MEDIA Nyheter må ikke bare være fake eller ekte–de må være gode. Gode nyheter er ikke gladsaker, men saker som er kvalitativt gode. Nettopp fordi de er vesentlige.
Formiddagens mest leste nyhet på den engelske nettavisen «The Guardian» handlet om en slange som slukte en due på et fortau i London.
| Blogg-ferien er snart over. Ikke gå glipp av viktige nyheter til høsten. FØLG og LIK på Facebook. DEL med venner. Og meld deg på vårt gratis, reklamefrie NYHETSBREV. |
FORBEHOLD: Jeg kommenterer av og til mediene. Jeg har selv jobbet flere år i avis og radio, og faget mediekritikk interesserer meg. Jeg er også belemret med noen familiemedlemmer i mediene, så dette er en interesse som har løpt i slekta gjennom generasjoner.
Noen ganger får jeg tips fra venner om saker jeg bør lese. De er gode saker, argumenterer de.
Så er de ikke det likevel.
Det handler ikke om saken er skrevet for høyre- eller venstresida. Det handler ikke om saken er kristen eller ikke. Det er ikke et spørsmål om saken er «ekte» eller «fake» news. (Skjønt, av og til handler det nettopp om dette. Mine venner hører hjemme i alle leirer.)
Det som er den store forskjellen, er om saken er godt skrevet. Eller ikke fullt så god.
«Godt skrevet» er for meg ikke så mye et spørsmål om god litteratur. Riktignok skal sakene holde mål både med hensyn til retorikk og skrivefeil.
«Godt skrevet» handler om kvalitet. Inneholder saken vesentlig informasjon, eller inneholder den stort sett tøv?
Mann biter hund… eller noe sånn
En gammel klassiker blant journalister er at det ikke er noen nyhet om en hund biter en mann. Det er derimot en nyhet om en mann biter en hund.
I en moderne verden er det ingen nyhet om en bil brenner. Rundt 30 fossilbiler tar fyr i Norge hver dag. Det er derimot en kjempenyhet om en Tesla tar fyr. Det har skjedd omtrent to ganger på de ti årene Tesla har vært i Norge med sine hittil tre modeller.
Noen nyheter skrives for å generere klikk. Gjerne mange. Da handler det ikke nødvendigvis om «sannheten» i saken, men kanskje vel så mye om vinkling og vesentlighet.
Det er begrenset hvor mange søte kattepuser jeg orker å lese om. Hvorfor ikke gjøre det mer dramatisk?
Hvorfor ikke fortelle historien om en slange som overfaller en forsvarsløs due på et fortau i London og spiser den?
Hvordan media prioriterer
VESENTLIGHET. Hvor vesentlig er det egentlig å lese om denne slangen som sluker en due på et fortau i London? Søndag morgen var dette den mest leste saken i The Guardian. Det er en normalt god, liberal og engelsk avis jeg leser nettopp fordi den er gratis. Jeg har nemlig ikke råd til å abonnere på alt.
Saken var plassert under vignetten «Miljø/Klimaendring», men handlet antagelig om at noen slamper hadde slengt fra seg ei allerede død due på et fortau og deretter sluppet ut en liten kvelerslange, et dyr som i London bare forekommer i zoo eller som kjæledyr. Skal jeg la det konspiratoriske genet få styret meg, var det kanskje de samme som tok video og tipset avisa som matet slangen med ei due? Det vet jeg selvsagt ikke, så jeg trekker tanken tilbake med en gang.
Norske medier
NRK betaler jeg faktisk ganske mye for å lese. I år er lisensavgiften til sammen 2.970 kroner og 24 øre.
I dag morges (søndag morgen) konstaterte nettavisa til NRK som toppnyhet at president Maduro i Venezuela var utsatt for et attentat. Det stemte nok ikke, for samtidig hadde nemlig landets sørste tabloid, VG, tatt et stort forbehold.
Brannmenn som kom til stedet, skrev VG, skyldte på en gassflaske som hadde eksplodert i en leilighet rett ved. Ikke ett ord om det på NRK.
Siden jeg har bodd noen år i regionen, vet jeg hvor sannsynlig en gasseksplosjon kan være.
NRK rettet riktignok saken utover dagen og tok da inn det samme forbeholdet som andre medier meldte om.
Ikke alt som er gratis, er godt
Selv om NRK tar seg godt betalt med lisensen, fungerer institusjonen i praksis som en gratisavis. Ikke alt som er gratis er godt. Men det er billig – av og til i dobbelt forstand.
Poenget mitt er at selv NRK leverer litt for ofte på mengde, og ikke alltid balansert på innhold.
I andre aviser seg jeg også at mange journalister henter sitt utenriksstoff fra nettopp liberale, engelskspråklige gratisaviser. Selv NRK siterer jevnlig de liberale Huffington Post eller The Daily Beast i USA. Når en lokal journalist av og til viser til The New York Times eller Washington Post, er det gjerne annenhånds sitater. De gikk via HuffPost eller The Beast, som også jeg leser. Jeg kjenner igjen formuleringene.
Maskinoversettelse av nyheter blir også ofte gjenbrukt i norske aviser. Hvordan jeg vet det? De bommer med ett ord her og ett der i oversettelsen. Ordene gir ikke god mening. Journalisten som leste korrekturen, rettet ikke godt nok.
Det er kanskje ikke så rart. Norske og utenlandske medier er under press. Ansatte sies opp. Færre skal skrive mer.
Jeg ønsker meg noe bedre
Noen leverer godt og originalt stoff. Min onkel Jahn Otto jobbet utenriks i store deler av sitt liv, blant annet to perioder i Sovjet for NRK. Hjemme slukte vi alt han skrev eller leste inn.
Min fetter Per Anders har gått i farens fotspor og er snart ferdig med sin andre periode i Moskva.
Selv hadde jeg min debut i Grimstad Adressetidende allerede som fjortenåring.
Dette er utfordringen:
Vil vi ha gode nyheter – i betydningen kvalitetsnyheter – må vi antagelig betale for dem.
I Internett-alderen har Silicon Valley fått oss til å tro på at informasjon ønsker å være fri i betydningen gratis. I stor grad har mediene kjøpt denne forklaringen. Mange aviser har gått dukken. Andre har blitt betydelig slankere. Mange gjenbruker hverandres saker.
Da jeg for godt over et år siden havnet i Sandefjords Blad med min fortelling om føflekkreft, dukket saken straks opp i fire aviser til. Det var aviser i samme mediakonsern som satte saken på trykk, og alle stedene var navnet mitt i noen grad kjent. Som en slags F-kjendis. I de fleste avisene var saken en betalingssak. Bortsett fra at jeg slåss med lokalavisa for å få en gratislink jeg kunne dele med andre pasienter (jeg kjempet med redaktøren i en måned), mener jeg prinsippet om betaling for kvalitet er et godt prinsipp.
Ideen om gratis informasjon er potensielt svært farlig. Når avisene setter sitt kvalitetsstempel på nesten hva som helst av pressemeldinger, er det vanskelig å vite hva som faktisk holder mål. Med så mye informasjon som skriker om oppmerksomhet, blir nettopp vår oppmerksomhet den virkelige verdien.
Hvordan fange vår oppmerksomhet? Nettopp! Mediene kjemper for å fange vår oppmerksomhet, og oppslagene blir stadig mer skandaløse. Først når vi leser et oppslag, kan avisene selge oss reklame. Produkter, politikere og så videre er mer opptatt av å få oss i tale enn å fortelle oss sannheten.
Joda, vi har fått vår del av «fake news» fra russiske trollfabrikker – det har også min fetter avdekket i flere reportasjer i Aftenposten – men den største faren ligger ikke her.
Vårt største problem er rett og slett inntektsmodellen mediene benytter. Ingenting er gratis. Vi betaler for alt.
Når det ikke får noen konsekvenser å legge ut stadig mer dramatiske, men ikke helt sanne oppslag, er det heller ingenting som forhindrer avisene å «ljuge» mer og mer.
DA SPØR JEG: Vi betaler med glede for kvalitetsmat og klær av god kvalitet. Mange av oss kjøper også bedre biler og betaler mer for dem.
Hvorfor er vi da så lite villige til å betale for god informasjon?
DU KAN GJERNE KOMMENTERE DENNE SAKEN PÅ VÅR FACEBOOK-SIDE.
Vil du være venn med oss? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på Facebook-sida du får opp!
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2018 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.