TANKER Fra Gud skapte himmel og jord og fram til i dag, har vi mennesker vært mer opptatt av å underlegge oss jorda enn å forvalte den.
Første Mosebok inneholder to store skapelsesberetninger. Den ene handler om skapelsen av universet og jorda. Den andre handler om hvordan Gud skapte mennesket. Begge tekstene er svært poetiske. I form er de likevel forskjellige.
Bibelen henviser til Gud som skaper en rekke steder. I starten av Johannes-evangeliet har vi dessuten en helt nye skapelsesfortelling. Jesus som Skaper er viktig her.
Nå har jeg ikke engang nevnt de mange skapelsesberetninger i andre religioner. Det skal være funnet skapelsesberetninger hos rundt nitti prosent av jordas urbefolkninger. Selv om mange kan ha naturreligioner eller mange guder, har de ofte det til felles at bak skapelsen stod det én, allmektig Gud.
Hvis vi mennesker—uansett religion—har fått overlevert én fortelling om skapelsen, hvorfor leser vi den ikke skikkelig, da?
«Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den.» (1Mos 2:15)
Etter at Gud hadde gjort jobben sin, gav han mennesket jobben med å dyrke og passe på. Mennesket ble fastboende. Boende. Eller, om du vil, bonde.
Siden har mennesket tenkt stadig mindre på hvem som har skapt alt og stadig mer på hvordan han kan underlegge seg det han har fått. Den franske 1700-tallsfilosofen Voltaire må har vært profetisk. Det til tross for at han også var ateist.
«Hver dag har mennesket gjort hva det kan for å vise Gud sin takknemlighet.»
—fritt etter en ironisk Voltaire, fransk filosof
Nettopp.
Alt det skapte er vårt nå. Vi gjør med det hva vi vil.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no. Alle rettigheter reservert © 2018 Victor Skimmeland. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit om du oppgir kilde. Annen bruk? Spør først.