LIVSMESTRING Hvordan klarte jeg å bli en kristen? Jeg fant ekte vare blant hyklere. Jeg møtte en ekte Gud, ikke bare falske representanter.
35 år i dag. Les hvordan jeg møtte en ekte Gud. Men først, bli med meg og møt noen av Hans falske ambassadører. De finnes nemlig også.
Dette er tredje sak om troens vei. De to andre kan du lese her:
- 20.06.18: «Det som er feil med deg»
- 13.06.18: «Hvorfor er ikke mine kristne venner bedre mennesker?»
| Bloggen setter ned tempoet i sommer. Litt. Ikke glem oss, da. FØLG og LIK på Facebook. DEL med venner. Og meld deg på vårt gratis, reklamefrie NYHETSBREV. |
DU KAN OGSÅ FØLGE DENNE SAKEN PÅ FACEBOOK.
Trettifem år etter — I DAG — skjønner jeg ikke åssen det var mulig at jeg blei kristen. Jeg vokste ikke opp med kristne foreldre, selv om mora mi av og til fikk en raptus og gikk på pinsemøte. Det varte likevel aldri lenge.
Så blei jeg frelst. Eller «frelst». Med eller uten gåseøyne. Du velger sjæl.
Det som skjedde, var spesielt. Jeg opplevde noe som var større enn meg selv. Mye større.
Jeg ble ikke frelst på noe møte eller kampanje eller aksjon eller gudstjeneste. Jeg ble frelst på hyttetur med tre jenter. Jeg alene, og tre jenter. Alle gutters drøm? Vel, ikke helt. Uten å gå i detalj, opplevde jeg en åndelig tilstedeværelse på den hytta. Ikke drakk jeg. Ikke ruset jeg meg på annen måte. Men noe var der, og i løpet av natten hadde noe skjedd. Det var annerledes, større og utenfor meg.
Det spilte liten rolle hva jentene sa. Den ene reiste forresten tidlig opp til byen. Den andre ba jeg ti stille, for hennes ord var bare støy. Litt for mange meninger, ikke noe substans. Hun var nok helst nervøs. Den tredje leste av og til noen korte tekster fra Bibelen sin. Det var de ordene som traff meg.
21. juni 1983, midtsommer og bare to dager før St. Hans, møtte jeg selveste Jesus på en hytte på Rognstranda i Bamble. Jeg hadde «lånt» meg sykkel for å komme meg fra Klyve, forstaden til Porsgrunn Vest som tilfeldigvis lå i Skien, og helt ut på Bamblelandet forbi Stathelle og Langesund og videre til Rognsfjorden. (Sykkelen leverte jeg senere tilbake.)
Tungetale
Jeg hadde flere opplevelser den sommeren. Jeg går ikke i detalj om dem her.
Året etter skjønte jeg ingenting da jeg plutselig spratt på beina midt i et møte og talte i tunger. Predikanten hadde akkurat blitt ferdig, men møtelederen rakk ikke å komme seg på beina. Predikanten sprang tilbake til talerstolen og «oversatte», før jeg kjørte på et par runder til. Jeg skjønte ingenting, men jeg hadde opplevd noe. Det var første gang, men ikke siste. Noe hadde tatt kontroll over meg.
Senere «bar jeg fram budskap» i tunger jevnt og trutt, og jeg «tydet» — oversatte. Så fikk jeg «profetisk tale» og etter hvert kunnskapsord.
Menigheten var uten pastor første gang jeg opplevde tungetale, men en av de eldste fortalte meg etterpå at det var kommet inn en klage. Klagen gikk ikke på tungetale som sådan, men på at jeg gjorde det. Jeg var nyfrelst. Dette burde jeg overlate til de som hadde gått lenger i menigheten enn jeg, inkludert ungdom på min egen alder med lenger fartstid i «troen».
Jeg skjønte aldri om eldstebroren forsøkte å være hyggelig og veilede meg, eller om det var en forsiktig henstilling om å slutte mens leken var god. Jeg sluttet ikke.
Sluttet i ungdomskoret
Det eneste tilbudet menigheten hadde til ungdom, var et kor. Jeg måtte bli med der. Kor var ikke helt min greie, men det var greit nok. Der var folkene. Trodde jeg.
Jeg var mer til å preke, og på en tur med koret fikk jeg lov til det. Preke. Som ung og ennå nokså «nyfrelst» var det nok ikke all verden til preken, men jeg var sikker på at engasjementet var stort. Etter «prekenen» ble jeg snakket til rette av en leder. Jeg hadde introdusert meg med at jeg skulle preke, men jeg måtte jo vite at det slett ikke var noen preken. Jeg var ikke invitert til å preke. Heller ikke til å holde andakt. I beste fall var jeg invitert til å dele et vitnesbyrd.
Det var der jeg lærte om predikantenes hierarki. Jeg fikk ikke flere muligheter til å preke i koret.
Noe senere fikk jeg beskjed av dirigenten om å slutte i koret. Jeg stod på bakerste rekke, og jeg var nok ikke den som ble stille først, så han tok verbalt tak i meg. Kunne jeg ikke ti stille, kunne jeg bare slutte i koret. Nå. Gå!
Jeg gikk. Jeg tenkte at det var for så vidt greit, for jeg likte jo egentlig ikke å synge. Jeg tok meg ikke nær av det, for dirigenten var brå mot flere, han. Jeg var nok likevel den eneste han hadde kastet ut.
Pastoren tok vare på meg
Menigheten fikk ny pastor etter et par år. Kona og jeg tok imot dem i byen den sommeren, for alle andre var på ferie. Pastoren tok også vare på meg, for han skjønte at jeg hadde lite peiling, men store behov for undervisning. Jeg gikk i fotsporene hans.
Da tiden kom for å starte i siviltjeneste – nesten alle ble pasifister den gangen, giftet seg tidlig og ble hjemme – fikk jeg jobb som sivilarbeider i en annen menighet. Også der var pastoren min i jobb, men i en liten prosent. Vi reiste rundt og besøkte gamle, jeg sang og han holdt andakt. Sammen ba vi for og med de syke. Jeg gikk i flere begravelser det året.
Pastoren gav meg også det grunnleggende av undervisning, så jeg skjønte at evangeliet var mer enn en sosial klubb. Mye mer. Jeg hadde kanskje ikke fått tak i fellesskapet, men jeg hadde fått tak i evangeliet. Det fantes ekte vare der inne, et stykke bak noen av folkene som lekte Guds «ambassadører» og «talspersoner» her på jorda.
Den evige konflikten med statskirka — Den norske kirke — skjønte jeg ikke så mye av, men jeg skjønte fort at statskirkekristne ikke var ordentlige kristne. Striden hadde visst holdt på i tiår. Folk blei frelst på bedehuset rett over veien også, men så måtte de komme til frimenigheten hos oss og bli gjendøpt. Ellers stod frelsen i fare. Så skarpe var frontene i teologien.
–Du eier ikke menigheten!
Jeg fortsatte å preke. Riktignok aldri i menigheten, for jeg var for ung og uerfaren. Jeg ville nok alltid være det. Jeg gikk på gata og snakket med folk. I løpet av de første månedene blei kompisene mine frelst. Pluss en haug med damer som hadde svermet rundt oss.
Halvannet år seinere var ingen av mine venner med lenger. Jeg har snakket med flere etterpå. De blei skvisa ut. Guttene fikk ikke nye venner. Jentene fikk klar beskjed om å komme seg vekk. Jentene som hadde lang fartstid i menigheten ville ikke ha konkurranse om guttene «sine».
Jeg gikk alltid på møter, og jeg hadde den “uvanen” at jeg så hvem som var nye. Da gikk jeg gjerne og snakket med dem. Så ble jeg tilsnakket igjen.
— Tror du at du eier menigheten, eller?
Nei, jeg gjorde visst ikke det. Det lå jo noe i det, for menighetshuset var nybygd, og mange hadde lagt mye dugnad ned i det. Så kom jeg, som førstemann, bare uker etter at lokalet var innviet og tatt i bruk. Jeg hadde selvfølgelig ikke noe eierskap til menigheten.
- Les: «Ros og ris»
De første årene i menigheten brukte jeg nesten hver ettermiddag på arbeidet der. Pastoren lagde noen år senere en attest til meg, og han hadde forsiktig estimert at jeg i snitt brukte tre kvart årsverk. Hvert år.
Jeg fikk ganske kjapt ansvaret for å lage menighetsblad, for den jobben ville ingen andre ha. Jeg kjøpte meg skrivemaskin, Letraset og lysbord og satte i gang. Jeg lærte meg mye, og hver måned, unntatt i juli, kom menighetsbladet ut. Jeg holdt på i mange år, helt til nok en ny pastor meldte sin ankomst. Han ville ha jobben selv, og han fikk dem.
Hvem eier en menighet?
Venner fikk jeg aldri i menigheten. Jeg ble alltid venn med «nyfrelste», men de holdt sjelden ut lenge. Noen fant heldigvis andre menigheter, men av og til ble de bare borte. Da holdt menigheten seg med fortellingen om såkornet som falt på steingrunn (Luk 8:6-7). Den forklarte hvorfor de var blitt borte. Det var ikke menighetens feil. Heller ikke menighetens problem. Det var Guds uransakelige vilje.
Selv giftet jeg meg tidlig inn i miljøet, så jeg var til dels beskytta mot å bli skvisa ut. Dels var jeg også for sta. Ingen skulle jage meg. En av studiekameratene mine fra menigheten var imidlertid tydelig:
— Nei, jeg har venner nok, jeg.
Det hadde han selvfølgelig. Selv om jeg hjalp ham med prosjekter og eksamensoppgaver, var skole skole, og venner var noe helt annet.
Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke hadde noe eierskap til menigheten i det hele tatt. Jeg fant mine vennskap andre steder. Utenfor menigheten. Noen i andre menigheter. Likevel hadde jeg gradvis klatret oppover. Selv om jeg aldri formelt ble anerkjent som styremedlem eller eldstebror, fikk jeg en stund lov til å styre økonomien som hjelpekasserer utenfor styret. Det gikk bra, for jeg var frimodig og maste på penger fra de som gikk fast. Jeg hadde også fått meg en utdanning fra BI Telemark, så noe måtte jeg ha lært. Videre fikk lov til å være med når «lederskapet» skulle på konferanser. Hvis jeg betalte selv.
Ut av reiret
Midt på nittitallet ble jeg med en evangelist for å starte ny menighet i et nedlagt bedehus. Jeg var med på det i tre år. I de årene ble jeg regnet som frafallen, fortalte en av brødrene meg da jeg kom tilbake. Tilbake til Gud, som han sa.
Jeg begynte også på teologisk seminar, og kjapt gjorde jeg unna grunnfag og mellomfag. Plutselig hadde jeg høyere formell teologisk utdanning enn noen annen i menigheten, og jeg trodde det var verdt noe. Jeg meldte meg til tjeneste for misjonen, og til min overraskelse, ble kona og jeg sendt til Colombia. Ikke av menigheten, men av trossamfunnet den tilhørte. De kunne bruke oss.
Da vi kom hjem etter fire år, var det mest fordi det barnløse ekteparet hadde opplevd et mirakel. Nå hadde vi en datter, og Colombia hadde vist seg å være farligere enn vi likte. Hadde jeg rett til å risikere at min datter skulle vokse opp uten en far? Jeg fortsatte å jobbe med Colombia en stund etter at jeg flyttet hjem, og etter hvert tok jeg mer utdanning og begynte å jobbe i kirken.
- Les: «ForUNDERlige år» om vår tid i Colombia.
Ekte vare
At jeg ikke delte «skjebne» (ironisk ord, egentlig, siden jeg ikke tror på skjebnen) med så mange andre som hadde kommet og gått i denne menigheten, har en enkel forklaring:
Jeg opplevde det ekte evangeliet!
Bak fasaden, bak menneskene som foraktelig kalte de som ikke var like aktive, eller som gikk i statskirka, for frafalne eller «miljøkristne», fant jeg ekte vare. Jeg møtte ekte mennesker.
Der det er naturlig å forsvare seg med selv å bli reservert og skeptisk, møtte jeg mennesker som åpnet Bibelen for meg og delte av egne livserfaringer. Jeg nevnte en pastor. Han holder jeg kontakten med ennå. Jeg møtte en evangelist, som tok vare på meg.
At jeg holdt ut i møtet med alle de hellige, eller kanskje skinnhellige, kan jeg ikke takke den lille, sære sekta av en menighet for. Jeg må takke familien. Min tilkommende familie. Kona jeg fikk, tok vare på meg, selv om hun ikke var av typen som var fortrolig med å undervise sin tilkommende mann. En av konas bestemødre tok meg i skole og underviste meg. Og svigerfar… selv om han ikke akkurat tok vare på meg, var nok menighetsfolka flest litt redde for å slå meg for hardt. Svigerfar var menighetens leder, pastorene var innleid arbeidskraft.
Jeg opplevde at det sanne evangeliet faktisk formidles av Den hellige ånd. Jeg opplevde, litt forsinket, Jesusvekkelsen, som hadde beveget seg gjennom kirke-Norge på seksti- og syttitallet.
Uten Den hellige ånd… jeg tror ikke jeg hadde orket.
Det sluttet ikke
Etter at vi flyttet hjem til Norge, fikk vi «lov til» av den unge pastoren å slutte i menigheten. Det var et større sjokk for kona som hadde vokst opp der. Vi passet ikke inn. Jeg hadde nok aldri gjort det, men nå hadde Colombia også forandret oss. Antagelig ganske mye.
Jentene skulle ha kjole på plattforma langt inn på nittitallet. Ingen kjole, ingen godkjenning fra Gud. Jenter fikk verken preke eller sitte i styre og stell før vi dro til Colombia. Ting endret seg nok etterpå.
I dag er menigheten en annen, og det er mange andre som går der. Den lille sekta har forandret seg mye, skal jeg tro de som går der i dag. Men kanskje ikke så mye. Konflikten med statskjerka er der ennå. De konkurrerer om konfirmantene, men det blir liksom med det. Konfirmantåret er kult, men det stopper der. Det høstes ikke så mange nye. (Jeg skal snart legge ut en reportasje jeg skrev for Dagen om akkurat dette.)
Jesus visste selvfølgelig hva som ville komme. Han «kjente lusa på ganga» allerede før det fantes noen menighet i verden. I liknelsen om den tro og kloke tjener starter fortellingen først om den tjeneren som hever seg opp over de andre og gir seg til å herje og bråke med dem. Siden Herren ikke forventes tilbake på lenge, er det ingen grunn til å oppføre seg pent.
« Men sett at dette er en dårlig tjener som sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’, og så gir seg til å slå de andre tjenerne og spise og drikke sammen med drukkenbolter.» (Matt 24:48-48)
Man kan komme langt og oppnå mye ved å tvinge folk til å jobbe for seg. Har man ikke så smarte strategier, kan man alltids bruke noen hersketeknikker for å hevde seg likevel.
Men her skal jeg stoppe. Spørmålet jeg stilte, var: Hvordan klarte jeg det?
Vennene andre steder. De som tok vare på meg. Og at vi fikk «muligheten» til å begynne på nytt andre steder.
Og, hva med deg? Går du et sted hvor de holder deg fast, stenger deg inne, tvinger deg? Du trenger ikke bli der. Du kan faktisk velge å gå.
«Er det et sted de ikke vil ta imot dere [..] skal dere riste støvet av føttene og dra bort derfra. Det skal være et vitnesbyrd mot dem.» (Mark 6:11)
Det finnes alternativer som er mye bedre. Det finnes mennesker som er bedre. Det finnes menigheter som ikke leker klubb, men bygger Guds rike.
35 år. Det går faktisk ganske bra, uten at vi har blitt nomader. Vi fant et HJEM blant menighetene. Til slutt.
DU KAN OGSÅ FØLGE DENNE SAKEN PÅ FACEBOOK.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2018 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.