MENIGHET/KVINNEDAGEN Jeg har hørt det mer enn én gang: Paulus hatet kvinner. Så dro de fram bibelsitater som beviste påstanden.
Det er bare én ting. Paulus hatet ikke kvinner. De har latt seg lure av senere tolkning i organisert kirkeliv, samt av hva samfunnet rundt mente om kvinner. Kvinnene hadde det mye bedre hos de første kristne, og jeg skal bevise det.
HUSK >> LIK og FØLG PREACHER.NO på FACEBOOK
For mange år siden oversatte jeg noen av bøkene til Dr. Paul Yonggi Cho til norsk. Han hadde teorier om menighetsbygging som stort sett blir avvist her i Vesten. I tillegg hadde han praksis som dokumenterte at han visste hva han snakket om. Han stod helt i front for vekkelsen som gjorde Sør-Korea til et kristent land etter Koreakrigen, og han ledet verdens største menighet, Full Gospel Church i Seoul. I dag er det sønnen David som leder menigheten, og den er fremdeles størst i verden. Selv om veksten etter hvert nådde toppen på åtti- og nittitallet, fortsatte de å bygge søsterkirker over hele Sør-Korea, og de sendte misjonærer ut i hele verden. Inn i Nord-Korea og helt over til Colombia, hvor jeg møtte et ektepar som startet menighet i Bogotá.
Far og sønn Cho var ikke bundet av totusen eller tusen eller fem hundre eller to hundre år med kristen tradisjon da de begynte arbeidet. I stedet kunne de fritt nytolke Bibelen. I Vesten ble de ofte kritisert for ikke å følge noe trossamfunn, for ikke å følge tradisjonene, for ikke å følge de ordningene for menighetsliv vi har pålagt oss selv. Menigheten deres tok i stedet den første, kristne menighet svært bokstavelig og brukte åndelige nådegaver som fundament i kirken. Flere steder har jeg sett hvordan man har kopiert deler av Yonggi Cho’s kirkevekst-filosofi, men uten den åndelige dimensjonen. Smågrupper satt i system fungerer kun til en viss grad når kun form, ikke ånd, kopieres. Systemet fungerer ikke optimalt bare som en forretnings- eller organisasjonsmodell, men som et verktøy sammen med de åndelige nådegaver.
Jeg anbefaler deg et par av bøkene jeg oversatte (via engelsk), hvis du kan få tak i dem:
P. Yonggi Cho: Kirkevekst. Mer enn tall.
Se bak tallene og inn i filosofien som gjorde Sør-Korea til en kristen nasjon på én generasjon. (Boka må kanskje kjøpes fra antikvariat, altså brukt.)P. Yonggi Cho: Be slik Jesus gjorde.
Bønnen ‘Fader Vår’ tolket inn i og brukt i koreansk kontekst, som motor for åndelig vekst i eget liv og i menigheten. (Boka ble nyutgitt som kort andaktsbok i Norge på Hermon, nå med sønnen David som forfatter. Antagelig en misforståelse på forlaget om at far byttet navn.)
Følg oss på Facebook? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på sida du får opp!
BRUKEN AV KVINNER SOM LEDERE er også unik. Kvinner leder menighetens bønnearbeid. De står fremst blant misjonærene. De er også pastorer (menigheten har flere tusen pastorer).
Kvinnene er ikke plassert i stillinger for å tekkes våre moderne, vestlige verdier. De definerer selv sine oppgaver. Den hellige ånd har i sannhet talt, og mennene har værsågod å lytte. Dette i og fra et samfunn som tradisjonelt var like patriarkalsk som de gamle greske, jødiske og romerske, de samfunnene som de første kristne levde i.
FOR NOEN ÅR SIDEN var noen amerikanske pastorer på en kirkevekstkonferanse i Seoul. En av dem, en dr. Roger Barrier, gjengav møtet slik:
«Til slutt ba han (Yonggi Cho) alle de amerikanske pastorene i gruppen om å reise oss. Vi var rundt tjue.
—Det knuser meg å se, begynte dr. Cho, —hva dere har gjort mot kvinnene i menighetene deres. Dere holder dem nede og gir dem ubetydelige oppgaver i stedet for å gi dem full frihet til å tjene Gud. Det er ikke rart at kristendommen sliter i landene deres. Dere går inn i den åndelige bokseringen med den ene armen bundet fast bak på ryggen.
Sterke ord. Så beskrev Barrier sin reaksjon. Han ble rasende.
‘Hvem trodde Cho at han var? Komme her og fortelle oss at vi ikke behandlet kvinnene våre bibelsk?’
Senere tenkte Barrier annerledes om dette møtet. Kanskje visste hovedpastoren i verdens største menighet litt mer om praktisk tjeneste enn han selv gjorde?
—Jeg klatret etter hvert ned fra min høye hest, fortalte Roger Barrier, —og etter hvert begynte jeg å se på kvinnene i menigheten med nye øyne.
(Jeg har ikke denne teksten på nett, kun på papir, så jeg kan dessverre ikke gi deg en kilde du kan slå opp selv.)
JEG KJENNER MEG GODT IGJEN. Jeg kom til tro som tjueåring og ble snart med i frimenigheten til hun som senere ble min kone. På åttitallet så jeg forskrekket hvordan menigheten behandlet sine kvinner. De fikk ikke stå på plattformen uten skjørt eller kjole. Selv ikke om de bare deltok i et blanda kor. De fikk ikke preke eller være pastor. Skulle de preke, måtte prekenen kalles for ‘vitnesbyrd’. De fikk ikke ha lederoppgaver.
Vi hadde mange, dyktige kvinnelige ledere, men menigheten valgte igjen og igjen menn som eldste som knapt klarte å åpne Bibelen sin. Joda, noen dyktige menn hadde menigheten, men det var dessverre nok av de udyktige også.
Jeg så hvordan min kone la fram et forslag i en sak fra benkeradene—hun fikk ikke legge det fram fra plattformen—og hun ble ‘hugget ned’ av menighetslederen. Så fikk hun strengt beskjed om å sette seg. Hvis hun var så bekymret for hvordan menigheten tok imot nye kristne, kunne hun meldte seg til dørvakt-tjeneste. Dørvakt! Det var hva menigheten kalte sine møteverter.
(Da jeg mange år senere ble behandlet på samme måte, tok jeg ordet stille og rolig, takket for meg og gikk. Noe dager senere kom pastoren på besøk og ba oss slutte i menigheten.)
Min kone var lojal. Hun satte seg ned. Hun var en av de mange kvinnene som gjorde det de fikk beskjed om. Hun hadde vokst opp der og visste kanskje ikke hvordan man protesterte.
Selv var jeg rystet. Jeg var oppdratt i et hjem uten kristen tro og praksis, og min mor var tidlig feminist.
JEG HAR ALDRI FORSTÅTT at kvinnen må innta en passiv rolle hvis hun har noe å by på. Jeg hadde nok heller ikke anbefalt noen «Mamma til Michelle» som menighetsleder, men det er på grunn av Anna Rasmussen. Ikke på grunn av kvinner.
Fra kona og jeg blei et par har jeg oppmuntret–ja, mer enn én gang også presset–kona mi til å strekke seg lenger. Ta mer ansvar. Tørre å lede. Den lille, innadvendte og beskjedne jenta forandret karakter. Blei gradvis seg selv. I dag likner hun overhodet ikke på den hun en gang var.
Først nå kan jeg se hvor mye dette tjente meg selv. Da jeg fikk kreft i 2015, klarte jeg ikke lenger mange av oppgavene jeg hadde. Siden da har jeg bedt mor være patriark. Unnskyld, matriark. Jeg trengte noen til å holde meg oppe. Fokusere meg. Drive meg videre. Ellers hadde jeg dødd. Mine kognitive utfordringer var så omfattende at jeg ikke selv klarte å komme ut av problemene.
Joda, kona er nok drittlei av meg. De fleste ønsker frihet, men de siste årene har jeg prakket på henne ansvar. Fordi jeg ikke har klart det selv.
ET AV MINE HOVEDMÅL I COLOMBIA—som misjonær—var å løsne hånden som var bundet fast bak vår kollektive rygg, som menighet. Jeg ville sette kvinnene i kirken fri. Det var ikke alltid enkelt, for vi hadde store og tunge strukturer å jobbe mot. Ikke bare colombianerne. Også norske misjonærer som stilte høyere krav til kvinner i vår tjeneste, enn til mennene.
LES >> Tilfellet Carlos og Andrea
Hvis vi leser Paulus ærlig og fullstendig, blir vi snart tvunget til å se annerledes på kvinnenes verdi og funksjon i menigheten.
Til Galaterne (3:28) skrev Paulus:
«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»
I 1. Korinterbrev (11:11-12) skrev han:
«Men i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud.»
Paulus fortsetter i v. 13-15 med versene som oftest har blitt misbrukt:
«Bedøm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten noe på hodet? Lærer ikke selve naturen dere at det er en skam for mannen å ha langt hår, mens det for kvinnen er en ære? For håret er gitt henne som slør.»
Der stopper det gjerne. Men Paulus har et vers til, v. 16:
«Hvis noen vil lage strid om dette, så husk at en slik skikk har ikke vi, og heller ikke Guds menigheter.»
Hvis noen vil lage strid, så husk at vi (apostlene) og menigheten IKKE har en slik skikk! Paulus er altså bitende ironisk mot tradisjonen når han skriver om kvinner som må dekke til hodet. Vers 11-12 sier at det ikke lenger er noen forskjell mellom kvinner og menn i menigheten, mens v. 16 gjentar at menigheten og apostlene ikke pålegger kvinnen å dekke til hodet. Likevel har kirkene i to tusen år klart å lese de tre versene hvor Paulus ironisk fordømmer tørkle-påbudet for kvinner, som om dette var idealet for menighetens behandling av kvinner.
I v. 11 gir Paulus kvinnen den verdi hun faktisk har, men som i samtidens jødiske, greske og romerske kultur var redusert til fødemaskin og hus-trell. I v. 12 understreker han kvinnens rolle nettopp som forutsetningen for enhver mann som noen gang er født. I v. 16 gjentar Paulus at menigheten ikke forskjellsbehandler menn og kvinner. Bibelvers fra Det nye testamentet (den nye pakt) som blir brukt til å undertrykke kvinner, trenger en ny gjennomgang. Ikke med større i hva grunnteksten egentlig sier på gresk, for da overlater vi Bibelen til andre som mer enn gjerne vil tolke for oss. Kan vi ikke lese Bibelen på norsk, betyr det bare at Bibelselskapet ikke oversetter godt nok. Men her er det oversatt godt nok. Det er bare predikantene som misbruker Guds Ord. V. 13-15 er ingen rett til å undertrykke kvinner, men et sterkt ironisk utbrudd fra en jødisk fariseer som brøt fullstendig med tradisjonen da han møtte Jesus på veien til Damaskus.
Et slikt skriftsted er 1Kor 14:33b-35:
«Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten.»
Hvilken sammenheng står denne teksten i?
I kapittel 12 skriver Paulus om nådegavene. I kapittel 13 forordnet Paulus kjærlighet som en forutsetning for bruk av nådegaver. I kapittel 14 utvikler Paulus en liturgi for gudstjenesten. (Husk: Liturgi er latin og betyr ‘det folket—her: menigheten—gjør.) Her er det særlig tungetalen han vil få skikk på, for den er i ferd med å gå over stokk og stein. Nettopp det at Paulus taler særskilt til kvinnene om dette, gir en indikasjon på at nettopp de kristne kvinnene var profetene i menigheten i Korint. I denne sammenhengen leser vi altså at KVINNENE ikke skal tale i tunger under gudstjenesten. Slik tungetale kunne fort avbryte predikanten, og nettopp slike avbrytelser har seg selv opplevd flere ganger mens jeg har takt. Har jeg Guds Ånd når jeg taler, får heller tungetaleren vente med sitt budskap til jeg er ferdig. Også her får jeg støtte av Paulus. Mennene har allerede fått sitt pass påskrevet når det gjelder feil bruk av nådegavene. Det er i denne sammenheng kvinnene blir tiltalt her.
Riktignok hadde ikke kvinnen plass sammen med mannen i synagogen, hun satt på galleriet eller bak et forheng, men SLIK ER DET IKKE HOS OSS, sa Paulus.
Også pastoralbrevet 1. Timoteus (2:11-14) synes å ha noen skarpe påbud til kvinnen:
«En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet.»
Paulus’ teologiske begrunnelse for hvorfor kvinnen ikke kan ha lederoppgaver i en menighet (hun må underordne seg), trenger en nærmere lesning. At kvinnen skal underordne seg mannen og ta imot hans veiledning, har skapt unødvendig mange og store vanskeligheter for kvinner i to tusen år.
Kvinnedagen er bare to dager unna.
LIK og KOMMENTÉR >>
Hvis kommentarfeltet på bloggen er åpnet, lukkes det typisk etter to uker. Denne saken kan du likevel like, kommentere og dele fra Victor Skimmeland er Preacher.no på Facebook. Klikk her.
Copyright © 2019 Victor Skimmeland er preacher.no.