Da jeg i vinter var på mitt sykeste, og utover våren, mens sykehuset ikke ‘gadd’ fortelle at jeg var på en historisk opptur, fikk jeg et oppmuntrende besøk av en tidligere samarbeidspartner og kollega fra min ungdoms år på Teknologisenteret på Kjølnes.
Det ble en dag hvor hans tilstedeværelse var en oppmuntring. Han var nok ikke så mye friskere enn meg, men han hadde et helt annet humør!
John Arne Løberg Jørgensen hadde nemlig gått veien før meg. I fjorten år allerede. Han var på kjente stier der jeg gikk for første gang.
Et besøk over en kopp kaffe, en rekke telefoner og mange meldinger gav meg en inspirasjon som gjorde at jeg nektet å gi opp. Nektet å dø. Gjorde at jeg tok opp kampen mot vrange pleiere, en lege som aldri sa et overflødig ord, et sykehus som var mest opptatt av å behandle kroppen min, ikke meg. Jeg var svært nær å be meg overflyttet til et annet sykehus, men fordi kampviljen kom tilbake, tok jeg heller krigen til sykehuset. Så viste det seg at jeg ble frisk. Senest i dag fortalte JEG sykehuset hvordan behandlingen min gikk. Nå er det jeg som dikterer livet mitt.
Og nettopp i dag fortalte John Arne at han var blitt syk igjen. Jeg tror ikke et øyeblikk at det er over, John Arne. Veien er nok kronglete for deg og meg og sånne som oss, men nå behandler legene oss fordi vi skal leve. For ikke lenge siden ville vi bare ventet på å dø.
Så i dag gjør jeg krimforfatter Henning Mankells ord til mine, og jeg dediserer dem videre til deg:
“En dag skal du nok dø, men alle de andre dagene skal du leve”.
I dag skal du leve! I morgen også!
Alt godt til deg, John Arne.
Først publisert på min Facebook-profil. © 2016 Victor Skimmeland