vel, den trodde han ikke på. Abu Masen (Mahmoud Abbas, palestinernes president) ble president i januar 2005 og har siden blitt bekreftet som ‘evig’ president av PLO’s sentralkomite, ikke gjennom et åpent og fritt valg. Dét kritiserte taxisjåføren.

President Nasser i Egypt var ingen tilhenger av islamismen, og han bekjempet det muslimske brorskapet i Egypt. Pan-arabismen var svært nasjonalistisk i betydningen at araberne var én nasjon. At området omfattet en rekke etniske grupper, snakket man mindre om. I betydelig grad ble også andre etniske grupper undertrykket. Pan-arabismen var også sosialistisk i sin kjerne. Nasser fikk støtte fra Sovjet, og Gadaffi utviklet en nasjonal, libysk sosialisme. Når pan-arabismen ikke traff, gikk Gadaffi senere i en annen retning—pan-afrikansime, men det er en annen fortelling.

Kunne en moderne pan-arabisme fremdeles ha noe for seg i Palestina? Jeg må nesten svare med taxisjåførens egne ord:

— Vi må drømme. Vi har ikke noe annet enn drømmene igjen.

Om pan-arabismen overlever som drøm og ideologi, gjenstår å se. Drømmen er kanskje ikke helt død, men den palestinske nasjonalismen står nok noe sterkere. Den omtaler vi snart.

Følg oss på Facebook? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på sida du får opp!

Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2018 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.