KAMPEN MOT KREFTEN I dag, tirsdag 9. oktober, er siste runde med oppfølgende behandling. Nå er også sykehuset enig i at jeg er helbredet.
| Gå ikke glipp av viktige nyheter. FØLG og LIK oss på Facebook. DEL med dine venner. Og meld deg på vårt gratis, reklamefrie NYHETSBREV. |
Det er sykehusets jobb å passe på pasienten sin, mener jeg. Jeg opplever likevel at sykehusene legger litt forskjellig innhold i «passe på pasienten.»
Sykehuset Telemark i Skien har passet veldig godt på meg. Mye mer enn de gjorde i Tønsberg.
LES >> Ikke fullt så kjapp, Skimmeland.
DA JEG SLUTTET i Tønsberg, hadde jeg fått beskjed om at kreften var tilbake. Den hadde kanskje vært der hele tiden. Uansett var det ikke mer de kunne gi meg. I begynnelsen av juli 2016 ba jeg om å bli flyttet.
Da jeg begynte i Skien sist i august, fikk jeg den overraskende beskjeden om at sykehuset ikke fant spor av kreft. Der og da kunne sykehuset sendt meg hjem. Det gjorde de ikke.
LES >> Kreftfri etter tur til Jerusalem.
Jeg tigget meg til å dra jorda rundt med de to eldste, Andrea og Thyra. Vi dro til Colombia der Andrea ble født. Da jeg kom hjem, ville sykehuset sette meg på immunterapi i to år. For sikkerhets skyld.
I oktober 2016 begynte jeg. Selv uten at jeg hadde kreft, mente sykehuset at det var tryggest å gi meg medisin så jeg ikke fikk tilbakefall. «Greit,» svarte jeg. Faren min var lege, og selv om mitt eget fag er teologi, har ingen kunnet vise meg at jeg ikke skal høre på legene. Ikke ut fra Bibelen. Det er sånn du hører fra New Age.
I DAG FÅR JEG 35. og siste infusjon. Jeg er fremdeles kreftfri, men medisinen har gitt meg mye juling. Derfor har sykehuset passet ekstra godt på meg.
LES >> Miraklet som fortsetter.
Immunterapien har angrepet kroppens organer i tur og orden. Det kalles bivirkninger. Noe av det heftigste var da nyrene truet med å slå seg av. På få dager svellet jeg opp som en svamp. Vekta økte med fem kilo før onkologen min fikk satt meg på vanndrivende.
SYNET SVIKTET. Våren 2017 angrep terapien øynene mine. På få dager endret synet seg med tre dioptrier. Fra minus fem til minus to. Det tok litt tid å gjøre undersøkelser og bestille nye linser. Få dager etter jeg hadde fått nye linser var imidlertid synet tilbake på minus fem. Wow!
Fordøyelsen sviktet. Jeg kastet opp stadig vekk. Onkologen min ville ikke utelukke ny spredning og sendte meg på gastroskopi. Kjapt. De kikket i mage og tarmer og tok flere vevsprøver. Ingenting. OK, så kunne det ha vært bivirkninger.
Prostata hovnet opp. Igjen ble jeg sjekket. Tre ganger har jeg vært hos urolog det siste halvåret. Det anbefales ikke hvis du ikke trenger det. Urologen staker deg opp foran og bak.
Det har vært flere ting, men hver gang har onkologen vært kun en kjapp melding unna. Bivirkningene har hun tatt med en gang. Jeg har holdt meg frisk.
JODA, JEG SLITER med en del skavanker etter mange operasjoner. Særlig i hodet. De må jeg leve med. Forhåpentlig lever jeg lenge med dem.
I dag er siste gang jeg får «kur». Sykehuset er enig. Jeg har vært kreftfri siden sommeren for to år siden. Nå er jeg også frisk. Siden sykehuset ikke har lov til å tro på mirakler, passer de ekstra godt på. Det er helt greit. Legene kan gjøre sin jobb. Jeg vet at også Gud gjør sin.
Nå er både Gud, jeg og sykehuset enige. Jeg er helbredet. Ikke mer kreftbehandling. Alle prøvene er fine. Absolutt alle.
Jeg er frisk. Helbredet.
Følg oss på Facebook? Klikk her, og trykk deretter LIK og FØLG på sida du får opp!
Victor Skimmeland har blant annet studert teologi og jobba i kirke, misjon og bistand. Han blogger på preacher.no. © 2018 og alle rettigheter reservert. Tekstene er skrevet til allmenn nytte og glede, så ikke-kommersiell bruk er greit når du oppgir fullstendig kilde. Annen bruk? Spør først.