COLOMBIA (EL DORADO, BOGOTA, 7. juni ca kl 23:30 lokal tid) Det er en knapp time igjen til Bogotá. I følge reiseplanleggeren har jeg flydd i 16 timer og 48 minutter når jeg er framme. Det er nesten ett døgn siden jeg tok farvel med de to jentene mine og låste meg ut hjemme.
Første etappe over Atlanteren var begivenhetsløs. Vi passerte visst rett over Island, men noen vulkan klarte vi ikke å provosere. Flyet var kvart fullt, og jeg fikk lurt meg til et par timers søvn halvveis sammenkrøket over tre seter. De nye ørepluggene med aktiv støyreduksjon hjalp godt på søvnen.
TO POLITIMENN med bistert oppsyn stod foran døra ved bording av flyet videre til Bogotá. Jeg la nesten ikke merke til den lille, kopparrete mannen mellom dem. Han hadde hendene bak ryggen.
Rett før flyet skyver fra gaten, slenger nettopp denne mannen seg ned på setet ved siden av meg. I løpet av et par minutter har han kommet langt i livshistorien sin.
– Jeg er akkurat sluppet ut av fengsel, presenterer Jairo seg (og la oss kalle ham det her). Han har allerede sonet en narkotikadom på ni år i USA, og nå var han ført i håndjern til flyet.
TYSTERE hadde angitt ham, men han hadde selvfølgelig ikke gjort noe. Politiet hadde betalt vitner. I ni år hadde han sittet uskyldig i fengsel, som de fleste andre i amerikanske forbedringsanstalter.
– Me estan deportando. Jeg blir deportert.
Siden Jairo var tolv, hadde han hatt lovlig opphold i USA. Nå var han tretti, deportert og nektet innreise igjen for alltid.
Idet jeg tenkte at at nok fikk være nok og fant fram ei bok å lese i, slo tanken ned i meg.
– Han er din neste, Victor!
– Hallo Gud, sendte jeg en tanke tilbake, – uskyldig, han?
Fariseeren Skimmeland fikk straks svar:
– Han er din neste, Victor!
Vel, ikke skulle hanen få gale tre ganger over meg, så jeg vred de små grå. Hva ville Jairo med livet sitt, da?
– Jeg vil ikke tilbake i kriminalitet igjen, señor, sa Jairo.
Uskyldig, ja? tenkte jeg.
– Kykeliky, sa stemmen inne i hodet mitt.
– Takk skal du ha, da, Gud, svarte jeg, ikke helt fornøyd med denne tredje påminnelsen.
Flere påminnelser enn Peter trengte jeg ikke. Før vi hadde landet, fikk Jairo omtrent en hundrelapp i lokal valuta. Om natta går ikke bussene, men en taxi hjem til en intetanende mor, litt mat og litt til overs ble det nok.
Jairo fikk det nye mobilnummeret mitt. Jeg hadde en tanke om noe jeg ikke kunne ordne alene, så jeg ba ham ringe igjen etter et par dager.
Nå er senga neste. Døgnet har vart i 31 timer, og nok er nok. Et bibelvers falt meg inn og får være min andakt i kveld:
Den som vet hva godt han skal gjøre og ikke gjør det, han synder.
– Jakobs brev 4:17.
Her nytter det altså ikke å sløve før man vil sove. Takk skal du ha igjen, da, Gud.
Hilsen Victor
Victor Skimmeland er menighetspedagog i Bugården kirke i Sandefjord. Han har tidligere vært misjonær og bistandsarbeider i Colombia sammen med sin familie. Følg Victor i Colomba på Facebook.com/vkimmeland.
(I 2010 blogget jeg min Colombia-reise direkte på hjemmesidene til kirken i Sandefjord. Det var en del av Sandefjord Kirkemagasin, og etter avtale med daværende kirkesjef, Anders Tho. I tillegg publiserte jeg sakene på min private Facebook-profil. Se saken her, om du vil.)