KAMPEN MOT KREFTEN Tredje natt i forsøket. Etter først en «referansenatt» uten pille, begynner jeg straks på tredje natta—andre natta med forsøksmedisin.
Kan kreftpasienter med søvnproblemer hjelpes? Det skal dette prosjektet prøve å finne ut av.
DET FINNES IKKE NOE OPPBYGGELIG I DENNE TEKSTEN, SÅ DU MÅ GJERNE LESE NOE ANNET I DAG.
Medisinske forsøk er ikke bare skjemaer, måleapparater og tekniske data. Det er også menneskene. Jeg er et sånt menneske. Jeg har vært med på forsøk før.
Jeg var forberedt på å delta i et forsøk til. Jeg skrev om det i bloggen «Miraklet som fortsetter» for bare et par uker siden.
Notere alt, passe på
Klokka ni på kvelden tar jeg dagens første smertestillende. Gjennombruddssmerter. Nå er de uutholdelige. Jeg vil prøve å holde meg oppe litt til. Det er 32 grader og vindstille. Familien nyter sommeren i Sandefjord.
Kl. 23:25 gjesper jeg. Jeg er trøtt. Jeg tar innsovingsmedisinen slik skjemaet foreskriver. Eller kanskje er det placebo. Hva det er, skal jeg ikke få vite.
Først nøyaktig på slaget midnatt går jeg til sengs. Sykepleieren hadde gitt meg en tydelig instruks: Vent en halvtime etter tablett!
Jeg slukker lyset, men sovner ikke. Nå ligger jeg og kaster på meg og er usikker på om jeg sover eller er våken.
Dope seg
Kvart på ett er gjennombruddssmertene tilbake og så sterke at jeg setter meg opp i senga. Jeg tar en smertestillende til. Så legger meg igjen når tabletten begynner å virke. Denne er ikke placebo.
Jeg vet ikke om jeg får sove de neste timene. Det vil actigrafen som skal måle søvnen min vise først i neste uke.
Jeg tisser et par ganger de neste par timene. Når blæra fylles bare litt, tenker jeg at jeg må på do. Jeg får uansett ikke sove. Jeg slår ikke på lyset, for jeg vet hvor jeg har alt. Jeg har organisert gjesterommet godt.
Kl. 03:20 gir jeg opp og sluker morgenmedisinen jeg egentlig skulle vente med til klokka seks. Jeg har en åpen boks med lunken Pepsi Max stående på nattbordet. Min trøst. Neppe etter sykepleiehåndboka.
Det er allerede lyst ute, men jeg vil ikke opp. Jeg slår av alle alarmer for å være sikker på å få sove videre etterpå.
Psykedelisk
Klokka 04:40 står jeg midt i en psykedelisk drøm.
—Maten smaker ikke bedre om dere bare skal dele, roper Jon Michelet morskt til oss. —Dere må lære å ta! Ta til dere selv!
Jeg våkner, sjokkert. Dette er slett ikke evangeliet. Denne Jon Michelet er ingen frelser. Han er en falskner. Dessuten er han jo død.
Jeg er tissetrengt, men får ikke tisse, så jeg må bruke kateter. Filler’n. Jeg hater det.
Slaveri
Ti på halv seks våkner jeg igjen. Jeg deler ut plakater fra den falske slaveeieren, sånn som jeg har fått beskjed om å gjøre. Slavedriver Jan (min bror!) leier da ikke ut slaver til forskning! Det nekter jeg å godta.
Så våkner jeg. Å, ja, det var visst en drøm. Enda en.
Jeg tisser litt igjen, mest for syns skyld. Behovet er mest psykisk, for det kommer ingenting.
Jeg dupper nok bare så vidt av, for allerede halv seks vekker professoren i teologi meg. Marius Timmann Mjåland. Jeg står ved kanten av en skyskraper og skal til å tisse. Eller hoppe. Eller fly. Jeg er ikke helt sikker.
—Viktig å ikke hoppe nå, sier Mjåland.
Så våkner jeg. Jeg tisser i stedet med kateter—igjen—på flaska jeg har stående ved siden av senga mi på gjesterommet her nede i kjelleren.
Hva er det egentlig jeg har fått? Er det sopp i disse pillene?
Psykologen
Jeg legger meg igjen.
Klokka kvart på ni ringer telefonen. Det er psykologen til en av ungene. Jeg skjønner ikke med en gang at denne samtalen er virkelig, men det er den. Psykologen synes nok jeg svarer rart.
Jeg samler meg. Forklarer. Jeg har sovet dårlig og drømt rart. Jeg var nok helst overrasket over telefonen og trodde det var enda en rar drøm.
Det er lenge siden jeg har snakket med psykologen. Nå trenger hun bakgrunnsinformasjon. Jeg spør ikke hvorfor, men svarer på spørsmålene jeg får. Jeg har taushetsplikt, men jeg har også informasjonsplikt.
Normal dag
Etter telefonsamtalen står jeg opp og steller meg. Utover dagen gjør jeg ærend, kjøler meg ned og skriver tre korte tekster til bloggen.
Så ringer sykepleier Christine og lurer på hvordan natten har vært. Åh, selvfølgelig! Hun skulle jo ringe. Jeg forklarer.
—Du får placebo, du, sier hun. Hun høres litt skuffet ut.
—Det kan vi ikke vite, protesterer jeg, selv om jeg er enig med henne der og da. —Det kan jo være dosen er så liten at den ikke har noen effekt på meg. Det er en ganske solid cocktail jeg tar til daglig.
—Jeg tror vi skal øke til dose 2 fra i kveld, sier Christine.
Jeg tror dose 2 betyr dobbelt så mye. Eller fortsatt placebo.
Jeg håper ikke natten som kommer blir like rar. Jeg skjønner at jeg bare er en pasient, men jeg liker ikke det jeg drømmer. KAMPEN MOT KREFTEN er vunnet, men så krever den likevel mer enn jeg liker å tenke på.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no Alle rettigheter reservert © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.
For nye lesere legger jeg til:
Det er mandag ettermiddag, og jeg er hjemme igjen i Sandefjord. Jeg kjørte opp til sjukehuset allerede klokka sju.
Først tok jeg blodprøver. Litt seinere fikk jeg møte sykepleieren. Hyggelig dame.
Resultater fikk jeg ikke. Utstyret mitt «snakket ikke» med datamaskinen.
Jeg leverte fra meg ubrukt medisin i ubrutte pakninger. Det skulle være en god indikasjon på at jeg har spist resten. Plutselig var det ikke det. Vel, jeg skal uansett på sykehuset igjen tirsdag, og jeg har vært i dunken for plastavfall og funnet tomme bokser. Tomme bokser beviser like mye som ingen bokser, tenker jeg, men skal det være, så skal det være.
Jeg har ikke merket noen effekt, selv med gradvis tripling av dosene. Jeg gjetter på at jeg fikk placebo.