Oppe som vanlig klokka seks for å ta medisiner. Feber. Typisk, sånn to dager etter siste infusjon. Sovna igjen. Ingen vits i å sitte våken med smerter OG feber. Også jeg, da, som hadde planer om å hive meg på et tidlig tog til Drangedal og bruke statens gode gave, TT-kortet, på taxi opp til hytta på Gautefall.
Våknet igjen noen timer seinere. Dalias vanndrivende tabletter er effektive saker. Jeg kan se både knoker og ankelbein igjen, og jeg klarte å knytte nevene og gjøre knebøy uten for mye vondt. Gikk så på vekta. Ned 2,9 kilo på to døgn. Det er ikke fordi jeg har spist mindre. Da jeg kom fra Brüssel et kvarter før midnatt mandag, hadde mor laget lankesiske krydderboller – katelets – fylt med løk, poteter og tunfisk. Og krydder. To bakker stod klare i kjøleskapet. Den siste krydderbolla spiste jeg nå, til lunsj.
Jeg synes plutselig jeg høres ut som en hypokonder. Gå på vekta, måle temperaturen, skrive ned medisiner, spise nok, fysisk aktiv, passe på, passe på, passe på! Kreften har riktignok ikke vist seg på ei stund, men det er heltidsjobb å passe på at dronningen av kreft* ikke kommer tilbake.
Dusjen neste! Siste rest av feber skal skylles bort.
(* Metastasert malignt melanom kalles av og til “dronningen av kreft” fordi sykdommen gjør som dronningen på sjakkbrettet: Den kan gå i alle retninger, så langt den vil, og slår til mot intetanende ofre.)