TI OM TIENDE «Tiende» blir brukt og misbrukt av predikanter som trenger penger til egen virksomhet. Det er ikke noe galt å be om penger, sier Jesus og Paulus, men Loven, tienden og dårlig samvittighet er ikke riktig metode. Her får du vite hvorfor.
«Loven og profetene hadde sin tid fram til Johannes. Fra da av forkynnes det gode budskapet om Guds rike.»
–Jesus til judaistene i Luk 16:16
HELGELESNING!
- BONUSMATERIALE: Profitterende profeter (profiteering prophets)
Hvorfor ikke tvang i NT?
| SERIE: TI OM TIENDE |
|---|
| Er du en glad «hedning»? Da skal du lese denne og de andre artiklene i serien TI OM TIENDE—fordi det hjelper deg å skjønne hvordan kristenfolk med godt hjerte blir manipulert bort fra giverglede til rein og skjær utnyttelse. Alt med snedig bruk av utvalgte bibelvers. Se gjerne på dette som ditt sosialantropologiske prosjekt. Vi kristne har ingenting å skjule. |
| Kristen og sliter litt med gave-«teologien»? I serien TI OM TIENDE får du godt begrunnet teologi om givertjeneste fra begge testamenter. Da kan du lettere se forskjellen mellom den gamle pakt med påbud, lover og regler, og den nye pakt, hvor frivillighet, glede og Den hellige ånd er det viktige. |
Du har sikkert lest artiklene mine om den «ny-apostoliske reformasjonsbevegelsen» og dens lissom-«teologi» om hvordan og hvor mye man skal gi. Hittil siste artikkel i «TI OM TIENDE» handlet imidlertid om noe annet: Gavmildhet.
IMPORTANT NOTE: I’m not against tithing when done as a choice of your own free will, showing a covenant of good conscience toward God. I’m against enslaving generous people for the benefit of any particular preacher. Jesus preached giving and good deeds to the needy as apposed to a taxing tithe applied to all and only the inhabitants of the ancient indepedent state of Israel. You may read up on the topic in my currently developing series TEN ON TITHING, which is in Norwegian only, unfortunately. You may treat yourself with Google Translate, however. Please keep me posted on the translations if you do.
Tiende hadde sin plass i Det gamle testamente (GT). Tiende var skattesystemet som Israel, Guds eiendomsfolk, brukte i rundt tusen år, fram til det første templet ble ødelagt og folket bortført til Babylon. Senere ble tienden og tempelkultusen igjen forsøkt restaurert, men med periodisk varierende hell.
Da Jesus levde, hadde landet innført nye skattesystemer. Kulturen var hellenisert. Romerne holdt folketellinger, for over hele keiserriket praktiseres koppskatt. Jesus og Peter betaler tempelskatt (Matt 17:24), og folket betaler skatt både til Gud og skatt til keiseren (Luk 20:25). Skatteinnkreverne, tollerne, krever dessuten inn blant annet en forløper til merverdiavgift, moms (Luk 3,12-13).
Skattesystemet i GT er dødt, og Jesus vekker det ikke til live igjen. Han kom ikke for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst (Joh 3:17). Han kom for å forkynne Guds rike.
Det nye testamentet (NT) snakker spesifikt om tiende bare to ganger. Den ene gangen refser Jesus fariseerne for hvordan de regner tiende av småtteri framfor å gjøre gode gjerninger. Teksten finnes riktignok i to evangelier, men det er samme fortelling (Matt 23:23, Luk 11:42).
Den andre gangen er i Hebreerbrevet 7, der tiende nok en gang trekkes fram. Hele Hebreerbrevets anliggende er imidlertid at Jesus er den siste og langt bedre ypperstepresten for jødene. Mye bedre enn Melkisedek, den første. Dette er den røde tråden gjennom Hebreerbrevets 13 kapitler og 303 vers.
I denne sammenhengen bringes Abrams pakt med Melkisedek opp i de første versene i kapittel 7. Leser vi hele Første Mosebok 14, ser vi imidlertid at Abram betalte tiende av «alt», men alt var én gang, det var kun pengedelen av krigsbyttet, og det var fordi blodpengene skulle bli renset. Videre betalte Abram de øvrige nitti prosentene til kongen av Sodoma, den tidens mest syndige mann. Jeg har ennå til gode å høre en predikant forkynne tiende av all inntekt, men at vi kan bruke resten på den lokale puben som vi vil. Abrams tiende ble ingen regel, men et engangsoffer. Denne tienden var annerledes enn de tiender Loven innførte noen århundrer senere.
I de neste ukene fram mot sommerferien skal du få tre artikler til om givertjenesten i NT:
- Jesus og den glade giver,
- Menigheten og pengene, samt
- De som ville følge loven (Galaterne og Hebreerne)
Først må vi likevel ta for oss…
Tienden i Det gamle testamentet (GT)
Opprinnelig skulle «tiende» beregnes og betales i naturalia av naturprodukter fra avling, buskap o.l. Begrepet «tiende» ble også brukt om gavene til tempelkultusen i GT og til underholdet av prestene og andre tjenestemenn. Tiende er imidlertid ikke noe begrep som er unikt for jødefolket. I oldtiden tok konger og herskere tiende av sine undersåtter. Når Israel ber om å få en konge i stedet for alle dommerne de har hatt, peker Samuel nettopp på denne beskatningen (1Sam 8:15,17), som kommer i tillegg til tienden til templet.
Tiende omtales altså første gang når Abram, senere Abraham, betaler tiende av krigsbyttet til presten Melkisedek i Salem (1Mos 14:20). Også Jakob lovet Gud tiende ved én anledning (1Mos 28:20-22). Jakob lovet Gud tiende bare om han selv kom levende hjem fra sin reise til Mesopotamia.
Vi kan dermed legge til grunn at tiende var kjent i Midt-Østen på Abrams tid, men den gjaldt ikke som noen fast, gjentatt praksis. Abram kom selv fra Mesopotamia og kan ha lært det der, slik Jakob antagelig lærte det av bestefaren.
At tiende likevel er et særskilt fenomen som gjaldt Israel, ser vi i den senere utviklingen av forskrifter for tienden. Israel var Guds eiendomsfolk og disponerte ikke fritt over liv og eiendom. Hele jorden hørte Herren til og egentlig var alt Guds eiendom. Det markerte Israel ved å gi tilbake den første tidel av all avling, den såkalte førstegrøden. Se 2Mos 19:5, 3Mos 25:23, 5Mos 8:17-18 og 5Mos 28:1-14. I 3Mos 25:23 finner vi også inspirasjonen til den særegne, norske hjemfallsretten.
Moseloven gav altså forskrifter som påbød tiende av all avling fra jorda og all frukt fra trærne, og den skulle brukes uavkortet til kultusen i tabernaklet, senere templet (3Mos 27:30). For alt fe gjaldt det samme, storfe, geiter og sauer (v. 32). Tiende av avlingen kunne veksles inn i penger, men da mot et ekstra gebyr på 20 prosent. Dyr kunne ikke veksles inn. Ble dyr av dårlig standard forsøkt betalt inn som tiende, skulle både dårlig og godt dyr betales. Videre ble tiende av dyr beregnet ved at hvert tiende påbegynte dyr ble plukket ut som betaling til tempeltjenesten, slik at dersom bonden hadde fått 11 kyr, skulle både det første og det ellevte betales.
Alle tiende ble betalt til levittene, folket av Levi stamme, som kompensasjon for at de ikke eide jord. Levittene skulle igjen gi en tidel videre til prestene blant seg, les 4Mos 18:26-30, men kun tiende av avlingene fra jorda, 4Mos 27:30.
Både i Fjerde og Femte Mosebok gis det detaljerte beskrivelser av hvordan tienden skulle samles inn og forvaltes, men ikke mer detaljert at det likevel har vært til dels betydelig rom for tolkning. I tillegg til den tienden som skulle gå til templet, er det støtte for at det også ble krevd inn ytterligere to typer tiende, hvorav en tiende var avsatt til fremmede, farløse, enker og «dem som den tilkom», dvs. fattige, jfr. den apokryfe Tobias bok 1:6-8. Også de jødiske historikerne Josefus og Maimonides støtter en slik oppfatning.
Om tienden fungerte i praksis er imidlertid et annet spørsmål. Profeten Amos framstår ironisk når han påpeker at man bærer fram tiende i Nordriket, samtidig som de fattige utbyttes og utnyttes (Amos 4:4-5). Også profeten Malaki anklager Juda etter eksilet i Babylon for å stjele av tienden (Mal 3:8).
I den senere jødiske tradisjon gikk noen enda lenger og regnet tiende av alt man eide og tjente. Dette vet vi fra nedtegnelser i Talmud. Det er nok dette Jesus sikter til når han refser fariseerne for å være nøyeregnende på tienden, men ikke vise barmhjertighet mot de fattige (Matt 23:23).
Hvorfor stanset tienden i NT?
Tienden i GT var alts både et uttrykk for takknemlighet til Gud som gav folket alt det hadde, samt en form for beskatning til templet, levittene og prestene, samt til fattige og trengende. Tienden var strengt regulert, en del av den israelske samfunnsorden.
Tienden ble ikke påbudt eller videreført i NT, for troen var ikke lenger knyttet til en bestemt samfunnsorden. Tvert imot fremstilles den kristnes liv som langt mer omfattende—hele livet står i full tjeneste for Gud og medmennesker. Enhver troende skal derfor dele av sine eiendeler med menighetens tjenere og trengende medkristne, alt etter egen evne. Vi kommer tilbake med skriftbelegg for praksisen i den første menighet i en senere artikkel.
At tiende likevel ikke var helt ukjent, skyldes jo at det fra starten av var en del jøder blant de kristne. Vi finner altså henvisningen til tiende i Hebreerbrevet. Videre er 1Kor 9:13-14 en henvisning til den gamle pakt ved at de som gjorde tjeneste for menigheten og evangeliet, skulle ha sin lønn av dette.
Så skal det legges til at det på ingen måte forekom noe forbud mot tiende og offergaver i den første menighet. Nettopp en praksis med å legge til side penger hver uke ser vi at Paulus oppfordrer til, selv om det primært gjelder nødhjelp til en sultende menighet i et annet land og altså ikke tempeltjenesten (1Kor 16:2).
For min egen del har jeg funnet det nyttig å holde regnskap med min egen, frivillige tiendepraksis og offergavene (Fil 4:15-16). Også dette finner vi støtte for i NT. Poenget mitt har alltid vært å ikke gi menigheten for lite, men sørge for at vi alltid har satt av nok. Vår erfaring er at vi likevel alltid har hatt det vi trenger og enda mer. Vi har vært det kristne kaller «velsignet» i alle år, selv i de periodene hvor inntektene har vært lavere. Det gjaldt særlig da vi var i misjon eller da jeg i noen år startet egen næring.
Pastorene i Colombia
Til en colombiansk pastor som alltid fortalte menigheten at han stolte på Gud—han levde i tro, som han sa—måtte jeg en gang parere:
«Hvis det er sånn at alt er gratis (nåde heter gracia— gratis–på spansk), hvorfor ender jeg alltid opp med å måtte betale?»
Pastoren trodde slett ikke på Gud. Han trodde på misjonæren. Han likte det ikke da jeg forlangte at menighetens styre skulle ta imot bidragene fra misjonæren og hans kone. Men slik ble det. Inntil pastoren satte hardt mot hardt. Da begynte vi arbeid i en annen bydel.
Ungdomspastoren som stakk til side litt for mye av pengene han skulle dele videre, var heller ikke fornøyd da jeg sa at nok fikk være nok. Jeg drøftet problemet med ei kvinne jeg har tillit til, og hun gav meg det rådet at jeg skulle la saken ligge. Jeg gav jo pengene til Gud. Om pastoren misbrukte pengene, ville Gud straffe ham. Det kunne jeg ikke leve med, så jeg tok det opp med pastoren. Han endte med å be meg reise hjem igjen til Norge og slutte å forgifte ham med pengene mine. Så jeg gjorde det. Sluttet å «forgifte» ham.
Med penger kommer imidlertid makt. Vi som gir, skal ikke overstyre bruken av pengene. Gitt er gitt. Blir gavene våre misbrukt, enten til personlig vinning eller til andre formål enn de er gitt, er det likevel vår oppgave å følge med.
Gir jeg penger til en pastor som stjeler, bygger ikke pengene Guds rike. Gir jeg pengene til en menighet som kjøper aksjefond, bygger ikke pengene Guds rike.
Jeg har et ansvar. Også som giver. Jeg må følge opp. I Norge gjør Innsamlingskontrollen et utrolig viktig arbeid.
Hva sier Jesus?
I de neste artiklene skal få en full utlegning av hva Jesus underviste om penger. Imidlertid har vi nå dokumentert at tiende-begrepet er omtrent fraværende i NT. Det hender at predikanter prøver å forklare fraværet med at tienden var så innarbeidet og ble tatt for gitt, at det slett ikke var nødvendig å snakke om den. Det argumentet holder ikke. Vi har sett hvor mye mer detaljert GT drøftet tienden. Selv før Moseloven får vi vitnesbyrd som tiende.
La oss se på helheten i Jesu forkynnelse når det gjelder økonomi, i tråd med Salme 119:160:
«Summen av dine ord er sannhet.»
Vi skal hente fram summen av Jesu undervisning ganske snart. Jesus underviste mye om å gi, men han underviste om noe annet enn tienden. Den første menigheten gav både av sine penger og av seg selv. Selv langt ut i Romerriket ser vi at menighetene Paulus grunnla, praktiserte noe annet enn tiende. De gav av seg selv.
God helg!
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. Alle rettigheter reservert. © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.