Angående fødselsdagen min. Som en klok mann en gang sa: Det går oppover og framover. Og, ikke minst, hjemover. Himmelen i sikte!
AKTUELT | preacher.no | Victor Skimmeland | 19. april 2018
Nei, da. Jeg ska’kke dævve. Ikke ennå.
Vi mennesker tror nesten at vi er udødelige. Derfor blir overraskelsen så stor når livet skal ta slutt.
I fjor fulgte jeg et par venner helt fram til grava. Det var ikke lett. Ingen av dem forventet det, tross alvorlig sykdom.
Døden krever sitt
En av dem som døde, levde hele livet til litt før femti uten å bruke mye tid på å tenke på Gud. Det siste året vi vandret sammen, ble det likevel oftere et tema. På dødsleiet ba vi sammen. Han fant ro. Han fant tro.
En annen var i liten grad forberedt. Gud helbreder den som tror. Nok. Det trodde hun. Det fortalte hun alle rundt seg. Skuffelsen var stor da Gud ikke helbredet. Jeg håper ikke skuffelsen rammet de rundt henne så mye at de vendte Gud ryggen.
Selv om det er en mager trøst, skal vi alle en gang dø. I det lange løp betyr ikke femti eller sytti eller nitti år så mye.
Den viktigste trøsten er at vi en dag skal leve. På nytt. Jesus reiser oss opp fra de døde, fordi han selv stod opp fra de døde. Paulus beskriver det på en vakker måte i Første Korinterbrev (1. Kor. 15:51 ff.).
Resignasjon
Selv resignerte jeg da jeg ble kreftsyk. Jeg forsonte meg med døden etter at kona og jeg hadde vært på sykehuset for å få «den store, stygge kreftsamtalen» i august 2015. Jeg tok farvel med venner, men blant disse vennene var det noen pastorer som ba for meg. De salvet meg. De gav meg håp.
Så begynte jeg å kjempe. Deretter ble jeg overraskende frisk. Før sykehuset igjen kalte meg inn til ny samtale året etter. Min tid var snart over. Kreften var tilbake. I begge lungene.
Miraklet kom. For snart to år siden forsvant alle spor av kreft. For å slippe å høre mer om at jeg skulle dø, byttet jeg sykehus. De hadde tilbudt meg prest, sosionom og morfin. Nå trengte jeg noen som trodde på livet.
Jeg skal ikke kjede deg mer med detaljene. De finner du i andre blogginnlegg.
BIOGRAFISK:
Les Dagen om hvordan jeg ble frisk (PDF).
Les Misjonsbladet om misjonærliv i Colombia.
Bursdagene betyr noe
Nå som også jeg har sett mannen med ljåen i hvitøyet, betyr bursdagene mer. Men jeg følger Paulus, nå som før. (Rom. 14:5)
Før var alle dager like. Bursdager betydde ikke stort. Hvis noen pressa meg, kunne jeg få meg til å si at jeg var Jehovas Vitner på denne ene dagen. Bare for å stoppe kjeften på dem.
Nå er bursdag viktigere. Det tar riktignok litt tid å venne familien til det. De er ikke helt med ennå. Det kommer nok. Neste år fyller jeg enda et år. Enn så lenge henger visst bursdagen min bare på datteras eller konas. De har bursdag på samme tida, og det har jo funka før.
Vi har feira Andrea. Om tre uker feirer vi kona.
Det går oppover og framover for oss alle. Og, ikke minst, hjemover. Himmelen i sikte!
Ha en fin torsdag. En fin Bush-dag.
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke og misjon. Han blogger på preacher.no Copyright © 2018 Victor Skimmeland. Alt materiale som ikke er merka med annet, er fullt ut opphavsrettsbeskytta. Kommersiell bruk av stoff fra disse sidene må ha særskilt tillatelse. Spør meg. Ikke-kommersiell bruk er greit uten at du spør først — hvis du oppgir full kildehenvisning.