Oslo-avtalene: Hva gikk galt?

AKTUELT Yoel Singer var en av diplomatene som forhandlet fram Oslo-avtalene. Han emigrerte fra Israel etter attentatet som tok livet av den israelske statsministeren Yitzhak Rabin. Håpløsheten etter at en høyre-ekstrem, jødisk bosetter punkterte Israels håp om fred, ble for mye for ham. Nå advarer Singer dagens israelske regjering mot å brenne de siste broer mot en fremtidig fred mellom israelere og palestinere.

 
Bildetekst:
UNDERSKRIFT. Advokaten og diplomaten Yoel Singer (til venstre) tilrettelegger for Shimon Peres’ underskrift på den historiske Oslo-avtalen. Israels statsminister Yitzhak Rabin, USAs president Bill Clinton og PLOs formann Yasir Arafat i bakgrunnen sammen med to ikke navngitte diplomater. Foto: Avi Ohayon/GPO.

FRA KONTORET I SJUENDE ETASJE i en kontorblokk i Washington D.C. har advokaten og den tidligere diplomaten mer enn tjue år bak seg til å gruble over prosjektet som skulle forandre framtida for Israel. Det gikk ikke helt som han hadde håpet, og fredsavtalene vi omtaler som Oslo I og Oslo II druknet i blod da den jødiske ultranasjonalisten Yigal Amir skjøt og drepte statsminister Yitzhak Rabin den 4. november 1995.

På veggen bak advokaten henger et innrammet fotografi hvor Singer legger til rette for at utenriksminister Shimon Peres skal undertegne Oslo-avtalen på plenen foran Det Hvite Hus i Washington. Bak dem står en tydelig spent amerikansk president, Bill Clinton, sammen med Israels statsminister Yitzhak Rabin og lederen for palestinerne, Yasir Arafat.

Den israelske avisen Ha’aretz har besøkt Yoel Singer i anledning 25-årsmarkeringen for Oslo I, og vi har fått lov til å bruke deler av intervjuet i vår egen sak på norsk.

Oslo-avtalen var Singers gjennombrudd som diplomat, men i dag er han glemt i Israel. Knapt noen vil gjenkjenne ham på bilder selv om hans innsats i forhandlingene var avgjørende. Singer var juridisk rådgiver for den israelske delegasjonen som forhandlet direkte med palestinerne. Forhandlingene skjedde riktignok aldri i Oslo, for der ville for mange ha gjenkjent diplomatene. Et av stedene delegasjonene brukte var Borregaard hovedgård utenfor Sarpsborg. Stedet lå likevel nær nok Oslo til at de diplomatiske delegasjonene og utenriksdepartmentet i Oslo.

Yoel Singer var advokaten som skrev Oslo-avtalene. Det er ikke å overdrive å kalle ham Rabins mann i Norge og forfatteren av avtalene. Etter drapet på Rabin i 1995 var det imidlertid en motløs Singer som emigrerte fra Israel. I tiden etterpå har han snakket lite om arbeidet som førte fram til de to fredsavtalene mellom Israel og det som skulle bli den palestinske selvstyremyndigheten. Nå, etter et kvart århundre, har han fått det nødvendige perspektivet på begivenhetene og klarer å se tilbake på prosessen uten sorg. Til Ha’aretz beskrev han prosessen som foregikk bak lukkede dører blant annet i Sarpsborg på denne måten.

— Vi gikk glipp av en sjelden mulighet. Vi har gjort feil i ettertid, og det eksisterer for tiden intet håp om fred. I hvert fall ikke i de nærmeste årene. Uansett skal vi ikke glemme at selv om arbeidet til slutt ble mislykket, oppnådde vi flere seire vi bør lære av og ta vare på.

Denne lavmælte advokaten ble hentet inn til Norge for å helle kaldt vann i blodet på de oppildnete forhandlerne i representasjonsboligen i Østfold. For at det skulle bli noen fredsavtale, måtte man oversette drømmene til realitetene på bakken i Midt-Østen. Singer beskriver erfaringene med stor innlevelse.

Shimon og Yossi ville gjennomgå avtalene

Yoel Singer, som nå er 68 år gammel, ble født i Tel Aviv. Han tjenestegjorde hele atten år i det israelske forsvarets påtalemyndighet og ble etter hvert spesielt i internasjonal lovgivning. Han var hærens rådgiver i spørsmål som gjaldt de såkalte territoriene, områdene Israel hadde inntatt etter seksdagers-krigen mot Egypt, Jordan og Syria i 1967.

Singer beskriver årene i hæren som framgangsrike og fulle av håp. Han satte han sitt preg på en rekke avtaler med Egypt, Libanon og Syria, og han representerte også det israelske forsvaret i forhandlingene som førte fram til fredsavtalen med Egypt i 1978 og den såkalte Camp David-avtalen året etter. Disse avtalene dannet grunnlaget for Oslo-avtalene.

Yoel Singers far hadde tjenestegjort i militæret under Yitzhak Rabin, og litt etter litt fikk også Yoel et nært forhold til Rabin, som etter hvert ble frosvarsminister i Israel. Da Singer selv forlot forsvaret etter atten års tjeneste for å flytte til USA, var han oberst. I USA fikk han jobb i et advokatfirma som spesialiserte seg på konktrakter for forsvarsindustrien, og hensikten var å flytte tilbake til Israel etter å ha skaffet seg mer erfaring på dette området.

En dag ringte telefonen på kontoret, det samme kontoret han jobber på den dag i dag. Det var statssekretæren i Utenriksdepartementet, Yossi Beilin, som ringte. Singer og Beilin kjente hverandre allerede godt fra en rekke regjeringsmøter, og nå ble Singer kalt inn til tjeneste igjen.

— De lurte på om jeg kunne komme på uoffisielt besøk til Israel for å se på noen papirer, minnes Singer.

— Jeg spurte hva det dreide seg om, men det var konfidensielt. Så spurte jeg når, og de svarte ‘i morgen’. Jeg måtte dikte sammen en historie før jeg fløy tilbake til Israel. Der møtte jeg opp på Hilton Hotel hvor jeg traff en ny mann, Yair Hirschfeld. ‘Han skal gi deg noen papirer’ sa han. ‘Les dem og kom på kontoret for å møte Yossi [Beilin] og Shimon [Peres]. Gi dem din mening.’

Det var akkurat så enkelt. Singer ble sittende på hotellet og lese, og som ekspert på jus i territoriene var det nokså usammenhengende tanker han så komme til uttrykk. Men det var noe i dokumentene han likevel likte.

— Det inneholdt en fredsplan for palestinsk autonomi, men i etapper. Inntil da hadde vi tatt alle avgjørelsene på forhånd før vi gav motparten resultatet av hva vi hadde bestemt. For eksempel hadde vi skrevet i avtalen med Egypt at tilbaketrekkingen fra Sinai skulle skje i etapper, men allerede fra starten av var alle etappene definert.

Fredsavtalen med Egypt og Camp David hadde ikke rom for noen justeringer underveis. Det endelige resultatet var gitt på forhånd. Det fikk bære eller briste.

— Oslo-avtalen var vakker i den forstand at den la opp til en gradvis utvikling. Det var en avtale i moduler. Den var preget av Rabins forsiktige tilnærming: Vi tar et skritt, se hvordan det fungerer, og så tar vi et nytt skritt.

Vi ble sittende fast i første fase

— Motstanderne sier at det selvfølgelig derfor Oslo-avtalene feilet, men det er å snu opp ned på årsak og virkning. I forhandlingene med naboland har vi med selvstendige stater og klart definerte grenser å gjøre. Selv om ting kan ta tid å implementere, vet vi at landene har grenser seg i mellom. Med palestinerne var det mer komplisert. Hvis vi ikke hadde alt klart på forhånd, slik den gamle tenkningen var, ville vi ikke ha noe klart de neste hundre årene heller, sier Singer.

Etter at Hirschfeld hadde gitt Singer dokumentene til gjennomlesning, gikk han til Peres og Beilin for å fortelle hva han mente.

— Jeg tror jeg brukte uttrykket en ‘halvferdig kake,’ og Rabin tenkte det samme. Allerede flere dager i forveien hadde Rabin stanset samtalene utenfor Oslo, og nå ville Shimon at jeg skulle overbevise Rabin. Vi kjørte sammen over til Rabin, Shimon, Yossi og jeg. Rabin spurte: ‘Joel, kan du fikse dette?’ Jeg svarte at jeg trodde jeg kunne det, men jeg først ønsket jeg å møte palestinerne. Hirschfeld fortalte meg hva de hadde blitt enige om, men ingenting var skrevet ned ennå. Det var viktig at jeg fikk møte PLO, så jeg ble straks sendt videre på uoffisielt besøk til Oslo, forteller Singer.

— Etter besøket i Oslo, ble jeg forhørt av en oberst i den israelske hæren. Jeg hadde snakket med terrorister, og jeg ble vurdert som en venstreekstremist uten gode hensikter. Selv om jeg hadde mange år i forsvaret bak meg, var jeg på fiendens lag, slik hæren så på meg. Men fred var så viktig at vi måtte få lagt et godt fundament, så det var verdt prisen, slik jeg vurderte det.

Singer snakket med palestinerne i halvannet døgn, stilte mange spørsmål og reiste tilbake til Israel. Der fortalte han Rabin at de var på sporet av noe, og det var verd å gå videre.

— Jeg var naiv

Partene satt sammen i fire måneder og filte på detaljer og formuleringer i avtalen. Bare to uker før fredsavtalen skulle undertegnes i Washington ble Yoel Singer offisielt oppnevnt som juridisk rådgiver for utenriksdepartementet. Da viste kalenderen 1. september 1993.

— Jeg gjorde jobben i Oslo som frivillig for Rabin og Peres. Da jeg kom tilbake til Israel, trodde jeg at jeg skulle fly hjem til USA og bare gå på jobb igjen. Tro meg, jeg var naiv. Skikkelig naiv, og jeg gråter den dag i dag over hvor naiv jeg var. Jeg trodde virkelig på at jeg kunne hjelpe Rabin og Peres til fred med palestinerne, med Syria, Jordan og Libanon. Det trodde jeg virkelig på, sier Singer til Ha’aretz mens stemmen brister.

— Fram til denne dag har jeg slitt med ettervirkningene etter mordet på Rabin. Jeg har post-traumatisk stress, det er jeg helt sikker på.

Etter et lengre opp opphold der Singer kjemper mot tårene, fortsetter han:

— Jeg elsket Rabin. Jeg elsket og beundret ham virkelig.

Hvordan gikk det galt for oss, vil Ha’aretz vite. Hvor gikk det galt for deg?

Singer beskriver tre hovedfeil, slik han ser det, men også tre viktige seire, når han ser tilbake på engasjementet i Oslo-prosessene.

— Den første feilen vi gjorde, var å si nei til et palestinsk krav om å stanse den jødiske boligbyggingen på okkuperte områder. På ordre fra Rabin og Peres kjempet vi mot palestinerne om en frys i all boligbygging. Hvis vi kunne gjort dette annerledes, vil jeg påstå at det også var i Israels interesse å stanse boligbyggingen på palestinsk område. Da kunne vi skapt muligheten for å etablere en selvstendige, palestinsk stat.

Et fem års moratorium (opphold) uten avtale før man fortsatte fredsforhandlingene, var en tabbe.

— Hvem skulle vel trodd at fem års opphold skulle bli tjuefem år uten fred, spør Singer tankefullt.

— Hvem kunne vel tatt høyde for at Rabin skulle bli så brutalt myrdet kort tid etter at den andre Oslo-avtalen var på plass?

Yoel Singer er ikke i tvil om at disse beslutningen var grove feil fra Rabin og Peres’ side, og han legger til at han var medansvarlig som deres sendemann i forhandlingene.

— Jeg hadde vært tydelig på at det var feil vei å gå, men så hadde jeg likevel blitt med på denne beslutningen. Jeg føler at dette var min skyld. Jeg kunne gjort bedre. Da vi jobbet med Oslo-avtalen, bodde det rundt 100.000 jøder på Vestbredden. Det ville fremdeles vært mulig å la noen bo der i lommer som vi overtok mot at vi gav land til palestinerne andre steder. I dag ser jeg ikke hvordan Netanyahu skal kunne gå tilbake på bosettingene over hele Vestbredden. Det er kommet for langt.

Singer beskriver Oslo-avtalen som en kamp mot klokka. I fem år skulle man avvente utviklingen før neste trinn i fredsprosessen, men det ble som et startskudd for storstilt utbygging av jødiske bosettinger.

— Det skapte en slags dynamikk som gjorde det viktig å plassere en bosetting på hver eneste lille åskam før de fem årene var gått, for etter den tiden ville grensene bli hogget i stein. Jeg innser at det var en grov feil fra vår side, mener Singer.

Og Rabin og Peres skjønte ikke det, spør Ha’aretz.

— De var avhengig av å få flertall for planen. Når alt kom til stykket, ble Oslo-avtalene vedtatt i Knesset med et nødskrik. På en andre siden hadde Arafat store problemer også. Flere av hans partnere i PLO meldte seg av, og vi skal ikke en gang begynne å snakke om Hamas’ reaksjon. Jeg innbiller meg at palestinerne gav seg fordi de trodde at de kunne overbevise oss om at vi måtte stanse boligbyggingen, og de så måtte ta til takke med hva de fikk når de endelige forhandlingene skulle starte fem år etterpå.

Ha’aretz: Og hva med forslaget om annektering av områder hvor bosetterne ikke skulle flyttes bort?

— Selv om vi skulle klare å finne en eller annen måte å trekke grensene på, tror jeg ikke det ville gått. Kartet var allerede for komplisert, og linjene gikk i sikk-sakk over hele Vestbredden. Det ville også vært umulig å la bosetterne bli igjen i områder under palestinsk kontroll. Det ville ikke ha fungert. Folk ville begynt å skyte på hverandre. Bare se på hvordan de var i Irland i mange tiår. Der snakket man tross alt det samme språket og hadde i prinsippet en felles kultur, men likevel kriget de. Hva skulle vi gjort her? Leve i kontinuerlig krig? Bygge en sammenslutning av kantoner, som i Sveits?

Begin gav palestinerne våpen

Den andre tabben i Oslo-avtalen, slik Singer ser det, var at palestinerne fikk ansvaret for egen sikkerhet med en gang. Palestinerne hadde ikke noe apparat som var klart for oppgavene. Singer advarte Rabin, sier han, men Rabin lot seg ikke overbevise.

— Jeg foreslo for Rabin at ansvaret for palestinsk sikkerhet forble i israelske hender mens staten utviklet sin egen autonomi. Jeg trodde ikke de kunne komme direkte fra Tunisia, hvor PLO-ledelsen hadde hovedkvarteret, og ta over sikkerheten i egne områder. Jeg mente at dette må forbli et israelsk ansvar. Det var slik jeg hadde forhandlet det fram på Camp David i 1978, hvor vi snakket med Egypt om en fredsavtale og fremtidige forbindelser med palestinerne. Så ville ansvaret bli overført til palestinerne litt etter litt.

Singer ba Rabin vurdere samme løsning for Oslo-avtalen, men Rabin sa nei. Rabin hadde allerede skrevet det inn i utkastet til avtale, men fikk skarp beskjed: ‘Det forandrer du på!’

— I ettertid er det klart at dette var en tabbe. PLO klarte ikke å bekjempe Hamas, og noen vil til og med si at PLO ikke engang prøvde. Bare se på hva som skjedde i Gaza i samme stund som vi forlot området, sier en oppgitt Singer, mens han henviser til den ensidige israelske tilbaketrekkingen og Hamas påfølgende kupp på Gaza-stripen i 2007.

Singer vet ikke hva han skal svare når israelere i dag spør hva palestinerne vil gjøre i Judea og Samaria (Vestbredden) om Israel trekker seg tilbake.

— Så ja, jeg tror det var en tabbe å gi palestinerne ansvaret for egen sikkerhet allerede fra dag én. Rabin gjorde det selvfølgelig ikke for å være snill med palestinerne, men fordi han trodde han kunne på palestinerne til selv å bekjempe Hamas, som var en trussel for oss. Så viste det seg at palestinerne hverken hadde kapasitet eller motivasjon til å ta den kampen. Det palestinske politiet var ubrukelig. Du kunne knapt forsvare seg selv. Hvordan skulle de kunne beskytte israelere på Vestbredden? Men vi gav dem ikke våpen. Derimot la vi til rette for at palestinerne selv kunne skaffe seg våpen og utruste sitt eget politi med skytevåpen.

Singer forteller at dette var en gjentagelse av Menachem Begins oppskrift for Camp David.

— Begin var en Likud-mann (Høyre). I dag ville Begin vært langt ute på venstresida, men våpen til palestinerne var ikke et resultat av Oslo. Det var en avtale med Likud, som ville ha en sterk palestinsk politistyrke. Likud ville ikke at palestinske politimenn med flotte paradeuniformer, men med våpen i hendene. Påstanden om at venstresida gav palestinerne våpen, er bare tull. Det er noe høyresida i Israel sier nå for å slippe fokus på hva de selv gjorde for tjuefem år siden. Tull og tøys!

Hva med påstandene om at terroren begynte da palestinerne fikk makt, eller motsatt, som følge av at Baruch Goldstein massakrerte 29 palestinerne i Hebron i 1994?

— La meg svare deg med en fortelling. To menn står og krangler på gata. Så kommer en politimann forbi og vil vite hvordan krangelen begynte. Da sier den ene at det hele begynte da den andre slo tilbake. Akkurat sånn er det i hele Midt-Østen. Det er ikke viktig hvem som begynte.

På sengekanten til Arafat

Den tredje feilen Singer mener at Israel begikk, var å stole så blindt på Yasir Arafat. Israel trodde virkelig at Arafat ville forandre seg, og Israel tok feil, mener Singer.

— Mens vi forhandlet, så jeg Arafat ta flere vanskelig beslutninger. Han viste mot og forpliktet seg til prosessen. Varsellampene var ikke særlig klare. Men alt dette gjaldt den foreløpige avtalen. Fra Arafats synspunkt var det nok lettere å kompromisse på midlertidige avtaler. Når det gjaldt en endelig avtale, var han ikke til å rikke. Ikke en tomme. Når det gjaldt kamp mot terror, trodde Rabin at Arafat ville handle som Rabin hadde gjort, mente Singer.

Før opprettelsen av Israel hadde gått i land på Tel Avivs strender og kjempet mot britisk okkupasjon og arabisk motstand med Irgun. Daværende statsminister i Israel, David Ben Gurion, hadde beordret Rabin til å senke skipet de landet i Israel med, og Begin ledet styrkene som gjorde det.

— Noe tilsvarende gjorde ikke Arafat. Paramilitære styrker fikk beholde sine våpen, mens Irgun med en del av det israelske forsvaret.

Ha’aretz: Du er antagelig den israeleren som har tilbrakt mest tid med Arafat?

— I de årene forhandlingene pågikk, brukte jeg timevis med ham igjen og igjen. Jeg så ham kanskje mer enn mange av hans palestinske medarbeidere. Det er egentlig helt utrolig når vi ser tilbake på det. En dag satt jeg ved sengekanten på hotellrommet hans, og hans satt ved siden av meg på senga. Vi hadde mange PLO-folk rundt oss, og jeg var den eneste israeleren til stede. Ved en annen anledning reiste jeg til kontoret til Abu Mazen (Mahmoud Abbas, nåværende palestinsk president) i Tunisia og ble sittende på et rom i PLO-hovedkvarteret. Da sier han til meg: ‘Ser du stolen min, Yoel? Det er der (den israelske) etterretningen har plantet mikrofonen.’ Da slo det meg hvor alene jeg var.

— La meg også få si noe om den menneskelige siden av saken, selv om jeg skulle bli hengt for dette. Jeg har snakket så mye med palestinere, både fra PLO og andre. Vi fløy alltid fra Oslo til London, videre til Paris, til Gaza, til Kairo, og vi satt sammen og lo av de samme vitsene og spiste den samme maten. De sladret om sine sjefer og vi om våre. Så tenker jeg at for to tusen år siden var vi ett og samme folk. Vi gjør de samme tingene, og jeg har mer til felles med dem enn jeg har med amerikanere eller nordmenn. Vi er fiender nå, men vi har også så mye til felles. Men hvis jeg skulle finne på å si at PLO er våre brødre, ville andre kalt meg forræder, så… Men, som advokat har jeg jo sett at de bitreste feidene foregår innad i familien.

Den militære okkupasjonen overskygger alt

Til tross for tilbakeslagene, er det likevel viktig for Singer å peke på områder hvor Oslo-avtalene skapte framgang.

— Se på seksdagers-krigen (i 1967) sammenliknet med Yom Kippur(-krigen i 1973). Gjorde vi ikke noe galt i 1967? Jo, selvfølgelig. Vi gjorde en mengde feil. Mennsker ble drept uten grunn, og det skjedde grusomme overgrep, men til slutt vant vi krigen, og alle fokuserte på seieren. Med Yom Kippur vant vi også, men prisen for seier var så mye høyere, så alle fokuserte på feilene vi gjorde. Det er noe med menneskesinnet som gjør at vi ser tilbake fra resultatene i dag. Etter seksdagers-krigen glemte vi å lære av feilene, og det betalte vi dyrt for under Yom Kippur-krigen. Det samme gjelder for Oslo-avtalen. Bare en idiot ville i dag skrevet at Oslo-avtalen var en suksess, men vi skal likevel ikke glemme hva som gikk bra.

Singer forteller at det første han synes Oslo-avtalene fikk til, var en gjensidig anerkjennelse av motparten, et skritt Singer selv vil ha mye av æren for.

— Da jeg kom til Israel for å se på det første utkastet til avtale, sa jeg til Peres at ‘dere forhandler i all hemmelighet med PLO. Hva vil skje når forhandlingene er over?’ Da svarte Peres at ‘vi vil gi vår delegasjon i Washington beskjed om å undertegne avtalen, og så vil PLO gjøre det samme med sine folk.’ Da sa jeg til Shimon at det aldri ville fungere fordi det vill lekke ut at Israel hadde forhandlet med PLO. Vår diplomatiske delegasjon i Washington ville jo spørre hvor denne avtalen kom fra.

Singer fortsatte å beskrive samtalen med Peres. Det var nødvendig med en gjensidig anerkjennelse av motparten, men Peres nektet. Rabin og Arafat var heller ikke overveldet, men Singer gav seg ikke. Han fortsatte å mase.

— Jeg overbeviste til slutt Rabin, og vi forslo at partene skulle anerkjenne hverandre gjensidig og at Arafat skulle komme tilbake til Palestina fra Tunisia. Peres var fremdeles imot. Så snakket vi med utenriksminister Warren Christopher i USA, og han ble overbegeistret. Peres spurte så amerikanerne om de kunne lege fram Oslo-avtalen som sitt eget forslag. Clinton sa nei til det, men var villig til å arrangere seremonien hvor vi undertegnet avtalen. Da fortalte vi Peres at det krevde gjensidig anerkjennelse, og så ble det sånn. Det var bare få dager igjen til avtalen skulle undertegnes i Washington, og vi arbeidet ennå med formuleringene.

De to andre seirene Singer pekte på var at avtalen åpnet for en normalisering av forholdet til resten av den arabiske verden og skapte grunnlaget for en fremtidig fredsavtale.

— I 1993 var det spesielle omstendigheter, og vi stod overfor en enestående mulighet. Kombinasjonen av Rabin og Peres, hver med sine styrker og svakheter, gav oss noen muligheter. Peres så det store perspektivet og de lange linjene, mens Rabin var opptatt av detaljene. Vi hadde fokus både på fredsvisjonen og behovet for sikkerhet nå. På motsatt side hadde vi en klar og tydelig palestinsk leder, sier Singer med henvisning til Yasir Arafat.

— Vi skapte en historisk mulighet, i hvert fall på papiret, men så går vi bort og myrder Rabin. På den palestinske siden viste det seg likevel at Arafat ikke hadde det nødvendige motet til å ta opp kampen mot Hamas som ødela alt med gjentatte terrorangrep. Det var som om domino-brikkene ramlet på rekke og rad.

Når Singer nå ser tilbake, er det vanskelig å se en tydelig palestinsk side. Palestinerne har Abu Mazen (Mahmoud Abbas). Han stiller seg også spørsmålet om hvem som er igjen på israelsk siden. Men Oslo-avtalen eksisterer på bakken, og det finnes ingen annen avtale som har trådt i kraft.

— Jeg ser ikke noe poeng i å kaste alt og begynne helt på nytt. Vi må bygge på det vi allerede har. Som en blokk hvor vi bygger i høyden. Flere etasjer. OK, vi har kanskje kjørt oss fast. Kanskje må vi vente på at omstendigheten forandrer seg. Det er ikke mulig å tvinge gjennom noe løsning når omstendighetene ikke er klare for det. Å tvinge gjennom noe nytt nå vil ikke fungere. Det vil kollapse som et korthus. Så det vi altså trenger å gjøre, er å bygge videre på den midlertidigheten som tross alt finnes, og i hvert fall ikke rive det byggverket som allerede står der.

— Derfra må vi ta et skritt av gangen. Dette er ikke tiden for bilder av håndtrykk og åpningsseremonier.

Er det Trumps fredsplan du sikter til?

— Hvis vi noen gang skulle få på plass de rette omstendighetene for en endelig avtale, så vil det være grunnlaget for en ny avtale som erstatter Oslo. Dessverre er ikke de omstendighetene her nå, og det er vanskelig å se dem i nær framtid. Jeg snakker om et perspektiv på mange år. I mellomtiden må Israel bygge videre på hva vi allerede har og forberede oss på den dagen Abu Mazen er borte. La oss håpe det ikke blir et totalt kaos. La os håper det palestinske politiet vil være klart til å ta kampen mot terror. Så må vi starte tilbaketrekningen av israelere fra de områdene som opplagt ikke kommer til å forbli på Israels hender. Vi må bygge opp økonomien i territoriene og jobbe for samarbeid fram mot det neste gjennombruddet, selv om heller ikke det fører til full fred.

Oslo-avtalen bak dørene

I fjor snakket Yoel Singer om Oslo-avtalen og arbeidet i kulissene med filmskaperne Mor Loushy og Daniel Sivan. Det har ført til TV-dokumentaren «Oslo-avtalen bak dørene» (The Oslo Diaries) som i øyeblikket streames på NRK TV.

Ha’aretz: Hvorfor bestemte du deg for å være åpen om prosessen nå, etter alle disse årene?

— Israelerne Uri Savir, Yair Hirschfeld, Ron Pundak og jeg satt i Oslo, begynner Singer og heniser til mennene som regnes som arkitektene bak avtalen.

— I hovedkvarteret i Israel satt jeg så sammen med Yitzhak Rabin, Shimon Peres og Yossi Beilin. Det var mine ører, øyne og hender som førte til avtalen. Hverken håndtrykk eller klapp på skulderen. Jeg satt først og hørte på Rabin og Peres for å finne et kompromiss mellom dem. Det handler ikke egentlig om ordene, men om ideene bak ordene. Det var min jobb å flette dem sammen i et kompromiss, sier Singer.

Han ler og legger til:

— Så måtte jeg dra og møte disse israelerne og forhandle med dem også, og deretter med palestinere, før jeg, Gud forby, måtte gjøre samme runden igjen. Jeg er slett ikke sikker på hva som var vanskeligst, å snakke med israelerne eller med palestinerne.

Nå er det tydelig at årene i USA har preget Singer, og han sitter på utsiden. Han er ikke lenger israeler, selv om han er jøde.

— Så har det jo gått tjuefem år nå, og flere av de involverte er døde. Nå kan jeg snakke om dette. Jeg ville beskrive forhandlingene med utgangspunkt i en mann som måtte sitte mellom Rabin og Peres og som så hvordan beslutningene ble fattet. Kanskje jeg burde skrive bok om det en dag. Hvem vet, avslutter Singer tørt.

Det var den tyske kansleren Bismarck som skal ha sagt at det er to ting du ikke vil vite noe om: Hvordan pølser blir laget og hvordan politikerne tar avgjørelser. Innsatsfaktorene i lover og pølser har vi det bedre uten for mye kunnskap om.

Yoel Singer har laget mange pølser.

Følg oss på Facebook? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på sida du får opp!

Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2018 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.