Velsigne, lykkønske, hilse og tale vel om

MANDAKT Bibelen er et av de eldste skrifter som bruker ordet velsigne. Substantivet velsignelse er den absolutte form for lykkønskning overfor et annet menneske.

Ingar Clausen deler denne refleksjonen om velsignelse før vi i morgen starter det nye kirkeåret nettopp med løftet om den største velsignelsen av alle – Frelseren Jesus Kristus. Du får den som MANDAKT på en lørdag.

 
Det at en person taler en velsignelse over en annen har i seg at ord har stor kraft. De har gjennomføringsevne. Dette er ment å uttrykke en sentral realitet i menneskers liv, og det representerer Skaperens godhet og nåde overfor det og de han har skapt. Kjærlighetsbudskapet i en velsignelse er et resultat av Guds vilje, allmakt, hensikt og omsorg når Han sier ordene i velsignelsen til den det gjelder.

Calvin definerte det slik: «Guds velsignelse er Guds godhet i handling, gjennom hvilken en rikdom av alt godt strømmer ned til oss fra ham som er all godhets kilde.» Substantivet velsignelse finnes 69 ganger i Bibelen ifølge Norsk Bibelleksikon (1969). Verbet velsigne finner vi 220 ganger ifølge samme bok.

Velsigne er ett av de viktigste uttrykkene i Bibelen med hensyn til beskrivelse av Guds tydelige gode vilje med menneskene Han har skapt.

Den kjærligheten Gud har til det Han har skapt finner vi også en bit av i våre sammenhenger. I forhold til et levende vesen, et menneske, er vår kjærlighet til dette oftest og reelt basert på familien og svært gode venner. Det er ikke unormalt å ønske dem lykke til eller si: «God reise. Ta vare på deg selv. Kjør forsiktig slik at du kommer vel fram,» og lignende til dem vi bryr oss om.

Dersom vi fordyper oss i de velsignelsene Bibelen forteller om, vil vi snart se at Gud Far, Skaperen, sier oss flere svært viktige ord som dreier seg om å føre mennesket inn i et personlig livsfelleskap og samfunn med Gud selv. Han glemmer slett ikke at vi trenger materielt påfyll. En velsignelse som er uttalt fra Gud kan ikke tas tilbake. Verdien av de uttalte ord er så sterk at de skal ha den ønskede virkning. Altså skal ordene gjøre det de sier! ^{(3Mos 26:3-13)}

Samtidig som Gud velsigner gir Han løfter. Les selv her og finn fram til hva Han sier i 4. Mos. 6:23-26.

Prestene i Israel skulle velsigne folket: «Herren velsigne deg og bevare deg.» Denne såkalte aronittiske velsignelse (Aron skulle gi den videre til prestene i Israel) er basert på Guds ønsker for Israel, at det skulle gå folket godt, og at de skulle kunne komme inn i det landet Han hadde lovet dem.

Sånn er det jo også i dag: «Hver den som med sitt hjerte tror og som bekjenner med sin munn at han tror på Jesus, han skal bli frelst (reddet for tid og evighet).» ^{(Rom 10:9)} Dét løftet gjelder alle dem som ønsker å følge Jesus. Vi kan ta til oss den velsignelsen som prestene fikk som en gave fra Gud. Vi må faktisk bare ønske å ta den imot. Den har stor virkning.

Jesus går så langt i Matt. 5,44 at Han påbyr med sin autoritet at vi skal «velsigne dem som forbanner oss» for at vi skal kunne være barn av vår Far i Himmelen.

En kort biografi om INGAR CLAUSEN finner du her.

© 2018 Forfatteren og preacher.no. Alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør oss først.