(Jeg måtte innom Tønsberg en gang til, nesten to måneder etter at jeg hadde bedt meg overført til Skien. De måtte ta bildet av hodet mitt her, sa de, for det var allerede bestilt. Kerftlegen i Skien syntes ikke det var noen vits i å krangle. Hun trengte bilde og kunne få det sendt over.)
Telefonen ringte. Skjult nummer. Jeg lot den ringe. Ennå satt jeg i bar overkropp, med veneflon i venstre arm.
Telefonen ringte igjen. OK, da. Jeg tok den.
– Det er fra Pasientreiser, du. Jeg har en taxi som står her og venter på deg!
– Hva? utbrøt jeg. – Jeg sitter med veneflon i armen og har ikke fått på meg ennå.
– Hvis ikke du kommer nå, vet jeg ikke når jeg kan få deg hjem, jeg, insisterte Pasientreiser.
En kort utveksling med sykepleieren, så svarte jeg igjen mens nålen ble trukket ut.
– Kan han vente et par minutter, da?
– Jeg vet ikke om jeg klarer å holde han igjen, jeg, innvendte damen med det rare navnet.
Jeg fikk på meg genseren, rasket med meg resten av tingene mine og la på sprang. Treningen de siste månedene kom til nytte.
I resepsjonen stod en avslappet og hyggelig sjåfør og ventet. Han hadde ikke så gæernt med tid, han.
Jeg rakk til og med ta bilde av det fine banneret sykehuset hadde satt opp siden sist.
#Pasientreiser #SykehusetIVestfold #SiV #PasienterErIkkeKunder #Service #ServiceErklæring
Først publisert på min private Facebook-profil.
© 2016 Victor Skimmeland